Atwood, Helle, Kundera & Karlsson = MaiMix!

Det leses, tiden flyr og våren er travel. Litteraturfestivalen på Lillehammer i slutten av mai er omsider booket og i boks, og jeg leser meg opp på aktuelle forfattere. Den dystopiske trilogien til Atwood er ferdiglest, Helle Helle er tatt nærmere i betraktning og Lena Andersson ligger klar på Kindle med sin Rettsstridig Forføyning som skal leses ikveld. Ingen skal si at jeg ankommer totalt uforberedt. Det er blitt lest, om ikke akkurat skrevet mye i mai. Jeg har hatt en interessant måned sålangt!

Det er nesten for galt at jeg ikke har laget et eget innlegg om den beste dystopiske trilogien jeg noensinne har lest. Med MaddAddam som sisteboka overbeviste Atwood så absolutt og definitivt. Et strålende dystopisk verk med fantastisk bra karakterer, troverdig bakgrunn for hendelsene som ledet fram til nedbrytelsen av samfunnet slik vi kjenner det og med en avslutning som gledet meg langt inn i margen. Alt pakket inn i Atwoods nydelige engelske språk, vare atmosfære og kreativitet som langt overgår de såkalte bestselgende dystopiske trilogiene som Hunger Games, Divergent, The Maze Runner m.fl. The Crakers, Snowman-The-Jimmy, de kvinnelige karakterene, Gods Gardeners og Zeb. For ikke å snakke om bioteknologien, de farmasøytiske gigantkonglomeratenes stålgrep på befolkningen og genmodifiseringen av mat og dyr. Omsider en trilogi med en troverdig og ikke minst verdig slutt. Jeg misliker at jeg er ferdig med historien. Den var virkelig god.

En digresjon: Coveret til MaddAddam. Jeg er mer en gjennomsnittlig opptatt av Pink Floyd. Ser dere som meg at dette coveret peker direkte mot Pink Floyd's Pigs on the wing fra albumet Animals? Neppe tilfeldig. Om Pigs on the Wing sies det nemlig: "Waters conveys a hopeful theme in the latter portion of the song, illustrating the strength and emotional safety as a result of unity among individuals..". The Crakers, Gods Gardeners og de andre i skjønn forening. Og hvem spilte gitarsolo på loop-play versjonen av albumet som kom ut? Snowy White! Snowman-The-Jimmy? Tilfeldigheter? Anbefales uforbeholdent! (...og gjett hvem som skal stalke Atwood på Lillehammer...)

Om Helle-boka må sies: Denne boka ble jeg "presset" til å lese. Sånn er det bare. Det er nemlig svært uheldig å komme med offentlige uttalelser om bøker man ikke har lest og som man vet man ikke kommer til å like (sisteboka til Helle, Hvis du vil). Men, siden Helle Helle også dukker opp på Lillehammer valgte jeg å lese Ned til Hundene istedenfor, også nominert til Nordisk Råds Litteraturpris (2009). Et så godt bokvalg at jeg kanskje kommer til å lese Hvis du vil også. Sånn kan det gå.

Ned til Hundene handler om en kvinne som nettopp har gått fra sin mann. Hun sitter på en busstasjon langs kysten et sted og venter på en buss som ikke kommer. Kvinnen skal egentlig leie et lite hus ute på ei øy for å gråte seg ferdig med det brutte forholdet, men kommer seg aldri dit. Istedenfor blir hun plukket opp av det unge paret Putte og John. Begge ofre for whiplash etter en bilulykke. Putte og John tilbyr kvinnen å overnatte hos dem til dagen etterpå for det er en storm på vei, men ting skjer, og dagene går, og kvinnen befinner seg ennå på Putte og Johns sofa og blir etterhvert en del av livene deres.
Det virker i utgangspunktet som denne boka verken har noe interessant innhold eller mening, men etterhvert så forstår jeg at alle disse daglige hendelsene faktisk skildrer medmenneskelighet og omsorg. For hverandre. For sine nærmeste naboer og venner. For familien. Istedenfor å finne et sted å gråte så finner kvinnen et hjem. Mennesker som bryr seg. Varme. Dette er en stor kontrast til stormen som raser utenfor og inni hjertet hennes. Boka har et enkelt språk - enkle dialoger beskriver enkle hendelser. Kvinnen har fortellerstemmen i boka, men den er merkelig følelsesløs. Hun beskriver mer stemningene som oppstår enn å føle på dem. Etterhvert finner jeg ut at det kanskje ikke bare er kvinnen som trenger trøst. Putte og John har også sine ting å slite med. Hvem hjelper egentlig hvem når det kommer til stykket? Ei bok om hjertevarme, tilhørighet og medmenneskelighet. Ei bok som var utrolig mye mer enn hva den så ut til i utgangspunktet. Jada Ingalill - den anbefales så absolutt på det varmeste!

