lørdag 17. juni 2017

Gratis lesebrett til sommerferien? Adlibris Letto frontlight gis bort!

Jeg hadde en kampanje her på bloggen min før jul hvor jeg loddet ut et lesebrett til en av bloggleserne mine. Det ble veldig godt mottatt.

Å spre leseglede, og å gi andre muligheten for å øynene opp for det praktiske lesebrettet Adlibris Letto er alltid gøy, og nå gir Adlibris meg muligheten for å lodde ut et nytt lesebrett før sommerferien.

Kjekt!!!

Jeg gjorde en grundig test og skrev omtale om Adlibris Letto Frontlight i fjor høst. Testen og resultatene mine kan du lese om HER.

Lesebrettet som nå loddes ut før sommerferien kommer med følgende fire kriminalromaner skrevet av Chris Tvedt
  • Fare for gjentakelse
  • Rimelig tvil
  • Skjellig grunn til mistanke
  • Rottejegeren
Er du den heldige vinner får du også et etui med på kjøpet. Pent og praktisk og som holder lesebrettet ditt fri for skraper, solkrem og sand :-)

Er du ikke heldig vinner denne gang så startet Adlibris sin sommerkampanje på Letto Frontlight igår. Den kan du lese mer om HER.


For å være med i trekningen må du gjøre deg kvalifisert på følgende måte: Du får ett lodd pr. sosialt medium hvor du deler følgende link:

http://ebokhyllami.blogspot.no/2017/06/gratis-lesebrett-til-sommerferien.html

Linken peker tilbake til dette innlegget. 


Så... 

Poste ovennevnte link på ett eller flere sosiale medium
  1. For at jeg skal gi deg lodd: Skriv i kommentarfeltet på blogginnlegget under her (eller send meg en email på: ebokhyllami@gmail.com) hvor du forteller hvor du har postet linken (eks: Facebook, Twitter og egen blogg = 3 lodd til deg i potten. Eks. kun Facebook = 1 lodd)
Trekningen foretas lørdag 1. juli vha random.org

LYKKE TIL! ...og fortsatt god forsommer til alle dere som ikke drukner i nedbør :-)






torsdag 8. juni 2017

"Up in the Tree" av Margaret Atwood

Up in the tree er så langt min første barnebok fra forfatteren. Ei  søt lita bok om en gutt og en pike som er så glade i å klatre i trær at de bestemmer seg for å lage seg et hjem der oppe blant greinene. Men når deres trofaste stige forsvinner, begynner de å ønske seg tilbake til komforten nede på landjorda igjen. Kommer de seg ned til slutt? Og hvordan ender historien egentlig?

Ungene hadde likt denne da de var små (gitt at de forstod engelsk på tidspunktet). Tegningene er søte, enkle og naive. Fargebruken likeså. Og gullkornene? Boka er illustrert og bokstavene håndskrevet av Margaret Atwood selv. I tillegg følger også lydboka på CD, innlest av forfatteren.

Up in the tree ble utgitt i 1978. På dette tidspunktet var det en utbredt enighet om at det var altfor dyrt og risikabelt å publisere en barnebok i Canada. Dette stoppet imidlertid ikke Atwood, noe hun forteller litt om i forordet til boka:
"I drew this book in the very early days of children's book publishing in Canada. We could use only two colours, as three would have been too expensive to print; hence the blue, the red, and the odd brown that is a combination of the two. I hand-lettered the entire book for the same reason: to save on costs. I had a background in poster design and printing - in my university days in the late fifties I's had a little serigraph poster business that I ran on the ping-pong table - so I knew how to do the lettering. The drawings were black and white pen-and-ink - I then indicated to the publisher which o the two colours should go where. The techniques were primitive - there were no computers then - and the results look a little primitive as well, bit I remain very fond of this book, for sentimental reasons."
Margaret Atwood er ikke bare god til å skrive for voksne. Med denne lille boka viser hun også at hun er særdeles allsidig og ikke minst kreativ for barn. Her leker hun både med ord og bilder, og tegningene hennes står ikke tilbake for noen. Hun har definitivt sin egen strek, og den begrensede bruken av farger gir tydelige bilder.

Som voksen kan man lese en dypere forståelse mellom linjene - om vennskap og trygghet, om hvordan man kan forandre seg når forutsetninger endres, om hvordan man kan løse problemstillinger på andre måter dersom man bare tenker alternativt.

Dette var ei kjekk bok for en Atwood-samler :-)


Kilde: egen bok - Utgitt: 1978 - Forlag: Bloomsbury - Språk: Engelsk - Sider: 32
Utfordring: GoodReads, Atwood's forfatterskap



Utdrag fra boka
Klikk på bildet for større visning


.



tirsdag 30. mai 2017

"Skinnet bedrar" av Agnes Lovise Matre

Mitt første møte med Agnes Lovise Matre var med boka Kledd naken høsten 2015. Den traff meg kraftig og anbefales sterkt, - ei bok om voldtekt av ei jente i bygdesamfunnet Øystese i Hardanger. Jeg var derfor veldig spent på om forfatteren ville klare å leve opp til forventningene mine. I Skinnet bedrar legges nemlig historien til samme bygdesamfunn og lensmannskontoret i Øystese hvor lensmann Bengt Alvsaker og politiførstebetjent Susanne Hauso fremdeles opererer.

Det er søndag morgen og seksårige Anders rusler alene i pysjen langs hovedveien. Dette er siste gang noen ser ham. Til tross for tidspunktet blir likevel ikke Anders meldt savnet før mandagen etter når storesøster Ina på tolv ringer lensmannskontoret. Øystese blir endevendt i søket etter gutten, men han er og forblir borte. Samme uka får Bengt Alvsaker sin egen sønn Thomas på besøk for aller første gang. Han har rukket å bli elleve år gammel, og har alle disse årene vært Bengt's dårlige samvittighet. Thomas har under hele oppveksten kun bodd hos sin mor og hennes temmelig så velstående nye mann. Endelig skal Bengt få tilbringe en hel uke med sønnen, men den forsvunne gutten opptar all fritid. Hvor kan Anders ha blitt av?

Igjen tar Matre opp et av tabuene i samfunnet vårt, uten at jeg vil komme nærmere inn på nøyaktig hva dette er, for ikke å spoile handlingen i boka. En gutt forsvinner, og bygdedyret viser igjen sine klør. Blant bygdeoriginaler og vanlige mennesker, bak blondegardiner og under morelltrær foregår det saker og ting som ikke bør komme for en dag. Hvor godt kjenner vi våre naboer og venner? Hva foregår egentlig i det skjulte? Og hvor langt er en person villig til å gå for å skjule dette i solidaritet med overgriperen, uansett hvem overgriperen er og hva han gjør?

