mandag 20. februar 2017

"Surfacing" av Margaret Atwood

Jeg leste nettopp The Tent av Atwood, og mente at den minnet meg om hennes tidligste romaner. Jeg er fremdeles enig med meg selv i det, men etter nettopp å ha lest Surfacing så ser jeg at den likevel er noe helt annet. Surfacing ble utgitt i 1972 og er hennes andre roman. Og det herlige er, at Atwood bare blir bedre og bedre desto lenger tilbake jeg går i forfatterskapet. Eller kanskje det bare er meg som blir mer og mer frelst? Snakker meg om å ha crush på en forfatter..

Surfacing møter vi en ikke-navngitt kvinne i slutten av tjueårene som er på vei til en tom og forlatt hytte - hennes eget barndomshjem - som ligger i ett av de øde områdene i Quebec. Det var her kvinnen tilbragte barndommen, og nå er hun tilbake for å lete etter faren som plutselig er meldt savnet. En far hun ikke har hatt kontakt med siden hun forlot barndomshjemmet for å gifte seg. Sammen med kvinnen reiser også det unge ekteparet David og Anna, og Joe som er hennes nåværende kjæreste. I tillegg til å lete etter faren er kvinnen også på jakt etter sin egen barndom. Hun har et mørke i seg som hun ikke vet hvor kommer fra, og antar at hun vil finne svarene i barndomshjemmet som ligger langt fra sivilisasjonen. Hva gjorde det øde stedet egentlig med henne da hun var ung? I hvor stor grad har brorens nesten-drukning påvirket psyken hennes? Er det for å rømme fra virkeligheten og samtidens problemer med Vietnam-krig, hennes eget dødfødte barn og skilsmisse og følelsen av at verden er i ferd med å gå under at hun begir seg ut på denne reisen? Ingen av de fire vet at de kommer til å miste deler av seg selv på denne turen. At de vil bli konfrontert med egne demoner og egen ensomhet.

Margaret Atwood
Bildekilde: cbc.ca
Igjen så klarer Atwood å bringe meg langt avgårde med historien sin. Til et fysisk annet sted og inn i en annen kvinnes besettelse. En besettelse som mer minner om en kamp mot farens spøkelsesaktige sjel og innvirkningen den har på henne. En slags guddommelig galskap som nesten får det til å tippe over for kvinnen henimot slutten av fortellingen. Hun ser nemlig verden som i en nedadgående spiral. Menneskene som forsøpler planeten, krigene som ødelegger menneskeheten, behovet for mer penger og det å eie ting istedenfor å ivareta naturen. Hennes egen familie dro nemlig ut i ødemarken som nybyggere istedenfor å leve et tilnærmet vanlig liv i en by. De bodde i telt til de fikk bygget hytta for egen hånd, de dyrket grønnsaker, fisket, jaktet og drev byttehandel med de andre få nybyggerne på et tidspunkt der "vanlige" mennesker handlet i butikken. Bøkene i hytta var enten selvhjelpsbøker eller kriminalromaner, og som barn ble både hun og broren mobbet på skolen de måtte gå på fordi de var annerledes på alle måter.

Det er ikke Atwood uten en stor dose dystopi. I Surfacing ser imidlertid kvinnen en fremtidsdystopisk verden dersom menneskene fortsetter i samme retning og samme tempo, og returen til barndomshjemmet blir også en måte for henne å bremse denne fremtidsdystopiske tankegangen i seg selv. Å finne røttene til det mørket hun bærer med seg. Boka er likevel ikke mørk, men den er gjennomtrukket av metaforer og symbolikk, noe som dersom man ikke kjenner Atwood's skrivestil kanskje ikke innser før helt i slutten av historien. På overflaten virker kanskje karakterene noe overfladiske, men det er fordi man "ser" for mye. Dette er ei bok som man må flyte sammen med, for her er stemningen intens, historien er en jeg-fortelling og leseren blir selv som en del av sjelen til kvinnen. Jeg ser det hun ser, føler den voksende tomheten og galskapen sammen med henne. Mot en forløsning? Legg alle forventninger til side og flyt følelsesmessig med boka, så vil meningen med denne surface etterhvert. Sjelden har nemlig en boktittel vært så dekkende. For ei bok, for en dybde og så mye som inspirerer til refleksjon! Aaaahhh... dette var et fantastisk besøk til den fjerneste delen av Canada, til gamle minner og Atwood's fantastiske språk. For en leseopplevelse!


Kilde: Whistler Library - Forlag: M&S - Utgitt: 1972 - Sider: 195 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads


 Twin towers, Kuala Lumpur - et fantastisk skue!




tirsdag 7. februar 2017

"The Tent" av Margaret Atwood

De første to bøkene jeg lånte på biblioteket i Whistler måtte jo bare bli av kanadiske Margaret Atwood. Favoritten lånt og lest i hjemlandet. Det blir ikke bedre enn det. (*jadda, nerdealarm*). Det jeg ikke var helt forberedt på var at The Tent også skulle bli den beste samlingen av mini-fictions jeg har lest. Og ei av de beste bøkene jeg har lest fra Atwood.