Hvem i all verden er Milan Kundera? Opprinnelig tsjekker, men som etterhvert emigrerte til Frankrike. Han regnes som en av Europas største samtidsforfattere, og flere av bøkene hans har oppnådd status som moderne klassikere. Jeg var egentlig på jakt etter Tilværelsens uutholdelige letthet, men fant istedenfor denne lille boka. En rar sak, som jeg ikke fikk helt grepet på. For å gjøre et forsøk på å konkludere hva boka handler om så beveger innholdet seg rundt følgende spørsmål: Hvor er gleden over å gjøre ting langsomt blitt av? En ting er sikkert, boka er på skarve 124 sider, men den tok lenger tid å lese enn ei 400-siders bok. Så langsomheten, den fant jeg - uten tvil! 

Når det gjelder handlingen så følger leseren fortelleren gjennom en midtsommerkveld hvor to historier om forførelse finner sted. De er imidlertid adskilt med mer enn to hundre år. Historiene til disse to parene veksler mellom å være nesten opphøyet og storslåtte, til tåpelig komiske hendelser og kommentarer. Det tok en god del tid og fundering før jeg fant ut at jeg tror de to parallelle historiene forteller sin egen historie om båndet mellom langsomhet og hukommelse. Om sammenhengen mellom vår tids ønske om å glemme og den intense farten vi lever livene vår i. Prosessen mellom å glemme og huske. Her finner man blandingen av sex (hver gang med en dose S&M) og dagligdagse hendelser, og mange av de små historiene og påbegynte trådene blir sluppet, i løse luften. De to forførelsene henger sammen - og ikke. Dette er fjernt. Dette er lite håndgripelig. Og dette er definitivt ikke det jeg trodde denne boka skulle være. Jeg er ærlig nok å innrømme at jeg tror ikke jeg forstod forfatteren. Verken underveis eller etter endt lesing. Jeg er mer usikker på Tilværlsens uutholdelige letthet nå... Anbefaler jeg denne? Liker man å grave seg ned i veldig dype filosofiske diskurser, så ja. Ikke ellers.

Etter Langsomheten var det utrolig herlig å synke ned i soffen med denne. Nok ei sabla bra bok av Ørjan N. Karlsson, denne gang med Kyrre Kaupang i hovedrollen. Kongens Råd er en spennende spionthriller som foregår på tre tidsplan. Den starter i 1958 i et nedrivningsprosjekt i Oslo hvor en norsk offiser som mistenkes for sovjetisk spionasje blir torturert til døde. Vi følger også foranledningen til at Arne Treholt blir fengslet som spion på midten av 80-tallett samtidig som det i nåtid dør to norske ambassadører under mystiske omstendigheter. Drives det faktisk spionasje for Russland i Norge idag? Kyrre Kaupang og Stiftelsen blir satt på saken og blir etterhvert involvert i et mer enn troverdig drama som utspilles både på gata i Oslo og under bakkenivå. Dette er en utrolig spennende historie med et slagferdig godt språk og troverdige fiktive karakterer koplet mot både vår tidligere statsminister Brundtland og NATO-Stoltenberg. Putin spiller også en rolle, og forfatteren lar virkelig fantasien få fritt spillerom. Eller er dette bare fantasi? En ting er sikkert. Karlsson viser igjen at befalsutdanning fra Hæren, tidligere stilling i Forsvarsdepartementet og jobben idag som avdelingsleder i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap styrker troverdigheten i bøkene hans noe enormt. I tillegg er språket hans utrolig levende, med humoristiske metaforer og tidsaktuelle kommentarer som ytterligere setter spissen på en allerede rå historie. Vannvittig bra! Så enkelt.

I tillegg har jeg også lyttet til bok 5 i Lee Child sin serie om Jack Reacher, Echo Burning. Alle bøkene er ikke like sterke, men alle har en atmosfære som jeg virkelig liker å lytte til. Reacher er kul, innleserne er veldig gode, historiene bygger seg sakte opp og her er ikke noe heseblesing og billige poeng - noe som gjør at bøkene er like gode å lytte til om man stryker, er på Rema1000 og handler, kjører bil eller slapper av.  Denne gang nøyer jeg meg med en link til Amazon her.