Agnes Lovise Matre
Bildekilde: bok365.no
Denne historien var vond, på flere plan. Kanskje fordi den traff en veldig kjent nerve hos meg selv? Matre klarer igjen å rykke meg ut av likevekt. Jeg lever meg nemlig så til de grader inn i historien og inn i bygdesamfunnet som organisme. Kanskje fordi jeg bor i et bygdesamfunn selv? Karakterene i boka er særdeles troverdige og velkomponerte, og historiene deres sniker seg innpå meg, og får meg til å føle. Noe. For alle. Irritasjon, men også medfølelse for Bengt og hans tafatte forsøk på å bli kjent med sin sønn, og for å overlate ansvaret til andre så snart han får anledning. Sinne over Ester med slarvekjeften på lensmannskontoret. Omtanke for Susanne som har sine egne demoner å stri med, og som får en større og større rolle utover i historien. Forbannelse over spøkelset som dukker opp fra fortiden (fra Kledd naken). Et eitrane sinne overfor skapdranker-Kjartan og hvordan han behandler barna. Uro overfor Johan og hans gamle mor - hva er det egentlig med dem? Og nysgjerrighet overfor Lerke som garantert kommer til å få en større rolle i neste bok i serien. Et persongalleri av virkelige personer med kjøtt på beina - karakterer man ønsker å lese mer om.

Dette er en krim som bygger seg sakte opp, sniker seg innpå deg og før du vet ordet av det så er du hektet. Ei særdeles velskrevet bok med et velkomponert og troverdig plott. Historien er komplett fri for cliffhangers, spekulasjon i vold eller andre groteske detaljer. Her er fokuset på menneskene, handlingene og det jeg som leser kan finne mellom linjene. Jeg tok meg i å sammenlikne Matre med Jørn Lier Horst underveis i boka, en annen krimforfatter jeg er blitt veldig glad i. Horst og Matre skriver det jeg kaller stillferdig krim. Horst med tyngst fokus på det kriminaltekniske, han har tross alt jobbet som politietterforsker i mange år. Matre med tyngst fokus på karakterer, bygdesamfunn og mellommenneskelige forhold. Misforstå meg ikke, dette blir aldri kjedelig selv om det er stillferdig! Med sine hyppige skift i tid og sted - det er faktisk over sytti kapitler i boka - så blir historien drevet effektivt framover. Hver kapittel starter med hvor man fysisk befinner seg, hvilken dag det er og også ofte når det er på dagen. Sceneskiftene er tydelige og logiske, og trådene blir samlet opp en etter en til slutt. Og så sitter man der da, når siste side er lest, og tenker - hei, du må da ikke stoppe nå, selv om mysteriet er løst?

Du verden så deilig bra! Kjappa på Agnes, jeg er klar for neste bok fra Øystese. Nå!


Kilde: leseeksemplar fra Gyldendal - Utgitt: 2017 - Sider: 352 - Utfordring: GoodReads, Norske forfattere




Solnedgang over et annet bygdesamfunn i Ryfylke

tirsdag 23. mai 2017

"Hvis helvete var av is" av Bernard Minier

Noen forfattere får det bare til på første forsøket, nemlig å skrive en aldeles oppslukende kriminialhistorie. Er de naturtalenter? Kriminelle som tar det ut i bokform istedenfor in real life? Eller har de bare en overutviklet fantasi kombinert med et spesielt talent for språket og skriften? Uansett hva årsaken er - kanskje en kombinasjon av alle tre? - så har Minier fått talentet. En franskmann. Og så med meg da, som ikke har de beste erfaringene med franske forfattere. Jeg må snart revurdere egne, innebygde stereotypier og omprogrammere meg. Jeg er nemlig blåst av banen... igjen...

Aschehoug har nettopp sluppet den første boka til Bernard Minier på norsk. Intet mindre enn et forlagskupp! Hvis helvete var av is er den første i en serie på til nå tre bøker om kriminaloverbetjent Servaz. De to neste er allerede under oversetting til norsk.

Det første offeret er en hest. En hodeløs hest hvis kropp henger som en flaggermus med vingene foldet ut fra kanten av et tilfrosset klippeutspring 2000 meter over havet. Samme dag som hesten oppdages begynner Diane Berg på jobb. Hun er en ung psykiater som har fått sin første stilling ved et høysikkerhetsasyl for kriminele, sinnsyke personer. Når kriminalførstebetjent Servaz finner DNA-spor under etterforskning av det makabre hestefunnet fra en av de farligste pasientene ved asylet, og det dagen etterpå dukker opp et menneskelik, så er marerittet igang.

Bernard Minier
Bildekilde: oxfordliteraryfestival.org
Plottet er lagt til langt inne i Pyreneene, i en trang og klaustrofobisk fjelldal hvor det er langt mellom bosettingene. Atmosfæren er i utgangspunktet trykkende, og det er vinter når saken utspiller seg. Forfatter Minier er selv vokst opp ved foten av Pyreneene - en fjellkjede på grensen mellom Spania og Frankrike - og innholdet i boka bærer så definitivt preg av at forfatteren kjenner sitt landskap. Miljøbeskrivelsene er virkningsfulle og setter en troverdig scene for uhyggen som utspiller seg. Det underjordiske vannkraftverket i to tusen meters høyde finnes i virkeligheten, og selv om det kan synes  som om  historien springer ut fra en overdrevent livlig fantasi så presiserer forfatteren i etterordet at også mange av de psykiatriske behandlingsmetodene som virker særdeles spekulative på meg når jeg leser, faktisk benyttes ved noen sykehus i Europa og i resten av verden den dag i dag. Dette setter saken i et særdeles grufullt lys.

Minier er også spesielt dyktig på å bygge opp et solid persongalleri. Uten å spoile noe om relasjonene som utvikler seg karakterene imellom så er det troverdig, ikke spekulativt oppbygget og med god rot i fornuften. Karakterene holder det heller makabre plottet på et svært spiselig plan. Spesielt liker jeg at kriminalførstebetjent Servaz blir presentert som en svært så troverdig fyr, en etterforsker jeg svært gjerne vil lese mer om. Historien har noen spenningstopper underveis, og spor og blindspor blir godt lagt ut. De virker aldri konstruerte, og til slutt finner vi en troverdig sammenheng på det hele. Den solide mursteinen på 632 sider er aldri tunglest, og slutten er god selv om man forstår at historien ennå ikke er over. Her har Minier klart å få til en god teaser til neste bok, uten at den avslutter med en overdreven cliffhanger. Noe som jeg av og til irriterer meg nok over til at jeg i protest ikke gidder å lese neste bok. Ja, jeg er litt idiotisk skrudd sammen sånn.. Skal jeg sette fingeren på noe, så må det være at jeg ikke liker den for meg noe overdrevne bruken av kursiv for å dramatisere enkelte passasjer. Det er som om Minier ikke selv stoler på at teksten og språket hans er kraftfullt nok i seg selv. For det er det virkelig.

Dette er ei krimbok jeg så absolutt anbefaler! Bli ikke skremt av tykkelsen. Setter du deg ned for å lese så skulle du faktisk ønske at murstein nr 2 i serien lå like ved siden av deg. Have fun!