The Tent ble utgitt i 2006, men jeg sitter med følelsen av at jeg leser en mye eldre Atwood-bok. Den minner om bøker hun skrev på 70-tallet. Kanskje det har noe med stemningen den skaper å gjøre? Essayene varierer i lengde fra en til flerfoldige sider og temaene spriker i alle retninger. De har også helt forskjellig virkning på meg. Noen er skarpe, andre vittige, enkelte på kanten frekke, ett fikk faktisk tårene til å trille - og jeg er ingen ingen tåreperse. Samtlige har likevel en humoristisk eller satirisk undertone. Felles for dem er at de har et poeng det er verd å tenke over. Og er egentlig forfatter-jeg'et Atwood selv? Hennes egne tankespinn rundt dette og hint? Jeg'et er ihvertfall tydelig en godt voksen forfatter som har gjort seg sine tanker om livet og ønsker å formidle disse til neste generasjon.

Margaret Atwood
Bildekilde: cbc.ca
Boka inneholder over tredve essays presentert som monologer, liksom-historier, selvbiografier, dyrefabler og fortettet science fiction, og de reflekterer samtiden og livssyklusen vår nådeløst. Pep-talks til ungdommen, den forvirrende erfaringen det er å se på gamle bilder av seg selv, vi får Horatio's virkelige syn på Hamlet(!) og hvordan foreldreløse ser på seg selv og blir sett på av andre. To essay må jeg nevne, det er "The animals reject their names" hvor hun kjører historien og livet bakover med et overraskende resultat til slutt og "Bring back mom: An invocation" i diktformatet, et dikt om lengsel, savn og smerte som traff meg midt i hjertet.

Som alltid når jeg har lest bøker som har satt meg helt ut så mister jeg ord når dette skal formidles videre. Med Atwood er det språket, det skarpe nådeløse blikket, fantasien og denne gang også formatet. Ekstra morsomt er det at hun selv har illustrert flere av fortellingene i boka. Når det er sagt så skriver hun bedre enn hun tegner, men tegningene passer forbausende godt til historiene og minner sterkt om min gamle favorittmaler Salvador Dali. Dystopiske, forunderlige og og langt fra tydelige. The Tent minner overhode ikke om The Handmaids Tale, Oryx and Crake trilogien eller Røverbruden. Ei heller noen av diktsamlingene jeg har lest. Dette var noe helt annet, og anbefales uforbeholdent!


Kilde: lånt på Whistler Public Library - Utgitt: 2006 - Sider: 155 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads



Vinter i Atwood's hjemland...





søndag 5. februar 2017

KRIM - "Rekviem" av Øystein Wiik og "Personal" av Lee Child

Jeg ser jeg har boltret meg mest i krim i det siste. Uvant, men en lett inngang til leseåret. Jeg har funnet nye favoritter, og begynner å bli lei gamle helter?

Første bok ut er Rekviem av Øystein Wiik. Jeg har dessverre lest bøkene hans om Tom Hartmann i hovedrollen temmelig ukronologisk, og har startet med de tre siste i serien. La meg si det sånn, jeg skal også lese de tre første, og den manglende kronologien har ikke ødelagt særlig mye med tanke på plottet. Wiik er veldig bra. Veeeldig bra. Denne gang er historien lagt til black metal miljøet i Oslo hvor kongen av black metal, vokalisten Wotan Wagner, står i sentrum. Han våkner en morgen på hotellet The Thief med en svært ung og svært død jente i sengen ved siden av seg. Wotan husker ikke bæret, kun at han var på fest kvelden før etter sin egen konsert. Samtidig forsvinner Tom Hartmann's datter Cecilie etter å ha vært på selvsamme black metal konsert. Er dette to sider av samme sak? Og hvem er det egentlig som er ute etter Wotan Wagner?
Øystein Wiik
Bildekilde: Aschehoug

Jeg var temmelig usikker på hvordan jeg skulle rate denne boka på GoodReads. Det er en usedvanlig velplottet og bra krim, derfor en 4. Men kvalmefaktoren var høy et par steder, og det er svært uvant fra min side. Jeg tåler normalt temmelig mye gørr i bokform, men har med denne boka nå smertelig erfart at jeg ikke liker detaljerte beskrivelser av kannibalisme og torturmetoder på både dyr og mennesker. Dette skal likevel ikke gå på bekostning av boka, som jeg fant kvalmende god... Hatten av for Øystein Wiik! Anbefales imidlertid ikke for sarte sjeler. Noen steder her er sterk kost. Og husk det kommer fra meg... (Men hvorfor i all verden har Wiik oversatt black metal til svartmetall? Høres jo aldeles fjernt ut...(?))

Kilde: fått fra forlaget - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2015 - Sider: 487 - Utfordring: GoodReads


Lee Child's 23. bok om Jack Reacher - Personal - ligger helt i andre enden av kvalmespekteret. Harding er en god innleser, og Lee Child skriver godt. Jeg merker likevel at entusiasmen min begynner å dale. Er det meg? Eller er det forfatteren som begynner å gå tom for kompliserte plott?  

