søndag 5. februar 2017

KRIM - "Rekviem" av Øystein Wiik og "Personal" av Lee Child

Jeg ser jeg har boltret meg mest i krim i det siste. Uvant, men en lett inngang til leseåret. Jeg har funnet nye favoritter, og begynner å bli lei gamle helter?

Første bok ut er Rekviem av Øystein Wiik. Jeg har dessverre lest bøkene hans om Tom Hartmann i hovedrollen temmelig ukronologisk, og har startet med de tre siste i serien. La meg si det sånn, jeg skal også lese de tre første, og den manglende kronologien har ikke ødelagt særlig mye med tanke på plottet. Wiik er veldig bra. Veeeldig bra. Denne gang er historien lagt til black metal miljøet i Oslo hvor kongen av black metal, vokalisten Wotan Wagner, står i sentrum. Han våkner en morgen på hotellet The Thief med en svært ung og svært død jente i sengen ved siden av seg. Wotan husker ikke bæret, kun at han var på fest kvelden før etter sin egen konsert. Samtidig forsvinner Tom Hartmann's datter Cecilie etter å ha vært på selvsamme black metal konsert. Er dette to sider av samme sak? Og hvem er det egentlig som er ute etter Wotan Wagner?
Øystein Wiik
Bildekilde: Aschehoug

Jeg var temmelig usikker på hvordan jeg skulle rate denne boka på GoodReads. Det er en usedvanlig velplottet og bra krim, derfor en 4. Men kvalmefaktoren var høy et par steder, og det er svært uvant fra min side. Jeg tåler normalt temmelig mye gørr i bokform, men har med denne boka nå smertelig erfart at jeg ikke liker detaljerte beskrivelser av kannibalisme og torturmetoder på både dyr og mennesker. Dette skal likevel ikke gå på bekostning av boka, som jeg fant kvalmende god... Hatten av for Øystein Wiik! Anbefales imidlertid ikke for sarte sjeler. Noen steder her er sterk kost. Og husk det kommer fra meg... (Men hvorfor i all verden har Wiik oversatt black metal til svartmetall? Høres jo aldeles fjernt ut...(?))

Kilde: fått fra forlaget - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2015 - Sider: 487 - Utfordring: GoodReads


Lee Child's 23. bok om Jack Reacher - Personal - ligger helt i andre enden av kvalmespekteret. Harding er en god innleser, og Lee Child skriver godt. Jeg merker likevel at entusiasmen min begynner å dale. Er det meg? Eller er det forfatteren som begynner å gå tom for kompliserte plott?  

Noen har prøvd å ta livet av Frankrikes president. Kulen var amerikansk. Avstanden mellom drapsmannen og målet var eksepsjonell. Hvor mange snikskyttere kan skyte fra 1200 meters avstand med full tillit til å treffe blink? Svært få, men John Kott - en amerikansk skarpskytter som har skiftet side - er en av dem. Etter femten år i fengsel, er han omsider ute. Og det kommende G8-toppmøtet i London er et sannsynlig neste mål. Det var Reacher som buret John Kott inne første gang, denne gang er det annerledes. Jakten på morderen blir personlig.

Lee Child
Bildekilde: en.wikipedia.org
Boka er like lang som de aller fleste Jack Reacher bøkene, men virker dobbelt så lang. Følelsen av å ha actionfilm på øret blir etterhvert slitsom. Ikke pga innleseren. Men fordi plottet er tynt. Det blir for mye snakk. For mange forklaringer og overforklaringer, digresjoner og fyll som ikke tilføyer historien nevneverdig tyngde. Bare bredde... som utvanner hele greia. Personal burde vært en kortroman, en komprimert tre-timers lytteøvelse hvor helten Reacher kunne fått boltret seg med kunnskap, erfaring og kompetanse. Nå ble det en bleik versjon av det jeg er vant til fra Lee Child. Styr unna denne. Det er altfor mange andre gode bøker i serien.


Kilde: Storytel - Tid: 11t9min - Innleser: Jeff Harding - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads



Over 1m av dette stoffet er meldt de kommende 4 dager - yeyhhh!

.

3 kommentarer:

  1. Jeg likte Rekviem godt, selv om jeg er ganske sart for slike ekle blodige voldelige greier- men det skummet jeg nok over, en teknikk jeg har lært meg etterhvert.
    Jeg måtte tilbake å se hva jeg skrev den gangen jeg leste boka. Det var etter terroren i Paris på den rockekonserten, ganske sterkt. Og at jeg hørte den på lydbok hjalp nok mot grusomheten, siden jeg med lydbok lettere får et filter enn når jeg leser fra papir.
    her hvis du vil se:
    http://artemisiasverden.blogspot.no/2015/11/7-norske-2015-bker-enda-et-samleinnlegg.html#more
    Svartmetall er da ikke uvanlig å si , på norsk, btw.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det merkelige er at jeg ikke er sart for blodige voldelige greier, helt til det kommer til kannibalisme. Da streiker noe i hjernen. Merkelige greier, egentlig. Leste omtalen din, og måtte flire litt. Du kaller det selv Black Metal, selv om Wiik skriver svartmetall om musikksjangeren. Jeg fant det bare litt...sært?
      Veldig enig i at Wiik skriver godt, derfor har jeg lastet ned den andre bøkene om Hartmann også. Wiik er sprelsk og sprenger grenser der Lier Horst er solid og traust. Herlig med et bredt spekter i krim-Norge. Wiik treffer definitivt noe i meg - kannibalisme til tross... :)

      Slett
    2. Ja, det er naturlig for meg å kalle det Black Metal, siden jeg har hørt mye på metal i diverse varianter, og er inne de genrebegrepene. Men jeg vet også at det ikke er uvanlig å kalle det svartmetall utenfor de miljøene.. Og Wiik er jo operasanger og musicalartist, og ikke helt inne i metalmiljøet så vidt jeg vet i alle fall.
      Ja, mer eventyr og fart her enn hos Horst ja, veldig forskjellig gren av krimgenren kan man si..
      (husker faktisk ikke kannibalismen i boka jeg, men det demrer dess mer jeg tenker på det.. jeg synes vel ikke det var noe jeg ville huske eller gå så dypt inn i.. skummet, som jeg sa.. eller sang høyt og skrudde ned lyden på lydboka når slikt dukket opp..)

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...