Kilde: ebok anmeldereksemplar - Forlag: Aschehoug - Sider: 632 - Språk: Norsk - 
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere



Den kanadiske fjellheimen - ikke fullt så klaustrofobisk


 

torsdag 18. mai 2017

22 raske - samlebokomtale

Om det ikke er blitt skrevet mye, så er det blitt lest de siste månedene. Er ennå i rute til å runde 100 bøker i 2017 med god margin, selv om de andre lesemålene mine er noe forsømte. Det viktigste er nå å lese. I hektiske tider er det enkelt å ha krim på øret, noe leselisten min bærer preg av. Jeg har likevel fått med meg klassikere, besøkt noen gamle favoritter og kanskje skaffet meg et par nye? Anbefalinger og dårlige valg følger...

Joda, jeg har vært med på en av biografisirklene. Dessverre fikk jeg ikke anledning til å skrive om denne. Synd, for boka gav meg et helt annet syn på Oprah enn jeg hadde i utgangspunktet. Det Kelley har skrevet er en uautorisert biografi, som betyr - at Oprah ikke har validitert og godkjent innholdet. Her er det mye rusk i det ellers så glamorerte inntrykket vi har av TV-personligheten. Ei dame som går over lik for å bli berømt, som sier opp ansatte med en stil som definitivt kan konkurrere mot Trump, som tar abort i ung alder, fornekter sin mor, lurer sin far, er en maneater av rang og ellers "imponerer" på ymse vis. Vi blir også presentert for Oprah's andre sider, som kampen mot kiloene, følelsen av aldri å være god nok, ønsket om å være hvit i stedenfor svart, medgang og motgang i TV-bransjen. Jepp, her er mye dyneløfting. Likevel velskrevet fra Kelley, som også har flere andre, gode biografier bak seg, om Jaquelin Onassis, Frank Sinatra, Elizabeth Taylor, den britiske kongefamilien og Nancy Reagan for å nevne noen av bestselgerne. Oprah anbefales!


Det er noe med Toni Morrison jeg ikke helt får grepet på. Nå har jeg lest to bøker av henne før denne, og jeg liker dem når jeg leser dem. Godt! Men detaljene i Morrison sine bøker blir fort diffuse for meg. God Help the Child handler om det uvanlig vakre barnet Bride som blir født med svart hud, mye mørkere enn noen av foreldrene. Faren tror ikke barnet kan være hans og forlater moren. Moren tror Bride må oppdras strengt for å stå imot samfunnets oppfattede syn på svarte mennesker. Resultat? Bride savner kjærlighet, at noen bryr seg, oppmerksomhet. Helt til hun havner som et vitne i retten i en voldtektssak mot tre lærere på hennes egen skole. Dette ender ikke helt som man skulle tro. God bok, ut fra GoodReads ser jeg at jeg anbefaler denne. Men hvorfor ender detaljene fra Morrison's bøker så fort i glemmeboka mi?


Og så noe helt nytt fra denne kanten. Jeg leser Nesbø igjen. Fordi jeg liker Nesbø, men jeg liker ikke Harry Hole. Forstå det den som kan...  De to blodige bøkene fra Nesbø handler imidlertid om helt andre typer, nemlig den ordblinde og elskovssyke leiemorderen Olav som har det  med å forelske seg i helt feil damer. I Blod på Snø jobber han for heroinkongen Hoffmann, og det første oppdraget Olav gis er å knerte kona, den sexy Corina. Resultatet blir ikke helt som Hoffmann forventer. I Mere Blod møter vi Ulf på Finnmarksvidda. Han skal på jakt, men har ikke gevær? Han bor ute på den øde vidda, alene i ei jakthytte. Han klarer likevel å forelske seg i en lokal kvinne, og hvem er nå egentlig denne Ulf? Snart viser deg seg at jegeren ikke jakter, men faktisk er byttet. Og sånn går nu daga'n. Jeg vet ikke, jeg gav begge bøkene en tre'er på terningen. Nesbø skriver godt, og med et helt annet, og mye mer muntlig språk enn i Harry Hole serien. Vi befinner oss på 70-tallet, og tidskoloritten er herlig gjenkjennelig. Men liker jeg karakterene? Historiene? Jeg finner dem like tynne som bøkene, hhv172 og 275 sider, er jeg redd. Det er likevel noe med skrivestilen jeg liker, typene. Men to bøker er mer enn nok. Anbefales? Tjah.. som korte bøker en kveldsstund er de helt ok, og er man Nesbø-fan bør de absolutt leses. Mhh..


Yess! Jeg digger Wiik, så også denne boka. I Slakteren roter Hartmann seg borti et kriminelt kunstmiljø i Sør-Frankrike. Det blir noe grotesk innhold i historien denne gang, med oppdelte, monterte kropper, lik i bagasjerom på biler, varaner som fores med menneskekjøtt og mennesker som gir seg ut for å være noe helt annet enn hvem de egentlig er. Dette er nok en røverhistorie fra Wiik, som holder et herlig tempo, bobler over av fortellerglede og med griskhet, hevn og overraskende vendinger som ingredienser. Her er det bare å lene seg tilbake og bli underholdt, herlig! Anbefales!


Jeg er dessverre ferdig med Fredric Drum bøkene til Nygårdshaug og har prøvd meg på noen av hans andre historier. Et Perfekt Bankran er en småmorsom novelle jeg fant på Storytel. Den anbefales så absolutt å lyttes til. Handler om en mann, med en pistol, som klikker...og et bankran. Mer kan ikke sies om denne korte saken. Her er det bare å lese :-)
Chimera var et lengre lerret å bleike. Dette er en øko-thriller på høyt nivå. Vi befinner oss i regnskogen øst i Kongo, og et virus har gått løs, først på gorillaer - så på menneskene. Langt inni regnskogen befinner det seg en særdeles høyteknologisk forskningsstasjon som har som målsetning å sjekke hvordan det står til med moder jord. Tydeligvis ikke bra, etter resultatene å dømme. Så langt fra bra, viser det seg etterhvert. Spennende tema, mer enn littegranne Atwood-dystopisk, lokale stammer og høyt dekorerte forskere. Det er mange navn, enda flere fakta å holde styr på, og historien går i flere retninger samtidig, selv om den forsåvidt har en rød tråd. For meg blir det litt for mye av alt. Jeg ser hva Nygårdshaug vil, boka er svært gjennomtenkt og god, med en artig tvist på slutten der. For meg ble den likevel noe langtekkelig, der den pøser på med fakta. Nygårdshaug er kunnskapsrik, og skriver godt. Man skal likevel ha tid til å sette seg ned med denne. Ikke en lett-på-øret lydbok som Drum, det er helt sikkert. Anbefales? Ja, med disse forbeholdene.


