Lesetranse! (egotripp?)

Ifølge SNL så betyr ordet transe følgende: "Transe, en søvnlignende, halvbevisst eller ubevisst tilstand med nedsatt påvirkelighet for inntrykk, reduksjon av realitetssans og nedsatt viljekontroll."

Ingenting kan bedre beskrive tilstanden min i hele juni og halve juli om man legger ordet lese- foran... Jeg har lest, og jøss og bevares som jeg har lest! Og hvilke bøker! Om intensjonen har vært aldri så god - jeg har ikke klart å skrive om ei eneste bok sålangt. Lesetransen har påført meg skrivesperre, men jeg har nytt hvert eneste øyeblikk. Å skrive fullgode omtaler såpass lenge i ettertid er aldri heldig, jeg er ikke istand til å yte rettferdighet til verken bøkene, forfatteren eller selve leseopplevelsen. Derfor...

...så jukser jeg litt for å komme ajour - og serverer istedenfor noe: Komprimerte, men likevel gjennomtenkte synsinger om de bøkene jeg uten blygsel og hensyn til omverdenen har veltet meg i de siste 6 ukene. (Snakker meg om ferie - eller, opplading til...!)

Etter Mansfield Park av Jane Austen som var lesesirkelbok i juni så har jeg lest ytterligere fire(!) 1001 bøker. Inspirasjonen til å dykke ned i kvalitetslitteratur istedenfor kun lett sommerkrim kom etter jeg ferdigleste Drømmefakultetet av Sara Stridsberg, crossover-boka i Ingalill's biografisirkel. For ei bok! Og all takk til lesesirkelgeneralen som tvangstrykket boka inn på leselista mi! En opplevelse av de sjeldne! Dette var rett og slett ei fantastisk godt skrevet bok om livet til det som engang var et særdeles ressurssterkt barn som kom fra en heller dårligere bemidlet familie og som endte opp som hore med et temmelig friskt syn på virkeligheten. Kraftig omsorgssvikt og incest til tross, hvilken skarp hjerne og hvilket engasjert menneske, på sitt vis... Dette var ei forunderlig, forstyrrende og sterkt urovekkende bok med et språk og en slagkraft jeg sjeldent opplever. Anbefales absolutt og definitivt!

Jeg HAR nå lest krim også da! For å balansere min stående ovasjon til Stridsberg og boka over så var jeg heller lunken til disse to bøkene fra Adler-Olsen - to krimbøker jeg virkelig hadde troen på i utgangspunktet. Jeg elsket nemlig hans første tre bøker om Avdeling Q og hadde spart på de siste to bøkene sålangt i serien for å kunne nyte dem en sommerdag på terrassen. Begge ble imidlertid en skuffelse, den siste mer enn den første.. Når det gjelder Journal 64 så noterte jeg meg følgende underveis: "Interessant plott og annerledes oppbygning denne gang. Vi vet hvem morderen er - parallellt med etterforskningen til Carl & Co... Litt vel overdrevet ordspill på Assad i denne boka. Jussi må passe seg så han ikke drar den der for langt. Det kan fort bli anmasende... Likevel et godt plott!" Marco-effekten underbygget imidlertid følelsen jeg satt med etter Journal 64, og i GoodReads noterte jeg følgende: "Her ble det for mange plattheter, dårlige dromedar-klisjeer på løpende bånd og et underlig flatt språk i forhold til det jeg er vant til fra Adler-Olsen. Det ble altfor mye Marco-flukt, altfor lite Carl & Co og generelt et temmelig vissent og utmalt plott. Nei dette var ikke noen høydare, at all..". Jussi har definitivt behov for en pause fra det som i utgangspunktet var en suveren start på noe som lå an til å bli en veldig bra og velskrevet krimserie. Han trenger også en redaktør med balls som forteller ham et par sannhetens ord... istedenfor å tenke cashflow og kjappe pæng...

