søndag 27. mars 2016

Påskeegget er tomt...

Påsken er på hell og sukkerkicket begynner å gi seg. Det er grenser for hvor mange dager man kan leve på smågodt til 2.90 og rødvin. En combo som riktignok balanserer søtsaker og frukt perfekt, men det er et kosthold som ikke er spesielt egnet til noe annet enn lydbøker - og helst lydbøker av den sorten hvor man ikke trenger å konsentrere seg lenge om gangen (mer enn 5 minutter, that is). Lange setninger (les:José Saramago-style - ennå kun 8% inn i The Double etter 1 uke) fungerer dårlig, og æresmedlemsskap i korttidsminneklubben bør være neste steg ifølge min datter.

Når det er sagt så har mars vært måneden jeg har fått lest flest bøker og mest variert sålangt i år. Omtalt noen av dem har jeg også, men det var før påsken angrep hjernecellene. Siden jeg har innsett at jeg ikke kommer til å fullføre mer enn ei (lyd)bok til før måneden er på hell og jeg rømmer landet igjen, så kommer derfor årets første månedsoppsummering allerede idag. Et blaff av effektivitet. Ingen fare, det kommer neppe til å vare...



2 kvinner lest i mars. En opptur og en stor nedtur. Oppturen var Margaret Atwood med Bluebeard's Egg (ingen bombe). Nedturen britiske Doris Lessing med Shikasta. Sistnevnte var ei lesesirkelbok jeg hadde store håp for, derfor skuffet den vel mest. Behørig omtalt via linkene.

6 menn lest i mars. Listet nedenfor i kvalitetsstigende rekkefølge.

Bok nr. 15.5 i serien om Jack Reacher. Boka var lang fra dårlig, men jeg følte meg noe snytt da jeg innså at det var ei lefse på kun 1t14min. "Reklamen" var at dette var historien om helten Jack, barndom - foreldre - storebror og muskelbygging. Rett og slett hvordan Jack endte opp med å bli testosteron-Reacher. (Nei nei, ikke engang tenk Tom Cruise igjen i den rollen. Elending casting!!) Pittelitt familiebakgrunn, litt om forholdet til Joe (som da, er - selvfølgelig - the first son) og pittelitt om Jack som ung gutt. Skrevet i samme stil og med samme språket som de vanlige bøkene om helten - javisst - men med temmelig magert innhold. Forventet mer. Der tok Jim Grant en kjapp en... Jim Grant? Forfatterens egentlige navn. Godt det var ei Storytel-lydbok som ikke kostet meg noe mer.


Men gav jeg opp? Neida. Nå er jeg godt igang med bok 16 i serien på øret. Tilbake til innleser Jeff Harding, The Affair er igjen som å ha film på øret og enkelt språk som holder seg gjennom påskens sukkerkick og dårlige konsentrasjon med glans. Litt morsomt med denne boka er at den går tilbake i tid. Handlingene er lagt til tiden før førsteboka - Killing Floor - og vi får (forhåpentligvis) bakgrunnen til hvorfor Reacher ble en lone drifter uten bil, eiendeler og behovet for å ha et permanent hjem. The Affair er langt fra nest dårligst denne måneden, men jeg kan ikke rangere den noe høyere for jeg er kun kommet (nesten) halvveis i lydboka - på mer normale 12+ timer.



Leses i rekkefølge
Jepp, jeg har vært særdeles dyktig i mars og har klart å få med meg hele tre stk 1001-bøker. Jeg krysser av i rødvinsrus og føler meg nesten på høyde med et par av karakterene til Tomas Espedal. Noe som minnet meg på at jeg har hatt en særdeles underlig "dialog" gående på Facebook med en forfatter denne måneden. En dialog som startet med nettopp Espedal's alkoholinntak. Noen mennesker er - jepp, underlige. Og da tenker jeg nødvendigvis ikke Espedal... Nuvel...
 
Jeg fortsetter heller med sjarmøren Fredrik Drum, som ikke har fått sin egen omtale denne gang. Handler om mysteriet rundt en flere tonn svær steinskulptur som på mystisk vis har forflyttet seg fra Nasjonalgalleriet i Oslo til en liten gård i Lommedalen. Det går i drap, litt vin og mat, en magiker-samling i hovedstaden og et punkerkollektiv som tilber Moder Jord. Drum dør nesten - igjen, alt går godt, og i det store og hele så var det ei veldig god Drum-bok - helt til Skarphedin Olsen melder sin ankomst henimot slutten der. Hva i all verden? Død over Drum, leve Olsen!?! Mmhhh... Skeptisk til neste bok i serien! Cassandra's Finger må leses, for den var veldig god - men særdeles sær i innhold de siste sidene der. No spoilers fra meg :-)

Så til plomma i påskeegget for mars - Alt jeg ikke husker av Jonas Hassen Khemiri.

Boka jeg har forsøkt å skrive en fornuftig omtale om de siste par ukene, men hvor jeg feiler hver gang. Boka som handler om en ukjent forfatter som skriver om livet til en venn som nettopp er avgått ved døden ved å intervjue mennesker som har stått denne vennen - Simon - nær. Det spesielle? Korte korte avsnitt. Vi får nødvendigvis ikke vite hvem som forteller om Simon i hvert avsnitt. Vi får bare puslespillbiter som vi må sette sammen selv. En av dem som intervjues er Simons gamle mormor som begynner å miste hukommelsen. En kjæreste. Venner fra gamle dager, nyere tid. Mye speiler Jonas Hassen Khemiri's egne opplevelser, noe han snakker om i intervjuet her. Hva er selvbiografisk? Hva er fiksjon? Og slutten! Hvilken slutt!! Nydelig bok som anbefales på det sterkeste. Ja, den minner om Carl Frode Tiller's Innsirkling. Men er likevel annerledes. For guds skyld, les boka. Og les gjerne intervjuet med Khemiri her.