Koselignostalgisk julefortelling om hvordan vi vet at nissen finnes. Joda, lesbar denne novellen. Fortrinnsvis i desember :-)


Bodily Harm er historien om Rennie Wilford, en kvinnelig ung journalist hvis liv har begynt å bli noe frynsete i kantene. Hun og kjæreten har skilt lag, og Rennie har også hatt et innbrudd hjemme som har skremt henne uforklarlig mye. Rennie flyr til Karibien for å komme seg, og på den lille øya St. Antoine møter hun en verden hun absolutt ikke er utstyrt for å takle. Regler er til for å tøyes og bøyes, og det man gjør for å overleve overskrider alle moralbegrepene hun noen gang har kjent til.  Kraften i lysten på både seksuell og politisk tilfredsstillelse får mennesker til å gjøre de underligste ting. Ikke Atwood uten undertoner. Dette er satirisk, men også svært ubarmhjertig og skremmende. The things we do for love? Mer enn vi burde... Anbefales så absolutt!


Hehe... dette er oppfølgeren til boka Doppler, boka om mannen ved navn Doppler som har tatt til seg elgkalven Bongo og som rusler rundt i de norske skogene for å trosse det norske samfunnet han ikke lenger ønsker å være en del av. Trilogien om Doppler må bare leses. Førsteboka her, tredjeboka i en samleomtale her, og Volvo Lastvagnar? Her kjøre jeg copy/paste fra Bokkilden.no - jeg sier bare, LES :-)

"Unge mann, sier von Borring, du har problemer. Håndtrykket ditt er dødt. Øynene er vasne. Du trenger hjelp. Jeg vet ikke hva jeg trenger, sier Doppler. Men hjelp høres ut som en begynnelse.

Inn i det värmlandske univers kommer en mann gående. Det er Doppler som kommer. Andreas Doppler. En nordmann. Han har sin årsgamle elg, Bongo, med seg. Og sønnen Gregus. Elgen går bak ham på stien og sønnen ligger og sover på draget bak elgen. Selv om det er sent, er det ingenting som tyder på at Doppler snart vil ta kvelden. En fin kveld er det, for øvrig. Forsommer og mildt og lyst. Han er etter hvert ikke helt ukjent med å vandre på denne måten, Doppler.

Hva gjør han her ute? Det er ikke greit å vite.
Kanskje kan man si at Norge ble for trangt for ham, at han fikk behov for å se seg litt rundt. Han valgte å forlate festen. De andre satt fortsatt til bords og hoiet. Snart skulle det bli kaffe avec og sigarer, men Doppler reiste seg og gikk.
Han leter etter noe. Etter gode mennesker. Etter tegn på anstendighet.
Volvo Lastvagnar fortsetter der fjorårets roman Doppler slutter. Vi følger samme person og samme elg et stykke inn i Värmland, hvor de møter en speider som har sovet ute tjuefem tusen ganger og en narkoman gammel dame som vil forandre verden.
"


Nå blir det pause i Jack Reacher lesingen. Nr 20 og 21 i serien, og nå begynner jeg å bli litt "lei" av oppskriften. Spennende nok for førstegangslesere, action så det holder og film-på-øret tendensene er de samme som før, men "Reacher said nothing"-kommentarene er ikke like morsomme etter 210 timer... Anbefaler serien likevel. Begynn på bok 1 som meg, og du har mange timer non-stop action foran deg. Child skriver godt, og har en knasende god innleser på Storytel. Jeg tror de aller fleste bøkene er oversatt til norsk i bokform. Have fun :-)



Oi oi... Denne var vond. Sett med distanserte unge øyne. Mor og far er ufeilbarlige. Har alltid rett. Familiesolidaritet dradd helt ut på viddene. Hva barn får seg til å akseptere som "normalt" er svært variabelt. En tankevekker. Fantastisk god, selv om den river. Les!!!



Definitivt JA og absolutt MUST READ! Dette er en av mine nyeste bekjentskap, og LeMaitre traff meg akkurat der som spenning/thrillere-forfattere skal treffe. Midt i "dette-blir-langt-på-natt"-lesingen blinken! Politietterforsker Camille (mann, dverg, uhyre skarp og intelligent) får to fryktelige forsvinninger å løse opp i. Her går privatlivet til Camille hånd i hånd med etterforskningen, og man bør lese disse bøkene (det er flere i serien) i rett rekkefølge. Groteske handlinger til tross. SPRÅKET! Aahh.. Herlig! Her er det stålkontroll på plott, miljøskildringer og persongalleriet i begge bøkene er uhyre velbygget. Litt sær etterforsker, den godeste Camille, det skal han ha. Men etterforskeren tar ikke mer plass enn nødvendig. Fantastisk gode bøker! Jeg har to til stående i hylla, og de skal jeg spare på. Bare for å ha noe utrolig bra å lese som gulrot foran der. Her har Aschehoug Forlag virkelig skutt ... gullthrillerfuglen? :-) LES! IKKE NØL!



Mhh... jeg har visst lest denne... Next...






God krim igjen fra Wiik, og fin måte å starte påsken på syns jeg å huske. Hartmanns eks-kone Cathrine blir forlatt ved alterringen samtidig som en norsk Harvard-student Georg blir drept under en roregatta. Han blir halshugget av en vaier like før mål. Hva har Cathrines run-away-groom til felles med regatta-Georg? Narkotika? Alle spor peker mot Venezia hvor en eldre casanova får en fremtredende rolle. Ikke særlig realisme og nedpå-jorda krim dette. Plottet er spinnvillt, sex-eskapader i kø, Hartmann fastlenket under tidevannsmerket og svik og bedrag i alle leire. Igjen en høyspent thriller uten de tjukkeste røttene i hvermansens dagligliv. Spekulativ? Absolutt :D Anbefales så definitivt!



Denne klassikeren tok meg på senga. Her visste jeg definitivt ikke hva jeg gikk til... Vi befinner oss i slutten av det attende århundrets Frankrike. Spedbarnet Grenouille fødes med en helt spesiell gave, absolutt luktesans. Som ung gutt i fattigdommens Paris lever han av å deschifrere luktene i Paris og blande dyrebare oljer og urter for en parfymemaker. Grenouille lærer fort mer enn læremesteren og stopper ikke der. Han blir nemlig besatt av å fange så mange lukter som mulig, både fra messinghåndtak og fersk tre... En dag kjenner han imidlertid en duft som gjør ham gal av begjær, og han legger resten av livet sitt i søken etter å skape den perfekte, ultimate parfymen - nemlig duften av en ung jomfru. Så røper jeg ikke mer, annet enn at dette blir noe grotesk etterhvert. Men med hvilken stil Suskind forteller historien! Dette er en intens fortelling om mord og seksuell forvirring/forverring, som kun kan ende i katastrofen. Merkelig, mørk og morbid. Anbefales uten forbehold!


EKSTREMT kjedelig! Erre mulig? Jeg som trykket Le Carré til mitt bryst på 80-tallet. Boka er velskrevet, det er ikke det, men den er rett og slett laaaaaaaaaaaaangsom, og drepende kjedelig. Midtveis måtte jeg legge den bort, til tross for at jeg hørte den med Helge Winther-Larsen på øret via Storytel. Det sier det meste. Kan med fordel erstattes av ... det meste...