Neil Gaiman er ny for meg og hans Neverwhere har lenge stått på leselista mi. Etter mange gode omtaler fra flere bloggere ble jeg overbevist om å gi den en sjanse. Av en eller annen grunn har jeg vært noe lunken når det gjelder Gaiman, og forutanelsen var ikke helt feil. Først og fremst - dette er fantasy, fortellingen er ikke dårlig skrevet og det ER et kreativt plott! Vi befinner oss under gatene i London hvor det eksisterer en verden de fleste aldri kunne drømme om. En by av monstre og helgener, mordere og engler, og bleke jenter i sort fløyel. Richard Mayhew er en ung forretningsmann som er i ferd med å finne ut mer enn han regnet med om denne uhyggelig kjente, men likevel underlig bizarre og mørke versjonen av den London han kjenner. Jenter som kan gå gjennom dører (hun heter Door..), en engel som heter Islington og en Earl som holder Court (tube station pun intended) på et for andre mennesker usynlig tog på undergrunnsbanen. Her er det litt av hvert å tygge på, og historien har sine moments. Men slutten - slutten var i bestefall (og nå er jeg grei!) ikke helt god. Historien punkterte etter mitt syn med et ynkelig PFFFT... Jeg likte likevel plottet langt på vei, og språket (leste boka på engelsk) var veldig godt, engasjert fortellende og i mangel av et bedre ord, captivating. Men - alas - slutten, slutten!!! Det bør komme en veldig sterk oppfølger til denne!

Jeg har også lest ei barnebok! Som pensum ifjor høst hadde jeg Bukkene Bruse på Badeland av Rørsund og Mourvik og jeg ble skikkelig imponert over jobben de gjorde med å heve et heller traust og gammelt eventyr til nye høyder. Jeg var derfor veldig nysgjerrig da bok nr. to om de trippene beitedyra -  Bukkene Bruse vender tilbake - ble utgitt nå i vår. Jeg ble dessverre ikke like begeistret, selv om denne boka nok også kommer til å treffe de helt yngste. Det geniale med Badeland-boka var at den var basert på et kjent, norsk eventyr, men hadde fått en genial samtidsvri. Den nye boka handler om de tre bukkene når de er på besøk på et gamlehjem. Der finner de selvfølgelig også trollet, og det går som det må gå når trollet treffer de tre geitebukkene. Det er ingen dårlig historie, og tegningene er like fantastiske som i førsteboka - misforstå meg rett - jeg bare synes at det som hevet førsteboka over veldig mange andre norske barnebøker nettopp var sjakktrekket med å spille på et velkjent eventyr.

Og jeg har fått tid til ei tjukk tegneseriebok - Den Store Radio Gaga Bok-Boka! Nå er jeg ikke stor fan av tegneseriebøker og holder meg i stor grad til stripene Zits, Nemi og Tommy og Tiger'n som er faste innslag i Stavanger Aftenblad. Denne boka fikk jeg på en av 2013-høstens forlagshappenings som Bokkarete inviterte meg med på. Her er lengre og kortere historier fra radiostasjonens heller mer interessante dagligliv. Karakterene er rimelig unike, situasjonene likeså. Humoren treffer meg nok ikke, men det med humor er vanskelig. Jeg kan flire meg skakk av Zits og Nemi der andre ikke skjønner bæret av hva jeg flirer av. Denotasjon og konnotasjon... Derfor: er man fan av Radio Gaga så er nok boka super! Noe mer er vanskelig for meg å si :-)

Når en eksplosjon går av på passasjerinnsjekkingsskranken på Heathrow i London blir den uforklarlige hendelsen sett på som en handling av Gud. For privatetterforsker Dirk Gently så blir det hans jobb å finne ut hvorfor og hvilken Gud som ville gjøre en så merkelig ting. I mellomtiden blir en av Gentry's klienter myrdet samtidig som hans private kamp med vaskehjelpen over et møkkete kjøleskap låser seg. Henger disse hendelsene sammen eller er dette bare nok en rekke av tilfeldigheter i livet til etterforskeren? Fortellingen blir mer og mer absurd og kopler inn norrøne guder, besøk i Valhall og en rovfugl med særdeles interessante evner. Etter jeg leste The Hitchhiker's Guide to the Galaxy av Douglas Adams i hine hårde dager så har forfatteren vært en favoritt. Ikke en forfatter som jeg har lest ofte, men en forfatter jeg har tatt fram med ujevne mellomrom. Noen ganger elsker jeg bøkene hans (som hele Hitchhiker-serien), andre ganger skriver han bare greie bøker - som The Long Dark Tea-Time of the Soul...  