Ellers har jeg fått fram sykkelen fra garasjen igjen. Vi har hatt oss vår første treningstur på tørr(!) asfalt. Sambo's Garmin påstår at vi hadde samme rundetid første runden i år som på sisterunden ifjor. Det må jo kalles suksess når kondisjonen er holdt ved like hele høsten og vinteren! (Det har IKKE noe med at sisterunden ifjor var i pøsregn og 360 graders motvind...). Man kan velge å være optimist. Nemlig!



.



7 kommentarer:

  1. Skal si du har lest mye og variert i det siste. Skjønner godt at sukkerkicket tar knekken på skrivelysten, men nå har du no tatt skikkelig grep. Skjønner at du likte Alt jeg ikke husker myyyye bedre enn meg. Min ryddige hjerne brukte all energien på å finne ut av hvem som er hvem, og hvem som sier hva, at handlingen nesten gikk meg hus forbi. Heldigvis fikk et dypdykk i Rose-Marie sin omtale meg på beina igjen, og siste fjerdedelen gikk bedre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Alltid like interessant å lese de forskjellige opplevelsene man kan ha med ei bok. Hvem-er-hvem pirret nemlig nysgjerrigheten min. På samme måten som fortelleren i historien gav oss puslespillbiter av livet til Samuel så gav alle de små avsnittene puslespillbiter av karakterene som ble intervjuet. Hvor godt kjente Samuels venner egentlig Samuel? Hvor godt blir vi som lesere kjent med vennene? Er fortelleren/historiens forfatter troverdig, og i hvilken grad? Er vennene troverdige i deres beskrivelser? Hvor godt kan man egentlig kjenne et menneske? Og hvor godt kjenner man seg selv? Jeg fant boka utrolig tankevekkende, innsirklingsprosjektet interessant (om enn ikke nyskapende - Innsirkling av Tiller bygger jo på samme konseptet, på en måte), intervjuene på et finurlig vis troverdige til tross for at jeg ikke alltid forstod hvem som mente hva i starten. Noe grep meg her. En uforklarlig mellommenneskelig streng som en forfatter ikke har klart å pirke borti hos meg tidligere. Hvor godt kjenner man sine venner, og hva blir igjen etter meg når jeg dør? Hvilke minner vil være sterkest? Og vil de i det hele tatt representere meg slik jeg selv oppfattet meg selv da jeg levde? Boka stiller mange spørsmål og jeg synes beskrivelsen av det flerkulturelle svenske samfunnet hvor historien ble plassert var god og troverdig. Som jeg skrev i dialogen inne hos Rose Marie - dette var ei utrolig vanskelig bok å skrive om.

      Slett
  2. Variert og stort sett gode bøker?
    Fniser litt av at vi har hatt nogenlunde tilsvarende bypåsker. Ikke så mye sukker på meg, men desto mer vin, som igjen vil si mye mer sukker enn jeg tror og vet, skal man tro rapportene av hvor mye sukker man pøser inn i de edle dråpene for å tilfredstille norske ganer. Få vinen så nærme rødbrus som mulig. Typ. Og der har du det. Typ. Hva jeg har gjort i påska, bortsett fra å lese 5s? Typ. Reality tv. Typ. Svensk Paradise Hotel. Fordi den norske skapte et ekstremt behov etter fulle idioter i bikini. Jeg kommer tilbake i 2017. Rekker akkurat å minne deg på at du better ta med deg rockebio til utlandet. Du snek det unna balletten. Denne gangen er det ingen nåde.

    SvarSlett
    Svar
    1. Notert. Og jeg har forberedt meg godt. Nedlastet fra Storytel's biografi-kategori er nemlig: Guns n'Roses! Planlagt lest OG skrevet om (ihvertfall utkastet til et innlegg) førstkommende fredag. OG, jeg har tygget i meg svensk som du trykker til ditt bryst. Det er ei svensk lydbok! Jeg krysser av alle check-boksene i en kommentar her jeg sitter på sukkeravvenning og sipper til te med suketter...
      Mars variert og stort sett gode bøker. Kun én veldig god. Har du lest Khemiri? Har jeg gått glipp av en omtale her? Men seriøst... Svensk Paradise Hotel? Her går det i White Collar. Nærmer meg ferdig med 5 sesong. Kun sesong 6 igjen. Går snart inn i abstinenser, for jeg har nettopp innsett at serien fikk en brå slutt - uten en skikkelig slutt!! Er det muig, etter jeg har sett ca 70 episoder? Aaahh... Hvorfor har ikke Netflix skrevet ABRIDGED over coveret? Why? Og ... 2017? Get a grip! Hvem leser du av rockere? (Jeg vurderte å re-poste innlegget mitt om Freddie Mercury og kalle det Queen, men turte ikke for bio-generalen er så streng!)

      Slett
  3. Wow - det var mange bøker lest! Jeg er imponert! Jeg har ikke lest noen av disse selv, men har lest andre bøker av Gert Nygårdshaug og Douglas Adams. Ellers fikk du meg nysgjerrig på den siste boka der :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Sisteboka var en stor overraskelse. Anbefales definitivt. Den trenger all omtale den kan få. Revurderer å lese HH Guide to the Galaxy igjen. Herlig absurd.. :D

      Slett
  4. Cassandras finger - veldig god? Nå ble jeg litt i tvil om ditt omdømme her ... For denne boka synes jeg er helt hinsides og uten mål og mening. Synes Drum har vært litt på kanten hele tiden, men jeg har latt vilen komme ham til gode, siden du snakker så varmt om ham. Men nå lurer jeg på om det er jeg som har latt meg blinde av deg :P

    SvarSlett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)