Noen har prøvd å ta livet av Frankrikes president. Kulen var amerikansk. Avstanden mellom drapsmannen og målet var eksepsjonell. Hvor mange snikskyttere kan skyte fra 1200 meters avstand med full tillit til å treffe blink? Svært få, men John Kott - en amerikansk skarpskytter som har skiftet side - er en av dem. Etter femten år i fengsel, er han omsider ute. Og det kommende G8-toppmøtet i London er et sannsynlig neste mål. Det var Reacher som buret John Kott inne første gang, denne gang er det annerledes. Jakten på morderen blir personlig.

Lee Child
Bildekilde: en.wikipedia.org
Boka er like lang som de aller fleste Jack Reacher bøkene, men virker dobbelt så lang. Følelsen av å ha actionfilm på øret blir etterhvert slitsom. Ikke pga innleseren. Men fordi plottet er tynt. Det blir for mye snakk. For mange forklaringer og overforklaringer, digresjoner og fyll som ikke tilføyer historien nevneverdig tyngde. Bare bredde... som utvanner hele greia. Personal burde vært en kortroman, en komprimert tre-timers lytteøvelse hvor helten Reacher kunne fått boltret seg med kunnskap, erfaring og kompetanse. Nå ble det en bleik versjon av det jeg er vant til fra Lee Child. Styr unna denne. Det er altfor mange andre gode bøker i serien.


Kilde: Storytel - Tid: 11t9min - Innleser: Jeff Harding - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads



Over 1m av dette stoffet er meldt de kommende 4 dager - yeyhhh!

.

torsdag 2. februar 2017

"Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt" av Ingvild Lothe

Ingvild Lothe er lyrikkdebutant, og dikt er noe jeg leser sjeldent, men oftere nå enn før. Jeg har funnet flere interessante norske lyrikere de siste årene, og det jeg har erfart er at jeg liker best den fortellende formen. Der diktene i samlingen totalt forteller én historie, eller i bestefall få historier totalt. Gode eksempler er Ruth Lillegraven som fikk Brageprisen for nydelig skjøre og velskrevne Urd og Frøydis Sollid Simonsen, som overbeviste meg om at kortprosasjangeren også er noe for meg med Hver morgen kryper jeg opp av havet

Lothe's diktsamling er både humoristisk, mørk og alvorlig, men hvor også ungdomslettheten kommer til uttrykk. Samlingens "jeg" er en kvinne som forteller om hvordan det er å være ung og vokse opp, å lete etter kjærligheten i et liv som virker å være mer preget av sex enn følelser og det å være sårbar med et ellers nokså tøft ytre.

Etter nettopp å ha lest Beckomberga av Stridsberg så ble starten nokså tung, for her er det også et mørke over teksten fra start til mål, men jeg ble likevel overbevist. Anbefales dog å leses en dag i solskinn :-)

Flere av anmelderne av denne lyrikksamlingen har beskrevet språket som å få livet servert brutalt midt i fleisen, og jeg kan ikke være mer enig. Jeg sier bare, sjekk coveret - det starter der. Diktene er preget av en rå og ofte svært så direkte ærlighet, som i første møtet med forfatteren og første diktet "fy faen" som starter slik:
"jeg savner å være åtte år og ikke ha ødelagt livet
mitt
her snakker vi om ekstreme tilstander jeg verken
kan eller vil snakke om
som f eks   det å være åtte år og ikke ha ødelagt
livet sitt
når bølgene slår
er det med en ømhet
som ikke finnes i andre slag
som f eks   når pappa slår mamma" 

Eller som fra "Det seksuelle helvete og meg"
"Det finnes ingen reell forskjell
mellom vaginalt samleie og abort
Ha meg unnskyldt,
men uansett hvordan en ser på det
er det bare en eller annen idiot
som pirker deg i skjeden
med et ubehagelig redskap"

Vi følger "jeg" mot en forløsning. Jeg kan ikke si mer om samlingen, den må rett og slett leses og oppleves. Ubehagelig, ærlig, in your face og med et flott språk. Ingvild Lothe skal det leses mer av, og jeg burde ha stemt på henne til Bokbloggerprisen 2016. For seint.

Lothes debut var veldig bra, og anbefales!


Kilde: Egen ebok - Forlag: Kolon - Utgitt: 2016 - Sider: 72 - Utfordring: GoodReads, Nye norske forfattere



Sol og snø - for å kompensere for mørket :-)


.

fredag 27. januar 2017

"Beckomberga" av Sara Stridsberg


Jeg har nettopp lest ferdig Beckomberga og er både full av og tom for ord samtidig som jeg er følelsesmessig totalt utslitt. For en roman! For en forfatter! Det er ennå tidlig på året, men denne boka kommer sannsynligvis til å toppe listene for 2017. Det er svært svært sjelden jeg blir så grepet av ord på ellers blanke ark.