Sålangt har mai vært en flott lesemåned, og mer litteratur skal det blir på litteraturfestivalen hvor jeg deltar fra 28. mai. Kanskje det blir en oppdatering eller to i løpet av turen. Eller kanskje blir jeg for opptatt av å løpe etter Atwood og Hjorth til at det blir blogging i det hele tatt.

Uansett - jeg gleder meg!



.

1001-boka "The Bluest Eye" av Toni Morrison

Impulslesing gir ofte uventede resultater. Denne boka var i utgangspunktet arkivert feil i hylla, men kom aldri lenger enn fremdeles uarkivert på nattbordet før den var påbegynt og ferdiglest. Duverden. Jeg visste ikke engang jeg hadde denne noe triste, men gripende boka gjemt i hyllene. Toni Morrison er nemlig både Nobelpris- og Pulitzerpris-beæret, og The Bluest Eye regnes - i tillegg til å være forfatterens debutroman - for å være ei av de beste bøkene hennes. Hun er kjent for sine nærgående skildringer av den svarte befolkningens liv i USA. Morrison har vunnet nesten hver eneste mulige bokpris, og er i tillegg blitt tildelt flere ærestitler. Jeg forstår hvorfor.

The Bluest Eye er basert rundt 11 år gamle Pecola Breedlove. Hun er blitt plassert i hjemmet til de jevngamle søstrene Claudia og Frieda. Alt Pecola ønsker seg er blå øyne slik at alle vil synes hun er vakker istedenfor stygg. Pecola er nemlig en ung svart jente som blir mobbet av de andre barna for sin mørke hud, krøllete hår og brune øyne. Hun ser på seg selv som ufattelig stygg. Etterhvert som hun vokser opp og drømmen om å passe inn i de hvites samfunn blir mer og mer inderlig så begynner hennes eget liv å gå i oppløsning i møte med både motgang og strid. Pecola ender opp med å bli voldtatt av sin egen far og bli med barn. Alkoholisme, voldtekten og de stadige ydmykelsene driver henne etterhvert inn i den relative sikkerheten hun finner i å bli mentalt ustabil. Der finner Pecola den eneste lille biten av egenverd, hun tror nemlig at øynene hennes nå er blitt de blåeste i hele verden.

Toni Morrison
Bildekilde: biography.com

Dette er vondt å lese. Både om klasseskillet mellom hvit og svart, fattig og rik, kjønnsforskjellene mellom mann og kvinne og deres rettigheter samt om besettelsen av skjønnhet og konformitet. The Bluest Eye er lagt til Ohio helt i starten av 1940-tallet. Toni Morrison vokste selv opp i Loraine, Ohio og var 10 år på det tidspunktet historien finner sted. Jeg vil anta og tro at det ligger mye selvopplevd i denne første debutromanen hennes. Boka er nemlig skrevet med en så overbevisende inderlighet og innlevelse og dialogene er så levende at de rikt detaljerte karakterene trer fram som virkelige, troverdige personer. I tillegg til å presentere oss for virkelige, levende karakterer så gjør også Morrison effektiv bruk av å skifter forteller, akkurat når det passer henne. Enkelte ganger er det Claudia, den jevngamle venninnen til Pecola, som forteller historien. Noen ganger er det en tredjepersonsforteller som virker å sveve over historien med full oversikt over hva som skjer. Andre ganger får vi Pecola's historie fortalt gjennom kvinner som bare sladrer til hverandre. Effekten av denne fortellerteknikken er at jeg som leser kan samle litt informasjon herfra og litt informasjon derfra for deretter å vurdere påliteligheten til hver enkelt forteller før jeg kan sammenstille helheten av alt jeg har lest. Morrison utfordrer meg som leser, noe som gir meg et helt spesielt forhold til denne historien. Elegant gjort! Jeg likte virkelig denne boka. Selv om jeg etterhvert har lest ganske så manger bøker med raseskillet i USA som tema så skiller The Bluest Eye seg markant ut. Anbefales så absolutt.

Klikk her for en veldig god mini-biografi filmsnutt av Toni Morrison

Kilde: Egen bok
Forlag: Aschehoug
Utgitt første gang: 1970
Språk: Norsk
ISBN: 9788203208348
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads

.

1001-boka The Time Machine av H.G. Wells

I min planlagte vandring i dystopienes verden har jeg nå kommet til ei av de eldste på lista mi, nemlig science fiction romanen The Time Machine som ble utgitt allerede i 1895. Dette skal være den første romanen om tidsreiser og regnes som en av forløperne for science fiction sjangeren. Det er imidlertid ikke første historien om fantastiske reiser til underlige steder, ref. for eksempel Gullivers Travels som ble utgitt et århundre før denne boka. The Time Machine diskuterer imidlertid teoretiske teknologiske idéer på trykk som ikke hadde vært presentert i romanform tidligere. Men først, litt utfyllende om historien.