Alltid en fornøyelse med Sherlock på øret. Og etter å ha sett TV-serien med Cumberbatch i hovedrollen og med Martin Freeman som en svært fornøyelig og god Dr. Watson så ble det "snurr film" i hodet, med Storytel på øret. Dette er den første historien om Sherlock og Watson og hvordan de møttes, og med et aldri så lite mord på lur selvfølgelig. Mer en novelle enn en roman, og en fornøyelig introduksjon til disse to så vidt forskjellige personlighetene. Jeg er i overkant glad i Sherlock Holmes og anbefaler denne så absolutt til andre beundrere. This is how it begins... :-)


Her låner jeg litt fra GoodReads: "Skjult trussel åpner med et smell. To skurker bryter seg inn hos og går til brutalt angrep på politikvinnen Lena Adams og hennes ektemann og politikollega Jared. Jared blir livstruende skadd, og Lena er i ferd med å forsvare seg mot en av gjerningsmennene med en hammer da enda en skurk entrer scenen, nemlig Will Trent, helten fra Karin Slaughters lovpriste seriekrim"! Hvorfor går de to skurkene så brutalt til verks mot politiet, og hva i all verden har skjedd med Will Trent? Til tross for at Slaughter har klippekort på bestselgerlistene rundt omkring på kloden så syns jeg denne var - mmhh - god, ja - men nokså langtekkelig... Bøkene til Slaughter er som regel gjennomarbeidet og solide, så også denne. Men kanskje littegranne kjedelig?



Her sakser jeg litt fra Dagsavisen: "
«Går, gikk, har gått» er med andre ord et stykke politisk litteratur, med et tydelig humant siktemål. Den følger Richards oppvåkning som medmenneske, og forteller et knippe typiske flyktninghistorier: Historier om plutselig uro. Menn med våpen. Død. En liten båt på et stort hav. Drukning og kaos, ensomhet og forvirring. Familie som ble igjen. Økonomisk utrygghet. Om ønsket om å få arbeide, kjedsomheten i å vente på neste, sannsynligvis like vanskelige etappe i livet."
Annerledes bok om mottakelse av innvandrere. Handling lagt til Tyskland, hovedpersonen er en pensjonert universitetsansatt. Småmorsom, med hendelser satt på spissen, samtidig som boka tegner et realistisk bilde av hvordan flyktninger møter vesten. Velskrevet og definitivt lesbar. Likte boka merkelig godt og anbefaler den gjerne!


22 på kjappen, leseglede og -gnist intakt. Da kan sommeren komme. Må bare selge et hus først :D


.

mandag 15. mai 2017

"Tørst" av Jo Nesbø

En kjapp en!

Jeg leser, om jeg ikke skriver for tiden. Livet kommer av og til i veien, men jeg er her lell. Og har nettopp ferdiglest den nye Harry Hole boka fra Nesbø. For å innrømme det først som sist, dette er den beste HH-boka jeg har lest! Nå hører det imidlertid til historien at jeg ikke har lest særlig mange av HH-bøkene til Nesbø. Hvorfor? Fordi jeg ikke syns om Hole, selv om jeg synes Nesbø skriver rasende godt.

Denne boka er imidlertid annerledes (for meg, med mitt begrensede kjennskap til serien - 3 bøker før denne). Den godeste etterforskeren holder seg (så godt som) edru gjennom hele boka, historien er på kanten grotesk, men ikke over, plottet er gjennomarbeidet intrikat, og jeg tror jeg har løsningen flere ganger før jeg blir overrasket over vendingen. Det eneste Nesbø kunne spart seg var siste avsnitt, som jeg selvfølgelig ikke røper her. Avsnittet ble litt smør på flesk - tanken var allerede plantet, og vel kommersielt - "kjøp neste boka mi om du likte denne" - men alt i alt, ei strålende krimbok som var vanskelig å legge fra seg.

Ja Nesbø, jeg skal kjøpe neste boka di. Hold Hole tørrlagt og plottet like intrikat så er jeg med videre. Jeg er ikke verre fanten :-)

Anbefales!


Kilde: anmeldereksemplar Aschehoug - Utgitt: 2017 - Format: ebok - Sider: 526 - Utfordring: GoodReads


På vei til litteraturhuset :-)


.

mandag 20. februar 2017

"Surfacing" av Margaret Atwood

Jeg leste nettopp The Tent av Atwood, og mente at den minnet meg om hennes tidligste romaner. Jeg er fremdeles enig med meg selv i det, men etter nettopp å ha lest Surfacing så ser jeg at den likevel er noe helt annet. Surfacing ble utgitt i 1972 og er hennes andre roman. Og det herlige er, at Atwood bare blir bedre og bedre desto lenger tilbake jeg går i forfatterskapet. Eller kanskje det bare er meg som blir mer og mer frelst? Snakker meg om å ha crush på en forfatter..

Surfacing møter vi en ikke-navngitt kvinne i slutten av tjueårene som er på vei til en tom og forlatt hytte - hennes eget barndomshjem - som ligger i ett av de øde områdene i Quebec. Det var her kvinnen tilbragte barndommen, og nå er hun tilbake for å lete etter faren som plutselig er meldt savnet. En far hun ikke har hatt kontakt med siden hun forlot barndomshjemmet for å gifte seg. Sammen med kvinnen reiser også det unge ekteparet David og Anna, og Joe som er hennes nåværende kjæreste. I tillegg til å lete etter faren er kvinnen også på jakt etter sin egen barndom. Hun har et mørke i seg som hun ikke vet hvor kommer fra, og antar at hun vil finne svarene i barndomshjemmet som ligger langt fra sivilisasjonen. Hva gjorde det øde stedet egentlig med henne da hun var ung? I hvor stor grad har brorens nesten-drukning påvirket psyken hennes? Er det for å rømme fra virkeligheten og samtidens problemer med Vietnam-krig, hennes eget dødfødte barn og skilsmisse og følelsen av at verden er i ferd med å gå under at hun begir seg ut på denne reisen? Ingen av de fire vet at de kommer til å miste deler av seg selv på denne turen. At de vil bli konfrontert med egne demoner og egen ensomhet.

Margaret Atwood
Bildekilde: cbc.ca
Igjen så klarer Atwood å bringe meg langt avgårde med historien sin. Til et fysisk annet sted og inn i en annen kvinnes besettelse. En besettelse som mer minner om en kamp mot farens spøkelsesaktige sjel og innvirkningen den har på henne. En slags guddommelig galskap som nesten får det til å tippe over for kvinnen henimot slutten av fortellingen. Hun ser nemlig verden som i en nedadgående spiral. Menneskene som forsøpler planeten, krigene som ødelegger menneskeheten, behovet for mer penger og det å eie ting istedenfor å ivareta naturen. Hennes egen familie dro nemlig ut i ødemarken som nybyggere istedenfor å leve et tilnærmet vanlig liv i en by. De bodde i telt til de fikk bygget hytta for egen hånd, de dyrket grønnsaker, fisket, jaktet og drev byttehandel med de andre få nybyggerne på et tidspunkt der "vanlige" mennesker handlet i butikken. Bøkene i hytta var enten selvhjelpsbøker eller kriminalromaner, og som barn ble både hun og broren mobbet på skolen de måtte gå på fordi de var annerledes på alle måter.