Sara Stridsberg feide over landet for 9 år siden med boka Drømmefakultetet. Den traff meg som et ekspresstog. Jeg var derfor litt "bekymret" for Beckomberga som er min andre Stridsberg-roman, men all bekymring feid til side. Historien om Jackie og hennes alkoholiserte far Jim (James) er skremmende gripende, god, sørgelig, forhåpningsfull, mørk og oppslukende i all sin ærlighet.

Dette er en usedvanlig sterk historie om et barn som via ungdomstiden og opp til ung voksen alder får en tett knytning til mentalsykehuset Beckomberga hvor hennes psykisk syke og alkoholiserte far havner etterhvert og blir værende i flere år. Jackie er sterkt knyttet til sin suicidale far, men det er et hjerteskjærende og vondt enveisforhold. Hun besøker ham hver dag, enten etter skolen, eller istedenfor å gå på skolen, mens faren mørke sinn i all hovedsak er opptatt med andre kvinner på mentalsykehuset, både ansatte og innsatte, eller spinner rundt tanken på Jackies mor, hans fraskilte kone Lone, som han aldri klarer å glemme. Han verken kan eller egentlig vil bli frisk, og mener han har kontroll på alkoholinntaket. Han er også ærlig når det kommer til egne selvmordstanker, noe som selvfølgelig påvirker Jackie sterkt. Jim ønsker nemlig at datteren skal være tilstede når han etter å ha tatt nok piller vandrer ut i havet for å drukne seg selv... Jim slipper nemlig ut av Beckomberga mentalsykehus etterhvert. Farens mørke påvirker selvfølgelig også Jackie, og hennes største frykt er at dette mørket også blir videreført til hennes sønn Marion.

Sara Stridsberg
Bildekilde: albertbonniersforlag.se
Som i Drømmefakultetet maler Stridsberg her et visuelt og levende persongalleri, men med et mørkt og dystert bakteppe. Perspektivet forflytter seg gjennom historien. Noen ganger er Jackie fortelleren. Andre ganger er det Jim. Og innimellom kommer det også informative bolker om selve mentalsykehusets historie fra det åpnet i 1932 til det ble stengt i 1995. Kapitlene er korte, forflytningene er mange, men historien flyter enkelt og uproblematisk. Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at jeg hele tiden leser en dyster selvbiografisk roman, for den griper så aldeles inn i de innerste krokene av et menneskesinn. Det er så nakent, så gjennomgripende ærlig og direkte at det å spekulere i om dette er selvopplevd er uinteressant, selv om det selvfølgelig gir historien en ekstra dimensjon.

En vakker, mørk og rå roman med et språk og en stemning som grep meg innerst i sjela.

"Når drar du da, Jim?"
"Det kan jeg ikke si."
"Kommer du til å tenke på meg mens du svømmer din vei?"
"Jeg tror ikke jeg kommer til å tenke på noen ting."
"Kommer du til å ringe meg?"
"Hvis du vil."
"Et siste spørsmål bare."
"Ja?"
"Har du noensinne elsket meg?"
"Jeg vet ikke, Jackie, jeg vet ikke om jeg gjorde det."


Kilde: e-bok fått fra forlaget - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2015 - Sider: 338 - Utfordring: GoodReads, Off the Shelf


En kontrast til alt det mørke...

.

søndag 22. januar 2017

"Silkeormen" av Robert Galbraith

Klarte jeg en, så klarer jeg en til... Med super innleser fra Storytel så lyttet jeg like greit til bok nr 2 i serien til Galbraith om etterforsker Cormoran Strike og hans sidekick Robin. Førsteboka, Når gjøken galer, var nemlig overraskende god. Jeg hadde ikke helt sett for meg at fru Potter skulle skrive så bra krim, av en eller annen årsak.

Silkeormen hadde for meg en rimelig interessant setting. Det er nemlig mordet på en forfatter som står i sentrum i denne historien. En forfatter som desperat søker anerkjennelse for sitt arbeide. Men istedenfor å komme ut med sin neste, nye bok så blir han funnet drept og sløyet som en fisk og med alle innvollene fjernet. I tillegg er liket oversprøytet med syre. Det er et heller grotesk åsted Cormoran Strike står overfor denne gang. De(n) mistenkte befinner seg sannsynligvis ett eller annet sted i forlagsbransjen. Men - er morderen en forfatter, en forlegger, en av den dreptes mange elskerinner, ei hevngjerrig kone eller en forbigått korrekturleser? Kunne noen utenfor forlagsbransjen ha interesser av at forfatteren ble fjernet fra jordens overflate? Og i såfall, hvorfor? I denne historien er det absolutt ikke noe som sier seg selv.

Robert Galbraith alias J.K. Rowling
Bildekilde: AP
Dette er britisk krim på sitt aller beste. Silkeormen gir meg sterke Agatha Christie-vibber, men i et svært så oppgradert og vellykket moderne format. I tillegg til å følge oppklaringen av saken så kommer vi også dypere inn på livene til Cormoran og Robin og arbeidsforholdet mellom dem. Aner vi også en potensiell gryende allianse på privatfronten? Det kan nesten se ut som om Galbraith legger opp til det, men på en svært så diskret måte sålangt. (Jeg håper nesten det ikke skjer. Det ville vært litt for oppskriftsmessig...) I Silkeormen er det mange karakterer å holde styr på, og siden jeg lyttet til boka er det ikke like lett å "bla tilbake" og sjekke detaljer. Det betydde for min del at jeg måtte sette av lengre leseøker enn det jeg normalt gjør "på øret" for å få med meg alt. Dialogene er nemlig mange og detaljrike, og legger opp til flere potensielle mistenkte underveis. Her er det ikke lett å se i hvilken retning saken ville vende seg til slutt.