Og så er det som sagt en første gang for alt... Jeg har lest ikke mindre enn fire 1001-bøker etter hverandre...

The Handmaid's Tale er den første boka jeg har lest av Atwood. Lucky me som har ytterligere to bøker av forfatteren stående i hylla. Dette var nemlig veldig bra! Kvinnen Offred er tjenestepike i Republikken Gilead. Hun har kun én funksjon: nemlig å avle barn. Hvis hun nekter vil hun som den avvikeren hun da blir stemplet som henges på veggen eller sendes ut av republikken for å dø sakte av strålingssyke. Men selv ikke den undertrykkende republikken Gilead kan utslette et menneskes innerste ønsker, spesielt ikke Offred's som innimellom husker hvordan verden var før den ble angrepet og produksjonsevnen til menneskene sank dramatisk. Dette var en underlig, spesiell og særdeles velskrevet bok om en heller interessant kvinnerolle i et nytt og annerledes futuristisk samfunn. Kan absolutt anbefales!

Animal Farm av Orwell har jeg lest så mye om at det nesten har vært en skam å ha den stående nedstøvet i hylla i såpass mange år(!). Det sies nemlig at dette sannsynligvis er den viktigste fiksjonelle satiren skrevet i det tjuende århundret. På overflaten handler boka om dyrene på en bondegård. Handlingen er lagt til gården «Manor Farm» der dyrene tar makten fra menneskene og begynner å drive gården på sine egne premisser. Alle dyrene jobber frivillig overtid, produktiviteten øker og for en kort, strålende sesong er magen deres full hver eneste dag. Dyrene har sine 7 bud som de alle følger og arbeidsomhet, fred og fordragelighet råder. Tidlig faller imidlertid grisene, som forøvrig er dem som administrerer gården, under for fristelsene som privilegier og makt gir. De blir grådige og voldelige, og snart går det nedover med gården. Klimaks nås når Boxer, arbeidshesten over alle, blir solgt til limfabrikken for å finansiere sprit til griseadelen... Ifølge Orwell selv så reflekterer boken hendelsene som leder opp til den russiske revolusjonen i 1917, og deretter videre inn i Stalins æra i Sovjetunionen. Mellom linjene pekes det definitivt kraftig nese mot Stalin og kommunismen. Orwell var kjent som kritiker av Josef Stalin og var fiendtlig innstilt til den Moskva-styrte stalinismen, en holdning som ble formet av Orwell's opplevelser under den spanske borgerkrigen. Han mente at Sovjetunionen var blitt et brutalt diktatur håndhevet av et terrorvelde. Etterordet skrevet av Orwell selv er igrunnen like interessant som hele boka. Dette er intet mindre enn en genial satire. Boka er kort og enkel på overflaten, men tar Orwell's syn på kommunismen så til de grader på kornet om man leser boka ut fra et samfunns og politisk synspunkt. Bør absolutt stå på alle historieinteressertes leselister! 