Det er ikke Atwood uten en stor dose dystopi. I Surfacing ser imidlertid kvinnen en fremtidsdystopisk verden dersom menneskene fortsetter i samme retning og samme tempo, og returen til barndomshjemmet blir også en måte for henne å bremse denne fremtidsdystopiske tankegangen i seg selv. Å finne røttene til det mørket hun bærer med seg. Boka er likevel ikke mørk, men den er gjennomtrukket av metaforer og symbolikk, noe som dersom man ikke kjenner Atwood's skrivestil kanskje ikke innser før helt i slutten av historien. På overflaten virker kanskje karakterene noe overfladiske, men det er fordi man "ser" for mye. Dette er ei bok som man må flyte sammen med, for her er stemningen intens, historien er en jeg-fortelling og leseren blir selv som en del av sjelen til kvinnen. Jeg ser det hun ser, føler den voksende tomheten og galskapen sammen med henne. Mot en forløsning? Legg alle forventninger til side og flyt følelsesmessig med boka, så vil meningen med denne surface etterhvert. Sjelden har nemlig en boktittel vært så dekkende. For ei bok, for en dybde og så mye som inspirerer til refleksjon! Aaaahhh... dette var et fantastisk besøk til den fjerneste delen av Canada, til gamle minner og Atwood's fantastiske språk. For en leseopplevelse!


Kilde: Whistler Library - Forlag: M&S - Utgitt: 1972 - Sider: 195 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads


 Twin towers, Kuala Lumpur - et fantastisk skue!




tirsdag 7. februar 2017

"The Tent" av Margaret Atwood

De første to bøkene jeg lånte på biblioteket i Whistler måtte jo bare bli av kanadiske Margaret Atwood. Favoritten lånt og lest i hjemlandet. Det blir ikke bedre enn det. (*jadda, nerdealarm*). Det jeg ikke var helt forberedt på var at The Tent også skulle bli den beste samlingen av mini-fictions jeg har lest. Og ei av de beste bøkene jeg har lest fra Atwood.

The Tent ble utgitt i 2006, men jeg sitter med følelsen av at jeg leser en mye eldre Atwood-bok. Den minner om bøker hun skrev på 70-tallet. Kanskje det har noe med stemningen den skaper å gjøre? Essayene varierer i lengde fra en til flerfoldige sider og temaene spriker i alle retninger. De har også helt forskjellig virkning på meg. Noen er skarpe, andre vittige, enkelte på kanten frekke, ett fikk faktisk tårene til å trille - og jeg er ingen ingen tåreperse. Samtlige har likevel en humoristisk eller satirisk undertone. Felles for dem er at de har et poeng det er verd å tenke over. Og er egentlig forfatter-jeg'et Atwood selv? Hennes egne tankespinn rundt dette og hint? Jeg'et er ihvertfall tydelig en godt voksen forfatter som har gjort seg sine tanker om livet og ønsker å formidle disse til neste generasjon.

Margaret Atwood
Bildekilde: cbc.ca
Boka inneholder over tredve essays presentert som monologer, liksom-historier, selvbiografier, dyrefabler og fortettet science fiction, og de reflekterer samtiden og livssyklusen vår nådeløst. Pep-talks til ungdommen, den forvirrende erfaringen det er å se på gamle bilder av seg selv, vi får Horatio's virkelige syn på Hamlet(!) og hvordan foreldreløse ser på seg selv og blir sett på av andre. To essay må jeg nevne, det er "The animals reject their names" hvor hun kjører historien og livet bakover med et overraskende resultat til slutt og "Bring back mom: An invocation" i diktformatet, et dikt om lengsel, savn og smerte som traff meg midt i hjertet.

Som alltid når jeg har lest bøker som har satt meg helt ut så mister jeg ord når dette skal formidles videre. Med Atwood er det språket, det skarpe nådeløse blikket, fantasien og denne gang også formatet. Ekstra morsomt er det at hun selv har illustrert flere av fortellingene i boka. Når det er sagt så skriver hun bedre enn hun tegner, men tegningene passer forbausende godt til historiene og minner sterkt om min gamle favorittmaler Salvador Dali. Dystopiske, forunderlige og og langt fra tydelige. The Tent minner overhode ikke om The Handmaids Tale, Oryx and Crake trilogien eller Røverbruden. Ei heller noen av diktsamlingene jeg har lest. Dette var noe helt annet, og anbefales uforbeholdent!


Kilde: lånt på Whistler Public Library - Utgitt: 2006 - Sider: 155 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads



Vinter i Atwood's hjemland...





søndag 5. februar 2017

KRIM - "Rekviem" av Øystein Wiik og "Personal" av Lee Child

Jeg ser jeg har boltret meg mest i krim i det siste. Uvant, men en lett inngang til leseåret. Jeg har funnet nye favoritter, og begynner å bli lei gamle helter?

Første bok ut er Rekviem av Øystein Wiik. Jeg har dessverre lest bøkene hans om Tom Hartmann i hovedrollen temmelig ukronologisk, og har startet med de tre siste i serien. La meg si det sånn, jeg skal også lese de tre første, og den manglende kronologien har ikke ødelagt særlig mye med tanke på plottet. Wiik er veldig bra. Veeeldig bra. Denne gang er historien lagt til black metal miljøet i Oslo hvor kongen av black metal, vokalisten Wotan Wagner, står i sentrum. Han våkner en morgen på hotellet The Thief med en svært ung og svært død jente i sengen ved siden av seg. Wotan husker ikke bæret, kun at han var på fest kvelden før etter sin egen konsert. Samtidig forsvinner Tom Hartmann's datter Cecilie etter å ha vært på selvsamme black metal konsert. Er dette to sider av samme sak? Og hvem er det egentlig som er ute etter Wotan Wagner?
Øystein Wiik
Bildekilde: Aschehoug

Jeg var temmelig usikker på hvordan jeg skulle rate denne boka på GoodReads. Det er en usedvanlig velplottet og bra krim, derfor en 4. Men kvalmefaktoren var høy et par steder, og det er svært uvant fra min side. Jeg tåler normalt temmelig mye gørr i bokform, men har med denne boka nå smertelig erfart at jeg ikke liker detaljerte beskrivelser av kannibalisme og torturmetoder på både dyr og mennesker. Dette skal likevel ikke gå på bekostning av boka, som jeg fant kvalmende god... Hatten av for Øystein Wiik! Anbefales imidlertid ikke for sarte sjeler. Noen steder her er sterk kost. Og husk det kommer fra meg... (Men hvorfor i all verden har Wiik oversatt black metal til svartmetall? Høres jo aldeles fjernt ut...(?))