Dette var rett og slett et velplottet mysterium lagt til et kaldt, tåkebefengt og snølagt London like oppunder jul. Og jada, jeg anbefaler så absolutt denne boka også. Velskrevet, tettpakket og god krim. Kan man noen gang få nok av dem?


Kilde: Storytel - Utgitt: 2014 - Språk: Norsk - Lyttetid: 15t51min - Innleser: Jan Martin Johnsen - Utfordring: GoodReads


Pause i bakkene :-)



mandag 16. januar 2017

"Beskytteren" av Harlan Coben

Da jeg begynte på Beskytteren var jeg ikke helt klar over at jeg hadde plukket med meg en ungdomsroman blant Aschehoug sine anmeldereksemplarer. Som helt rykfersk Coben-leser visste jeg ikke at han også skrev for ungdom og forventet meg derfor en voksenroman. Jeg var litt rådvill et øyeblikk, men bestemte meg for å gi boka en sjanse. Jeg leser ikke ungdomsromaner lenger, men har likevel pløyd flere YA-serier de siste årene.

Beskytteren er den første boka i det som Coben har valgt å kalle Mickey Bolitar trilogien for ungdom. Karakteren ble først introdusert i Coben sin voksenroman Live Wire som nevøen til hovedpersonen Myron. Myron er sportsagent og onkelen Mickey bor hos etter at han så faren omkomme i en bilulykke og moren ble innlagt på rehab. Fraskilte onkel Myron og Mickey er ikke helt på godfot, spesielt ikke siden Mickey måtte bytte videregående skole og reise fra sine venner for å bo sammen med onkelen, men de kommer nå overens på et vis. Den nye skolen kommer med både nye venner, en kjæreste og noen fiender, og livet til Mickey ser ut for å stabilisere seg. Helt til kjæresten Ashley forsvinner sporløst. Mickey blir involvert i forsvinningen og finner etterhvert ut at det er mange sider ved Ashley som ikke ser ut for å være slik han trodde.

Harlan Coben
Bildekilde: Huffington Post
Redder Mickey jenta og lever lykkelig resten av ungdomstiden? Selvfølgelig ikke. Eller? Her er det konspirasjoner på flere nivå, gode venner, dårlige gangsters, ei gammel kone i et gammelt hus som definitivt har noe med saken å gjøre, mordere og hvit slavehandel, strippere og falske bevis. Dette er mesterplotting på høyt nivå og ungdomshumor som sannsynligvis sitter akkurat der den skal sitte. Denne boka hadde jeg definitivt elsket som ungdom. For en voksenleser var den også god, selv om jeg ikke akkurat er i målgruppa. Beskytteren ble nominert til Edgar Award i kategorien Best Young Adult novel 2012 og kan så absolutt anbefales! Jeg kommer definitivt til å lese mer Coben. Skriver han så godt for ungdom så kan jeg ikke vente med å sjekke ut en av hans voksenromaner. Dette er en potensiell ny favorittforfatter. Såpass ser jeg.


Kilde: fått fra forlag - Utgitt Norge: 2013 - Forlag: Aschehoug - Sider: 263
Utfordring: GoodReads, Bokhyllelesing 2017


.

søndag 15. januar 2017

Første OTS av året - Bokhyllelesing #1

Å lese uleste bøker fra hyllene er alltid en utfordring, for er bøkene først kommet i hus så har jeg erfart at nyere bøker alltid frister mer. Det er nå ca 180 uleste bøker i hyllene, og 2017 er året der det virkelig skal "ryddes". Jeg er med i Boktanker's lesesirkel Bokhyllelesing - 12 bøker i år, samtidig som jeg har satt hele 36 bøker på lista her som skal leses. SKAL leses! Såpass ivrig er jeg at jeg har båret med meg 11 av dem på utflukten vår til Canada. Ingen skal komme og si at jeg ikke prøver...

I januar skulle vi plukke ei bok med blått cover fra hylla. Ikke noe problem, siden jeg allerede hadde lagt fram Agatha Christie's Stylesmysteriet. Dette er førsteboka hun skrev med Hercule Poirot i hovedrollen og også første boka Agatha Christie fikk utgitt. The Mysterious Affair at Styles ble skrevet så langt tilbake som 1916 og  utgitt etter første verdenskrig, i 1920.

Selv om jeg har lest mange bøker med Poirot i hovedrollen så har jeg ikke lest denne første historien. Vi møter Poirot som belgisk flykning under første verdenskrig der han har slått seg ned i landsbyen Styles St. Mary. Hans venn Hastings er på besøk på herregården Styles like i nærheten, og når Hastings opplever at herregårdens husfrue, Emily Inglethorp, sannsynligvis blir drept med giften stryknin, så kontakter han sin gode venn Poirot for å få hjelp til å løse mysteriet.