The Catcher in the Rye er ei annen bok jeg har hatt i hylla en tid. Den enten elskes eller mislikes. Det er tilsynelatende ikke noe mellomskikt her. Jeg var temmelig spent på hvordan jeg selv ville reagere på boka. Den handler om Holden Caufield som forteller historien om hva som skjedde ham et par dager i hans seksten år gamle liv like etter han nok engang er blitt utvist fra skolen. Språket i boka preges av skarp slang og Holden Caufield har, etter boka ble gitt ut, blitt bildet på "kynisk ungdom". Hans stadig skjeve observasjoner av  hva han støter på i hverdagen - fra lærere til det han kaller falske mennesker - fanger essensen av den typiske tenåringsopplevelsen av fremmedgjøring og følelsen av å ikke høre til noe sted. Et spennende utgangspunkt som nok de aller fleste vil kunne kjenne seg igjen i. Men det gjør ikke jeg. Overhode. Og jeg liker ikke Holden. Han er rett og slett ufordragelig, og vi har ingenting til felles. Greit nok, jeg er ikke 15 lenger, men jeg mener jeg husker sånn noenlunde hvordan det var å være tenåring. Og så er det ikke noe plott. Overhode. Hvordan kan man skrive en historie uten? Holden har ingen ønsker, ingen hensikt med det han gjør, ingen problemer å løse, ingen mål. I utgangspunktet handler hele boka om hvor lat Holden er på skolen, men likevel tror han ser gammel nok ut til å kunne å seg en drink i en bar. Igjen og igjen. Noe han ikke gjør. Historien handler også om hvor mye han hater sine foreldre, men er forelsket i sin lillesøster. Jeg slepte meg gjennom denne boka, beit tennene sammen og håpet på ... noe! Hva som helst! Nope! Ingenting... Det forfatteren klarte å gjøre med godt engelsk språk, det skal innrømmes, var å irritere meg. Boka gav meg ingenting annet enn følelsen av at jeg hadde kastet bort tid på en såkalt klassiker som falt helt utenfor mitt interesseområde. I retrospekt så ser jeg at kanskje formålet til Salinger var å enten skape full gjenkjennelse (for ungdommer) eller stor irritasjon (for oss over 40). I så måte fungerte boka ypperlig!! Og derfor så ser jeg også hvorfor mottakelsen av denne boka er så splittet blant leserne. Skulle ønske flere leste og skrev om The Catcher in the Rye. Det er den faktisk verd! :-)

En helt annen cup of tea var imidlertid John Banville's Havet.  En overraskende perle av en 2005 Bookerpris vinner. Dette var en fantastisk nydelig bok hvor forfatteren har klart å få fram den innerste sjelen til en mann hvis kone nettopp er død av kreft. Historien gir et vakkert tilbakeblikk på en foruroligende sommer fra ungdomstiden som sømløst blir flettet sammen med hans kones sykdom og død og Max Mordens nåværende liv som enkemann. En drøm har nemlig ført ham tilbake til kystbyen Ballyless der han som gutt tilbrakte en helt spesiell ferie. En ferie som former og forfølger ham resten av livet. Historien fortelles i en nydelig språkdrakt med fantastiske bilder fra et levd liv. Banville vektlegger de små detaljene og utmaler dem i dybden, uten at det på noe tidspunkt gjør boka kjedelig. De følelsesmessige relasjonene mellom karakterene er til tider kraftige, men gjengis så subtilt at de sniker seg innpå leseren som om man skulle ha observert dem selv. Det at forfatteren også tilbakeholder et par element og ikke avslører dem før henimot slutten er også elegant gjennomført. Anbefales!!

Siste boka ut er Inn i Skogene av Katie Kitamura. Boka fikk jeg med meg fra Oslo Bokfestival ifjor og er utgitt av Stavanger-forlaget Pelikanen. Historien handler om en sterk far og en veik sønn som er settlere i et uspesifisert kolonisert land. Rundt dem er det uro og en revolusjon er i emning. Mens verden som de kjenner den oppløses kommer det en kvinne til gården. Hun skaper ytterligere splid mellom mennene og utløser en rekke fatale begivenheter. Historien fortelles fra Tom's synspunkt, sønnen på gården. Det er ei underlig bok om makt og misbruk, revolusjon og opprør og en sterk manns svake sønn. Alt foregår i et ukjent samfunn blant innfødte og hvite settlere. Den har en forstyrrende slutt og i ettertid kjenner jeg at boka vokser på meg som både godt skrevet og tankevekkende. Likte jeg den? Der er jeg noe mer usikker, men annerledes er den. Det skal den ha!

Etter denne rekken av forskjellige, mange veldig gode og noen ikke fullt så revolusjonerende bøker så er jeg klar for bokbloggerpris-kandidaten Roy Jacobsen med De Usynlige. Jeg har omsider steget ut av bare-lese-ikke-skrive bobla = transen - og håper å være mer ajour fremover med også litt mer kjøtt på omtalene. Det har igrunnen vært herlig å være så oppslukt av lesingen for en lang periode. Lenge siden sist!

Favorittstillingen above all :o)

.