Kilde: fått fra forlaget - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2015 - Sider: 487 - Utfordring: GoodReads


Lee Child's 23. bok om Jack Reacher - Personal - ligger helt i andre enden av kvalmespekteret. Harding er en god innleser, og Lee Child skriver godt. Jeg merker likevel at entusiasmen min begynner å dale. Er det meg? Eller er det forfatteren som begynner å gå tom for kompliserte plott?  

Noen har prøvd å ta livet av Frankrikes president. Kulen var amerikansk. Avstanden mellom drapsmannen og målet var eksepsjonell. Hvor mange snikskyttere kan skyte fra 1200 meters avstand med full tillit til å treffe blink? Svært få, men John Kott - en amerikansk skarpskytter som har skiftet side - er en av dem. Etter femten år i fengsel, er han omsider ute. Og det kommende G8-toppmøtet i London er et sannsynlig neste mål. Det var Reacher som buret John Kott inne første gang, denne gang er det annerledes. Jakten på morderen blir personlig.

Lee Child
Bildekilde: en.wikipedia.org
Boka er like lang som de aller fleste Jack Reacher bøkene, men virker dobbelt så lang. Følelsen av å ha actionfilm på øret blir etterhvert slitsom. Ikke pga innleseren. Men fordi plottet er tynt. Det blir for mye snakk. For mange forklaringer og overforklaringer, digresjoner og fyll som ikke tilføyer historien nevneverdig tyngde. Bare bredde... som utvanner hele greia. Personal burde vært en kortroman, en komprimert tre-timers lytteøvelse hvor helten Reacher kunne fått boltret seg med kunnskap, erfaring og kompetanse. Nå ble det en bleik versjon av det jeg er vant til fra Lee Child. Styr unna denne. Det er altfor mange andre gode bøker i serien.


Kilde: Storytel - Tid: 11t9min - Innleser: Jeff Harding - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads



Over 1m av dette stoffet er meldt de kommende 4 dager - yeyhhh!

.

torsdag 2. februar 2017

"Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt" av Ingvild Lothe

Ingvild Lothe er lyrikkdebutant, og dikt er noe jeg leser sjeldent, men oftere nå enn før. Jeg har funnet flere interessante norske lyrikere de siste årene, og det jeg har erfart er at jeg liker best den fortellende formen. Der diktene i samlingen totalt forteller én historie, eller i bestefall få historier totalt. Gode eksempler er Ruth Lillegraven som fikk Brageprisen for nydelig skjøre og velskrevne Urd og Frøydis Sollid Simonsen, som overbeviste meg om at kortprosasjangeren også er noe for meg med Hver morgen kryper jeg opp av havet

Lothe's diktsamling er både humoristisk, mørk og alvorlig, men hvor også ungdomslettheten kommer til uttrykk. Samlingens "jeg" er en kvinne som forteller om hvordan det er å være ung og vokse opp, å lete etter kjærligheten i et liv som virker å være mer preget av sex enn følelser og det å være sårbar med et ellers nokså tøft ytre.

Etter nettopp å ha lest Beckomberga av Stridsberg så ble starten nokså tung, for her er det også et mørke over teksten fra start til mål, men jeg ble likevel overbevist. Anbefales dog å leses en dag i solskinn :-)

Flere av anmelderne av denne lyrikksamlingen har beskrevet språket som å få livet servert brutalt midt i fleisen, og jeg kan ikke være mer enig. Jeg sier bare, sjekk coveret - det starter der. Diktene er preget av en rå og ofte svært så direkte ærlighet, som i første møtet med forfatteren og første diktet "fy faen" som starter slik:
"jeg savner å være åtte år og ikke ha ødelagt livet
mitt
her snakker vi om ekstreme tilstander jeg verken
kan eller vil snakke om
som f eks   det å være åtte år og ikke ha ødelagt
livet sitt
når bølgene slår
er det med en ømhet
som ikke finnes i andre slag
som f eks   når pappa slår mamma" 

Eller som fra "Det seksuelle helvete og meg"
"Det finnes ingen reell forskjell
mellom vaginalt samleie og abort
Ha meg unnskyldt,
men uansett hvordan en ser på det
er det bare en eller annen idiot
som pirker deg i skjeden
med et ubehagelig redskap"

Vi følger "jeg" mot en forløsning. Jeg kan ikke si mer om samlingen, den må rett og slett leses og oppleves. Ubehagelig, ærlig, in your face og med et flott språk. Ingvild Lothe skal det leses mer av, og jeg burde ha stemt på henne til Bokbloggerprisen 2016. For seint.

Lothes debut var veldig bra, og anbefales!


Kilde: Egen ebok - Forlag: Kolon - Utgitt: 2016 - Sider: 72 - Utfordring: GoodReads, Nye norske forfattere



Sol og snø - for å kompensere for mørket :-)


.

fredag 27. januar 2017

"Beckomberga" av Sara Stridsberg


Jeg har nettopp lest ferdig Beckomberga og er både full av og tom for ord samtidig som jeg er følelsesmessig totalt utslitt. For en roman! For en forfatter! Det er ennå tidlig på året, men denne boka kommer sannsynligvis til å toppe listene for 2017. Det er svært svært sjelden jeg blir så grepet av ord på ellers blanke ark.

Sara Stridsberg feide over landet for 9 år siden med boka Drømmefakultetet. Den traff meg som et ekspresstog. Jeg var derfor litt "bekymret" for Beckomberga som er min andre Stridsberg-roman, men all bekymring feid til side. Historien om Jackie og hennes alkoholiserte far Jim (James) er skremmende gripende, god, sørgelig, forhåpningsfull, mørk og oppslukende i all sin ærlighet.

Dette er en usedvanlig sterk historie om et barn som via ungdomstiden og opp til ung voksen alder får en tett knytning til mentalsykehuset Beckomberga hvor hennes psykisk syke og alkoholiserte far havner etterhvert og blir værende i flere år. Jackie er sterkt knyttet til sin suicidale far, men det er et hjerteskjærende og vondt enveisforhold. Hun besøker ham hver dag, enten etter skolen, eller istedenfor å gå på skolen, mens faren mørke sinn i all hovedsak er opptatt med andre kvinner på mentalsykehuset, både ansatte og innsatte, eller spinner rundt tanken på Jackies mor, hans fraskilte kone Lone, som han aldri klarer å glemme. Han verken kan eller egentlig vil bli frisk, og mener han har kontroll på alkoholinntaket. Han er også ærlig når det kommer til egne selvmordstanker, noe som selvfølgelig påvirker Jackie sterkt. Jim ønsker nemlig at datteren skal være tilstede når han etter å ha tatt nok piller vandrer ut i havet for å drukne seg selv... Jim slipper nemlig ut av Beckomberga mentalsykehus etterhvert. Farens mørke påvirker selvfølgelig også Jackie, og hennes største frykt er at dette mørket også blir videreført til hennes sønn Marion.