Dette er en typisk Poirot-historie. Klimaks og løsning kommer som vanlig helt på slutten av historien, og som alltid etter at hele, halve karakterlisten er vurdert av leseren som potensiell morder. Det dukker selvfølgelig opp flere mistenkte, og kun etter Poirot's metodiske eliminering av suspekte individer så sitter leseren - og Poirot - igjen med den virkelige morderen. Boka er svært underholdende, og til tross for at de aller fleste Agatha Christie historiene ikke er lange i sideantall, så er de komprimerte og detaljrike. Det ble noen underholdende timer på flyet mellom Amsterdam og Vancouver, og boka anbefales til alle som liker krim av "det lukkede roms mysterie"-typen.


Kilde: Egen bok - Sider: 218 - Språk: Norsk - Utfordring: GoodReads, Bokhyllelesing 2017


Perfekt start på Canada-turen.
Nydelig føre og få mennesker i bakkene :-)


.

tirsdag 10. januar 2017

"Når gjøken galer" av Robert Galbraith

Så var det dags å ta for seg Potter-frua utenfor det mystiske universet. Boka har ligget i hylla siden den kom ut på engelsk, men jeg valgte the easy way out og fant den på norsk på Storytel. Det nye headsettet får virkelig kjørt seg for tiden. Rimelig spent på fru Potter (J.K.Rowling) da, kan hun krim også? Jepp!

Selv om jeg var noe tilbakelent i starten, så må jeg innrømme at historien tok seg kraftig opp etterhvert. Galbraith (jeg får vel kalle henne det) gjør en usedvanlig grundig jobb med å bygge karakterene sine i denne debutromanen. Cormoran Strike, sønn av en verdenskjent rockestjerne og en av hans groupies, er privatdetektiven med beinprotese, røde tall i regnskapet og en nylig brutt forlovelse bak seg. Han bor på campingseng på kontoret og har akkurat fått dumpende en ny, og til en forandring styrtrik, klient i fanget. Robin jobber for Temporary Solutions og har fått en ukes sekretæroppdrag hos Strike, en jobb hun går til med blandede forventninger, helt til det går opp for henne at Strike er privatetterforsker.

Saken historien etterforsker er et påstått selvmord. Lula, en berømt supermodell, har hoppet fra balkongen i luksusleiligheten sin og landet svært så uheldig for kroppens videre funksjoner. Hennes bror ansetter Strike for å gå selvmordet nærmere i sømmene. Dette kan nemlig ikke stemme. Hun må da ha blitt drept!? Med hele livet foran seg, et usedvanlig vakkert ytre og indre, modelloppdrag i kø og med beilere fra alle verdenshjørner så er ikke selvmord en logisk aktivitet en lørdagskveld. Eller er det det?

Robert Galbraith alias J.K. Rowling
Bildekilde: AP
Den store styrken i boka er de møysommelig oppbygde karakterene, og da spesielt Strike og unge Robin og utviklingen av jobbforholdet mellom dem. Solid, troverdig og stein-på-stein (som et eviglangt jærsk steingjerde) flytter forfatteren oss til Londons mer dekadente strøk med alle dets feil og mangler. Dette er langt fra Galtvort, Strike er så fjernt fra magiske Potter som man kan komme, men språket er like besnærende. Jo, det var noen langdryge passasjer der 1/3 ut i boka, men i etterpåklokskapens lys så ser jeg at disse var nødvendige. Detaljene var viktige i det større bildet, og Galbraith har meg like godt på kroken som krimforfatter. Kanskje mer så, fordi jeg ikke leste HP-bøkene før etter jeg hadde sett de fleste filmene, noe jeg antar tok bort mye av magien med ikke å kjenne historien på forhånd.

Jeg lyttet til boka på norsk fra Storytel. Heidi Grinde har, hørt med mine ører, gjort en god jobb med oversettelsen. (Les gjerne Heidi Grinde sitt innlegg God bok? på oversetterforeningens sider her.) Jan Martin Johnsen har lest inn lydboka som ligger på Storytel. Jeg er alltid skeptisk til nye stemmer, men han var skikkelig behagelig å ha på øret! Neste boka i serien, Silkeormen, ligger også på Storytel med samme innleser, og den ser jeg fram til.

Fru Potter nå som Robert Galbraith er veldig god - anbefales!

Og slik gikk det, da Hitler fant ut at Robert Galbraith egentlig var J.K. Rowling. Priceless :-))




Kilde: Lydbok Storytel - Forlag: Cappelen Damm - Sider: 487 - Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads


.

fredag 6. januar 2017

"Kalypso" av Ingar Johnsrud

2016 var året da jeg dristet meg til å teste ut noen flere norske krimforfattere. Frem til jeg begynte å blogge i 2011 var jeg nemlig gått lei av sorten, og søkte utenlands de få gangene jeg skulle lese krim. Jeg fikk en brå oppvåkning, kan du sei... for på norskefronten hadde det skjedd en god del siden sist. En av forfatterne jeg leste i løpet av fjoråret var Ingar Johnsrud. Journalisten i VG som i 2015 debuterte med Wienerbrorskapet. Kalypso er "den vanskelige oppfølgeren", men verken Johnsrud eller hovedkarakteren Fredrik Beier har noe å frykte. De har et langt og godt liv foran seg om bøkene fortsetter slik.