Vi møter en gruppe menn, inklusive han som viser seg å være fortelleren av historien, mens de sitter å hører på verten sin - Den Tidsreisende - om hans teorier rundt fenomenet tid som den fjerde dimensjonen i universet. Den Tidsreisende, som ikke kalles noe annet gjennom hele historien, har nemlig laget en miniatyr tidsmaskin og får den til å forsvinne i løse lufta like foran øynene på sitt forbausede publikum. Han ber dem komme tilbake hjem til seg uken etterpå for å presentere tidsmaskinen i normalstørrelse. Når gruppen av menn returnerer finner de verten sin både pjuskete og trett. Under middagen begynner Den Tidsreisende sin utrolige historie. Han fullførte nemlig tidsmaskinen og den tok ham med til fremtiden, til år 802701 e.kr... Her treffer han noen små, menneskeliknende vesener som bor i en paradisisk verden, Eloi rasen. De er skjøre og fredsommelige og lever av frukt og grønt. Ingen industri er å se, alt er bare fryd å gammen. Etter å ha sett seg litt rundt i landskapet retunerer han til tidsmaskinen for å finne at den er borte vekk. Han antar at den er flyttet, og gjemt inni sokkelen på en statue like i nærheten. Problemet er at han ikke klarer å få den ut! Om natta begynner han imidlertid å forstå at ikke alt bare er sol og glede i paradis. Han får nemlig øye på noen skremmende apeliknende vesener som Eloi'ene kaller Morlocks. De lever under jorden, og Den Tidsreisende er overbevist om at det er dem som har gjemt tidsmaskinen. Han blir venner med en Eloi-jente, og etter mange strabaser med Morlocks-vesenene som viser seg bla. å bruke Eloi-rasen som sitt eget private spisskammer om nettene så klarer han å komme seg til tidsmaskinen og starte den like før Morlocks-vesenene tar livet av ham. Den Tidsreisende gjør flere små tidshopp før han reiser tilbake til egen tid. Både til en strand hvor han blir angrepet av gigantkrabber og tretti millioner år inn i fremtiden hvor luften er veldig tynn og det eneste levende vesenet han ser er en svart klump med tentakler. Vel hjemme forteller han sin historie, men på sin neste reise forsvinner han for aldri å returnere.

H.G. Wells
Bildekilde: gutenberg.ca

Denne historien er ganske så underlig. På sine veldig knappe, men tettskrevne 104 sider, så får vi ikke mindre enn to tråder å følge. Hovedhistorien er den eventyrlige fortellingen om Eloi og Morlocks rasene i år 802701. Den andre historien er, med tanke på at boka er skrevet i 1895, science fiction historien om tidsmaskinen i seg selv og idéen om å reise via den fjerde dimensjonen tid. Denne dystopien presenterer oss også - selvfølgelig - for en fremtid hvor menneskerasen har store problemer. Som Margaret Atwoods trilogi om Oryx and Crake så anbefaler historien at samfunnet bør endre seg fra den kursen den er på nå, der teknologi overtar for menneskene,  der jordbruksjord og grøntarealer blir bygget ned til fordel for industri og hvor forskjellen mellom fattig og rik - de uten makt, og de med makt - bare blir større og større. Med Eloi-rasen så representerer Wells datidens Viktorianske dekadense og Morlocks-rasen ser ut for å være Wells' syn på arbeiderklassen redusert til mennesker som lever under jorda og som kun holder maskineriet igang. At Morlocks kommer ut av tunnellene sine under jorda for å spise av sitt levende Eloi-spisskammer - kan dette tyde på at de rikeste nå står i fare for å bukke under? Vil Morlocks gjøre et voldsomt opprør? Lukter vi her en potensiell marxistisk kritikk av kapitalismen?

Etter å ha googlet Wells så ser jeg at han var den første som brakte en sterk dose vitenskapelig spekulasjon til sjangeren. Den Tidsreisende hos Wells diskuterer i det vide og brede den fjerde dimensjonen tid og den merkelige astronomien og de evolusjonære trendene han observerer når han reiser gjennom tiden. Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke forventet meg så  mye av denne boka som jeg fikk. Med tanke på at den er skrevet på seint 1800-tall så så jeg heller for meg en enklere og noe overfladisk fantasy historie mer enn en gjennomtenkt science fiction historie. Spesielt siden boka er så kort som den er. Slike overraskelser liker jeg. Og igjen forstår jeg godt at boka har havnet på 1001-lista. Anbefaler jeg The Time Machine? Så absolutt! Jeg ser imidlertid at jeg har hatt stor fordel av å nettopp ha gjennomgått britisk litteratur fra Viktoriatiden, perioden som omfattet høydepunktet i den industrielle revolusjonen og det britiske imperiets mest storslagne tid. Uten denne bakgrunnen ville det vært vanskeligere å se meningen bak en del av samfunnskritikken/de satiriske sleivsparkene som Wells foretar.