Sara Stridsberg
Bildekilde: albertbonniersforlag.se
Som i Drømmefakultetet maler Stridsberg her et visuelt og levende persongalleri, men med et mørkt og dystert bakteppe. Perspektivet forflytter seg gjennom historien. Noen ganger er Jackie fortelleren. Andre ganger er det Jim. Og innimellom kommer det også informative bolker om selve mentalsykehusets historie fra det åpnet i 1932 til det ble stengt i 1995. Kapitlene er korte, forflytningene er mange, men historien flyter enkelt og uproblematisk. Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at jeg hele tiden leser en dyster selvbiografisk roman, for den griper så aldeles inn i de innerste krokene av et menneskesinn. Det er så nakent, så gjennomgripende ærlig og direkte at det å spekulere i om dette er selvopplevd er uinteressant, selv om det selvfølgelig gir historien en ekstra dimensjon.

En vakker, mørk og rå roman med et språk og en stemning som grep meg innerst i sjela.

"Når drar du da, Jim?"
"Det kan jeg ikke si."
"Kommer du til å tenke på meg mens du svømmer din vei?"
"Jeg tror ikke jeg kommer til å tenke på noen ting."
"Kommer du til å ringe meg?"
"Hvis du vil."
"Et siste spørsmål bare."
"Ja?"
"Har du noensinne elsket meg?"
"Jeg vet ikke, Jackie, jeg vet ikke om jeg gjorde det."


Kilde: e-bok fått fra forlaget - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2015 - Sider: 338 - Utfordring: GoodReads, Off the Shelf


En kontrast til alt det mørke...

.

søndag 22. januar 2017

"Silkeormen" av Robert Galbraith

Klarte jeg en, så klarer jeg en til... Med super innleser fra Storytel så lyttet jeg like greit til bok nr 2 i serien til Galbraith om etterforsker Cormoran Strike og hans sidekick Robin. Førsteboka, Når gjøken galer, var nemlig overraskende god. Jeg hadde ikke helt sett for meg at fru Potter skulle skrive så bra krim, av en eller annen årsak.

Silkeormen hadde for meg en rimelig interessant setting. Det er nemlig mordet på en forfatter som står i sentrum i denne historien. En forfatter som desperat søker anerkjennelse for sitt arbeide. Men istedenfor å komme ut med sin neste, nye bok så blir han funnet drept og sløyet som en fisk og med alle innvollene fjernet. I tillegg er liket oversprøytet med syre. Det er et heller grotesk åsted Cormoran Strike står overfor denne gang. De(n) mistenkte befinner seg sannsynligvis ett eller annet sted i forlagsbransjen. Men - er morderen en forfatter, en forlegger, en av den dreptes mange elskerinner, ei hevngjerrig kone eller en forbigått korrekturleser? Kunne noen utenfor forlagsbransjen ha interesser av at forfatteren ble fjernet fra jordens overflate? Og i såfall, hvorfor? I denne historien er det absolutt ikke noe som sier seg selv.

Robert Galbraith alias J.K. Rowling
Bildekilde: AP
Dette er britisk krim på sitt aller beste. Silkeormen gir meg sterke Agatha Christie-vibber, men i et svært så oppgradert og vellykket moderne format. I tillegg til å følge oppklaringen av saken så kommer vi også dypere inn på livene til Cormoran og Robin og arbeidsforholdet mellom dem. Aner vi også en potensiell gryende allianse på privatfronten? Det kan nesten se ut som om Galbraith legger opp til det, men på en svært så diskret måte sålangt. (Jeg håper nesten det ikke skjer. Det ville vært litt for oppskriftsmessig...) I Silkeormen er det mange karakterer å holde styr på, og siden jeg lyttet til boka er det ikke like lett å "bla tilbake" og sjekke detaljer. Det betydde for min del at jeg måtte sette av lengre leseøker enn det jeg normalt gjør "på øret" for å få med meg alt. Dialogene er nemlig mange og detaljrike, og legger opp til flere potensielle mistenkte underveis. Her er det ikke lett å se i hvilken retning saken ville vende seg til slutt.

Dette var rett og slett et velplottet mysterium lagt til et kaldt, tåkebefengt og snølagt London like oppunder jul. Og jada, jeg anbefaler så absolutt denne boka også. Velskrevet, tettpakket og god krim. Kan man noen gang få nok av dem?


Kilde: Storytel - Utgitt: 2014 - Språk: Norsk - Lyttetid: 15t51min - Innleser: Jan Martin Johnsen - Utfordring: GoodReads


Pause i bakkene :-)



mandag 16. januar 2017

"Beskytteren" av Harlan Coben

Da jeg begynte på Beskytteren var jeg ikke helt klar over at jeg hadde plukket med meg en ungdomsroman blant Aschehoug sine anmeldereksemplarer. Som helt rykfersk Coben-leser visste jeg ikke at han også skrev for ungdom og forventet meg derfor en voksenroman. Jeg var litt rådvill et øyeblikk, men bestemte meg for å gi boka en sjanse. Jeg leser ikke ungdomsromaner lenger, men har likevel pløyd flere YA-serier de siste årene.

Beskytteren er den første boka i det som Coben har valgt å kalle Mickey Bolitar trilogien for ungdom. Karakteren ble først introdusert i Coben sin voksenroman Live Wire som nevøen til hovedpersonen Myron. Myron er sportsagent og onkelen Mickey bor hos etter at han så faren omkomme i en bilulykke og moren ble innlagt på rehab. Fraskilte onkel Myron og Mickey er ikke helt på godfot, spesielt ikke siden Mickey måtte bytte videregående skole og reise fra sine venner for å bo sammen med onkelen, men de kommer nå overens på et vis. Den nye skolen kommer med både nye venner, en kjæreste og noen fiender, og livet til Mickey ser ut for å stabilisere seg. Helt til kjæresten Ashley forsvinner sporløst. Mickey blir involvert i forsvinningen og finner etterhvert ut at det er mange sider ved Ashley som ikke ser ut for å være slik han trodde.

Harlan Coben
Bildekilde: Huffington Post
Redder Mickey jenta og lever lykkelig resten av ungdomstiden? Selvfølgelig ikke. Eller? Her er det konspirasjoner på flere nivå, gode venner, dårlige gangsters, ei gammel kone i et gammelt hus som definitivt har noe med saken å gjøre, mordere og hvit slavehandel, strippere og falske bevis. Dette er mesterplotting på høyt nivå og ungdomshumor som sannsynligvis sitter akkurat der den skal sitte. Denne boka hadde jeg definitivt elsket som ungdom. For en voksenleser var den også god, selv om jeg ikke akkurat er i målgruppa. Beskytteren ble nominert til Edgar Award i kategorien Best Young Adult novel 2012 og kan så absolutt anbefales! Jeg kommer definitivt til å lese mer Coben. Skriver han så godt for ungdom så kan jeg ikke vente med å sjekke ut en av hans voksenromaner. Dette er en potensiell ny favorittforfatter. Såpass ser jeg.


Kilde: fått fra forlag - Utgitt Norge: 2013 - Forlag: Aschehoug - Sider: 263
Utfordring: GoodReads, Bokhyllelesing 2017


.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...