tirsdag 16. januar 2018

"Tung tids tale" av Olaug Nilssen

Jeg er SÅ glad for at bokbloggerne i Norge leser variert og blogger om sine lesepreferanser og nyoppdagede perler i bokform. Ellers ville jeg ha gått glipp av denne boka, ei aldeles spesiell, ærlig og sjelsutbrettende bok fra Olaug Nilssen.

Tung tids tale er forfatterens første roman på 12 år, og den handler om hvordan det er å være mor til en gutt på 12 som har en diagnose i autismespekteret, regressiv autisme. Det er ei ærlig bok om å være mor gjennom oppturer og utfordringer, om å vise kjærlighet til sin sønn og resten av familien samtidig som hun krangler, kriger og kjemper for å få den støtten hun har krav på fra samfunnet. Det er ei vond bok. Det er ikke minst ei politisk bok. Det er ei bok om å sette fingeren på det administrative, skjematiske og nesten ugjennomtrengelige byråkratiet som allerede pressede foreldre blir utsatt for for å fremme sin sak og få det man har krav på uten at det går helt på bekostning av egen helse. Rigide systemer, kjærlige øyeblikk med sønnen, biting, slag, ødelegging og ekstrem livsutfoldelse. Alt i en vekslende strøm av reaksjoner, motreaksjoner, destruktive tanker og det lykkelige ønsket om å ha en blomsterbukett på bordet, med ei pent pyntet fløtekake, som får stå for seg selv. I fred og ro sammen med tynn porselen, uten låste dører og nerver i helspenn.

Olaug Nilssen
Bildekilde: dagbladet.no
Boka grep og rev i meg, den fortellende formen så naken og direkte, så nær, men likevel ikke utleverende. Så fantastisk godt skrevet, rå og detaljert, men uten at man på noen måte sitter igjen og synes synd på forfatteren, og tenker - hun har jammen en forferdelig sønn. Jeg sitter heller igjen og føler at jeg bør kjempe, mot systemet, for alle foreldre som gjør en så forbannet stor innsats uten å bli hørt på rette måten. Uten å bli tatt på alvor, på rette måten.

Forfatteren sier selv at noe av motivasjonen bak den nye romanen: "har vært å nyansere bildet av hva det vil si å ha et barn med funksjons- eller utviklingshemming. Å vise hvor sammensatte utfordringene kan være... Hans personvern er det vanskeligste. Jeg må bare erkjenne at det er viktigere å fortelle, sier hun." (sitert fra Dagbladet - les gjerne hele innlegget på linken her).

Tung tids tale ligger på langlisten til å vinne Bokbloggerprisen i romanklassen for 2017. Det skal ikke stå på meg å stemme denne boka videre.

Anbefales på det sterkeste!


Kilde: egen e-bok - Utgitt: 2017 - Forlag: Samlaget - Sider: 155 - Språk: Nynorsk
Utfordring: Nye norske, Kaosutfordringen



En lykkelig mann believes he can fly :-)


.

9 kommentarer:

  1. Likte boken veldig godt når jeg leste for et par måneder siden men ikke godt nok til at jeg stemte på den for inne i hodet mitt er dette en Sakprosabok. Jeg syntes jo at dette er en veldig personlig bok hvor hun utleverer sønnen sin ganske mye.

    SvarSlett
    Svar
    1. Den er veldig personlig, og det gjør den svært sterk. Og spesiell. Ja, hun utleverer sønnen, helt gjennomtenkt og bevisst, men på (for meg) en nydelig måte. Jeg har en gutt i familien med diagnoser i samme spekteret, og det foreldrene der også har måttet gjennomgå for å få støtte og hjelp har vært vondt å oppleve. Jeg syns boka balanserer fint mellom å være utleverende, fintfølende og opplysende. Er enig med deg i at den tenderer veldig mot å være ei sakprosabok. Men er denne mer sakprosa enn flere av Vigdis Hjorth sine skriverier? Er ikke helt sikker. Meg hogg boka tak i, det er sikkert.

      Slett
    2. Joda,boken gjorde så absolutt inntrykk! Nå har jeg ikke lest noe av Vigdis Hjorth ennå så jeg kan ikke uttale meg, men jeg leste flere romaner i fjor som også var basert på forfatterens egne opplevelser som jeg oppfattet som romaner mer enn det jeg gjorde med denne. Derfor var det ikke plass til denne hos meg når vi skulle nominere til BBP, men overrasket over at den kom med, det er jeg ikke.

      Slett
  2. Sterk omtale av ei sterk bok Marianne.
    Jeg var på en boksamtale med Olaug på bib her i høst og hun presiserte at dette var en roman, selv om det er hennes erfaringer som mor og sønnen hun utleverer, og hun har reflektert veldig bevisst over hvorfor og måten å gjøre det på.
    Uansett hva man mener om det , så er det en viktig bok, og det hun vil er å bruke sin historie for større forstålese og kamp for et bedre system og mer hjelp til ungene og familiene. Boka ble sendt til en haug med politikere, fortalte hun.
    (Den fikk noen stemmer av meg, men om den kommer på korten, er vanskelig å si , da det er så mange gode på langlista. Hun har jo fått en Bragepris så sånn sett synes jeg det er helt ok om Tiller eller Shakar får BB-prisen;) )

    SvarSlett
    Svar
    1. Er enig med Beathe at man kunne tenkt sakprosa, i og med at den ligner mer enn personlig beretning en en vanlig roman.. (men hun har nok diktet noe inn siden hun kaller den roman, ikke godt å si) Hjorths bøker er jo mye mer tydelige romaner .

      Slett
    2. ..at det er lett å tenke sakprosa.. (det ble ne knotete setning)
      Men vi vet jo ikke hva hun har utelatt/omdiktet/diktet...

      Slett
    3. Nei det er det vi jo ikke vet, så - kanskje vi kan kalle den en crossover? Uansett sitter den godt som roman hos meg. Og - jeg har IKKE glemt Tiller ;)

      Slett
  3. En roman er det når man greier å heve det over til det allmengyldige. Ska Niels Fredrik Dahl i går. Uansett. Det er kategorisert som en roman, så da får man bare godta det.

    SvarSlett
  4. Måtte inn å sjekke. Ligger nå bare som nr.119 på eBokBib. Det går framover.
    Måtte sjekke fysisk bib også. OG der ligger den faktisk og venter på meg. En av provinsens store fordeler = alltid mye letter å få tak i bøker på bygda. (Montro om det betyr at bygdefolket er smartere og mer beleste?)

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...