Kilde: Storytel og egen ebok
Utgitt: 1895
Innleser: Roger May
Tid: 3t 50min
Språk: Engelsk
Sideantall: 105
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads

En temmelig spesiell trebåt fra Malta-besøket vårt

.

The Visitor av Lee Child

Jeg er kommet til fjerdeboka i Jack Reacher serien til Lee Child, og jeg er ennå ikke lei. Akkurat det er ganske så spesielt til meg å være, jeg som pleier å drøye gode forfattere, lage pauser for ikke å overdosere på dem jeg liker. Kanskje det kommer av at jeg har disse bøkene på øret? Om det er Lee Child eller forlaget hans som har tatt beslutningen så synes jeg det er et genialt trekk at han ikke benytter samme innleser på bøkene sine. Innleserne har sålangt vært menn, men de har forskjellig måte å lese på. Fortellerstemmen blir derfor ikke ensartet, og det passer meg utmerket. Like nok til å gi meg følelsen av at dette er nok ei Lee Child bok, forskjellige nok til at det ikke blir for monotont og jeg går lei.

I The Visitor er Reacher fremdeles kjæreste med datteren til hans tidligere venn og general i militærpolitiet. Reacher bor ennå i huset han arvet og ser ut for å ha slått seg til ro. Foreløpig. Det tar likevel ikke lange tiden før han blir involvert i nye problemer. Denne gang starter disse med at Reacher overværer et par menn som krever innehaveren av en restaurant for pengebeskyttelse. Restauranteieren blir truet og Reacher kan selvfølgelig ikke sitte å se på at sådan skjer. Parallelt med at Reacher involverer seg i pengeinnkrevingssaken så blir han mistenkt av FBI for å ha tatt livet av flere eks-militære kvinner, en gruppe kvinner som forlot militæret pga seksuell trakassering. Kvinnene blir myrdet, og funnet nakne i sine egne badekar - druknet i grønn kamuflasjemaling. Morderen etterlater overhode ingen spor, og det bisarre er at ingen av etterforskerne verken i eller utenfor FBI klarer å finne ut hvordan kvinnene døde. Av årsaker jeg ikke vil spoile her blir Reacher presset av FBI til å ta saken, eller å ta konsekvensene av FBI's raseri som i denne historien faktisk er rettet mot Reacher selv.

Denne boka plasserer seg for min del kvalitetsmessig sålangt på andreplass av de bøkene jeg har lest i serien. Igjen en historie med høyt tempo og hyppige sceneskift. Igjen ei lydbok jeg føler jeg "ser" foran meg som om jeg leser film. Full av detaljer og beskrivelser, likevel med en framdrift og en nerve man sjelden finner i såpass detaljerte bøker. Nytt i The Visitor i forhold til de foregående tre er at morderen har fått sin egen fortellerstemme. Første gang morderen dukket opp er også første og eneste gang jeg har måttet spole tilbake i lydboka. Dette fortellertekniske grepet har ikke Lee Child benyttet tidligere, så det kom litt vel plutselig på. Genialt. For man blir ikke fortalt hvem dette er, i hvem sitt hode og tanker man befinner seg. Likevel så er dette den første boka i serien jeg har vært helt overbevist over hvem synderen er allerede før midtveis, og serienmorderen viste seg også å være vedkommende jeg tidlig blinket ut. Kanskje sporene var litt vel tydelige? Kanskje det er jeg som er litt vel paranoid? Eller FBI litt vel blinde? Boka var likevel nervepirrende spennende, for jeg  kunne jo ta feil - eller?

The Visitor har også hatt tittelen Running Blind, om noen lurte på akkurat det. Forøvrig et skikkelig irriterende trekk - jeg har gått på flere blemmer der tidligere med spesielt Clive Cussler bøker. Ny tittel, nytt cover er jo alltid ny bok? Ikke nødvendigvis. You are hereby warned.

Anbefales!!

Kilde: Storytel
Forlag: Random House UK
Lydbok utgitt: 2013
Innleser: Hayward Morse
Tid: 14t 7min
ISBN: 9781448169368
Utfordring: GoodReads