Politietterforsker Beier våkner omtåket på sykehuset etter et påstått selvmordsforsøk basert på smertestillende og alkohol. Selv husker han ingenting. Parallelt får Oslo-politiet en ny sak i hendene. En enke er forsvunnet, og i huset hennes ligger en død mann som ble erklært død for 20 år siden. Samtidig dukker det opp informasjon om en hemmelig militæroperasjon i  Nord-Norge som ble utført etter jernteppets fall, på begynnelsen av 90-tallet, og en person blir funnet i en kloakkum i Groruddalen. Hva har alle disse sakene til felles? Og hva har skjedd med Beier?
Ingar Johnsrud
Bildekilde: salomonssonagency.se

Dette var en noe mørkere historie enn førsteboka fra Johnsrud, men minst like vellykket. Kalypso er nemlig en velkomponert og intelligent sammenskrudd krim, samtidig som det ikke blir spekulert i grotesk vold og drivende cliffhangers. Historien foregår i hovedsak på to tidsplan, i starten på 90-tallet og i nåtid. Det er sjelden problem med å henge med i svingene, historien er troverdig og har litt av den sakteflytende Lier Horst-stilen som jeg liker så godt, selv om jeg syns at denne boka er noe mer avansert, om jeg kan kalle det det.

Kalypso bygger også videre på både historien om Beier og forholdet til hans to kollegaer Andreas Figueras og Kafa Iqbal, samtidig som en del av løsningen på denne gåten kan knyttes tilbake til hendelser som skjedde i Wienerbrorskapet. Man trenger imidlertid ikke å lese førsteboka for å ha glede av denne. De står begge fjellstøtt på egne bein. Men, det er jo kjekt for oss som har lest førsteboka da, at denne andre virker sammenskrudd og kopler sammen historiene både tids- og innholdsmessig.

Er du på jakt etter en solid krimhistorie med en fot tilbake i tiden rundt etterslepet etter den kalde krigen og nåtid og hvor rikets sikkerhet er truet av en skremmende, men høyst troverdig trussel, ja da skal du lese denne. Velskrevet, litt mørk, handlingsmettet og engasjerende. Andre enn meg har likt boka, den er nå solgt til 20 land allerede. Anbefales!


Kilde: e-bok fått fra forlag - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2016 - Sider: 480
Utfordring: GoodReads


Under en uke igjen til årets 2 måneder i landflyktighet :-)


.

onsdag 4. januar 2017

Sosialt headset for lydbøker!

Jeg er særdeles fornøyd med at både sambo og slekta hans er tekno-geek'er. Da slipper jeg å holde meg oppdatert selv, og får alt "gratis" i form av a) enten lange foredrag, b) tilsendte linker til dippedutt-nyheter pr. mail som jeg aldri hadde vurdert å lese selv og c) rimelig kreative julegaver, som i år.

Ja, jeg har begynt å lytte til lydbøker, og Storytel er favoritten. 28 lydbøker i 2016, og 2017 blir enda bedre. Resultatet er da selvfølgelig at jeg, som de aller fleste som lytter til lydbøker, går rundt med headset-propper i ørene. Lykkelig i min egen verden, men ikke fullt så enkelt for andre å få inn et ord. Som jeg kan forstå.. Ikke hører jeg når noen prater til meg, ei heller om det ringer på døra eller fasttelefonen. Men i jula kom altså løsningen, i form av det jeg rett og slett ikke kan kalle noe annet enn et sosialt headset - perfekt for lesehester! (..og selvfølgelig alle andre..)

Bildekilde: www.aftershokz.com
Vidunderet kalles Aftershokz Titanium, og det er allerede blitt en naturlig del av meg :-) En fordel med dingsen er at den er trådløs, så nå kan jeg gjøre hva som helst mens jeg lytter, uten å ha en irriterende kabel dinglende som alltid henger seg opp i ting. Mobilen kan plasseres i veska, eller lommen, og lyden er super! Den kommer selvfølgelig med mikrofon, så du kan også bruke den til telefonsamtaler.

Det aller beste er imidlertid at headsettet IKKE dekker ørene! Her er ingen plugger å proppe inn i hodet, høyttalerne legger seg nemlig på beinet utenfor øregangen. Og det virker! Så det suser! Jeg kan nå trygt høre bok over alt, samtidig som jeg får med meg det som skjer rundt meg. Det er som å ha et stereoanlegg gående "på" hodet, uten at det hindrer andre lyder å komme gjennom. Barnegråt, fasttelefon, ringeklokka, tenåringen på badet, mannen som roper fra første etasje? Give it to me!

Så - takk kjære svigerinne og svoger, for en fantastisk julegave! Aftershokz Titanium selges også i Norge (min neongrønne variant kom fra England med slekta), blant annet fra Komplett. Kan leses mer om HER og HER. Og nei, selv om heatsettet både ser solid ut og virkelig er det, så veier det ikke mer enn 41 gram. Det balanserer perfekt på ørene, og jeg kan uten problemer også ha brillene på. Og så kan jeg skjule det under håret og kamuflere, at jeg faktisk lytter til lydbok når jeg oppmerksomt(?) følger med på andre ting.

Anbefales!

.


mandag 2. januar 2017

Årets første bok

Alt stiger - så også prisen på lydbøkene mine, er jeg nå gjort oppmerksom på. Men - selv om Storytel stiger fra 169,-/mnd til 199,- så blir jeg en fast støttespiller også i 2017. Fjoråret var et lite testår, og med 28 lydbøker lyttet til så sitter jeg igjen med ca 72,-/bok. Borderline økonomisk, men svært så praktisk. Jeg kjøper praktisk. Every time!

Årets første bok er som sagt fortært, riktignok påstartet i 2016. Gert Nygårdshaug fikk æren av å åpne ballet, og det med en som vanlig velskrevet historie. Det som likevel slår meg etter ferdiglyttet bok er - kan dette kalles krim? Jeg kommer tilbake til akkurat det... Gåten denne gang blir løst av Skarphedin Olsen, onkel til den berømmelige Fredric Drum (som har fått sin egen 10-binds krimserie ferdigskrevet av selvsamme forfatter).

En drept kryptolog i Oslo og to mord i London i påskeuken er det som sparker igang plottet. Disse drapene ser ut for å ha sammenheng med et eldgammelt pergament fra 1300-tallet. Et pergament som ennå ikke er dekryptert og hvor innholdet står som et stort mysterium. Parallelt med drapsgåtene blir vi samtidig fortalt historien til en munk på 1300-tallet som er involvert i dette pergamentet. Utro og ikke minst forføreriske kvinner, keltiske sagn, døde gnagere og katolske hemmeligheter er noen av ingrediensene i boka. Men selv om dette er en riktig så festlig og engasjerende røverhistorie så har den mer underholdningsverdi enn den er direkte spennende. Jeg klager imidlertid ikke, for Nygårdshaug er en eminent forteller.

Gert Nygårdshaug
Bildekilde: forlagsliv.no
Forfatteren har igjen noen refleksjoner i etterordet, og denne gang viser det seg at virkeligheten faktisk kan være like spennende som fiksjonen. Pergamentet som Nygårdshaug skriver historien rundt eksisterer i virkeligheten, og der er det et par riktig så spesielle hendelser som er kommet frem i dagen, etter boka ble skrevet. Jeg skal ikke røpe noe her, men litt kult er det lell.

Boka er lyttet til fra Storytel, Helge Winther-Larsen leser like glitrende som før - og jeg fortsetter som nevnt med abonnementet mitt inn i 2017. Pergamentet anbefales, uten hjertebankende spenning, men med svært høy underholdningsverdi!


Kilde: lydbok Storytel - Tid: 11m32sek - Forlag: Cappelen Damm - Utgitt: 2013 - Utfordring: GoodReads



Winter is coming - thank God :-)

søndag 1. januar 2017

Kjapp 2016 oversikt - lynklar for 2017!

Det kokte seg til mot slutten av 2016 som det gjør mot alle årsavslutninger for min del. Men, hovedmålet mitt ble nådd likevel - ha det gøy med bøkene hele året! Og det har jeg virkelig hatt. Som seg hør og bør hadde jeg noe å strekke meg etter, og slik gikk det -

  • 13/20 bøker fra 1001-lista. Når det er sagt så var målet i utgangspunktet 12 for året, men jeg var så overivrig første halvår at jeg trodde osv. Nuvel - 13 stk er likevel bra!
  • 12/10 for meg nye norske forfattere. Jepp!
  • 11/10 forfattere fra utenfor Skandinavia, England, USA. Jepp!
  • 10/10 prisvinnere, assortert. Jepp!
  • 1/1 fagbok innenfor litteraturfaget. Mjaepp... Ikke helt i mål, men godt nok til ikke å studere!
  • 10/10 novelle og/eller diktsamlinger. Dvs utfordre sjangerangsten min. Jepp!
  • 2 lesesirkler. Biosirkelen, jepp! 1001-lesesirkelen til Line? Tja, jeg har jo lest 13 1001-bøker da, men ikke akkurat dem i lesesirkelen...
  • Har fått med meg mange tvangslesekaféer til tross for mye reising, Kapittel-festivalen - jepp! - var en stor suksess og Lillehammer kom jeg meg ikke til i år (fjor) heller. Kan kun bli bedre!
  • 108/100 bøker totalt lest i 2016
2017 planlegges as we speak. Jeg tror jeg skal holde meg løselig til samme plan som for 2016. Det viser seg å være utfordrende nok.  Og hvordan det går kan sjekkes ut i høyremargen...

May the books be many and good :-)


 

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...