Gårsdagen ble igjen veldig bra for min del. Blant 24 forskjellige seanser å velge fra startet jeg med noe kortreist. Ikke bare var forfatteren kortreist, men jeg har rett og slett prestert å ikke ha verken lest av, lest ei heller hørt om vedkommende. Det er faktisk en bragd, spesielt siden forfatteren ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Skjerpings!
Forfatteren in question er nemlig Henrik Nor-Hansen, og boka han ble nominert for er "Termin. En framstilling av vold i Norge" som kom ut i 2016. Nor-Hansen satt på scenen med Brita Strand Rangnes, og hun gjorde en særdeles god jobb. Nor-Hansen er nemlig ikke direkte taletrengt, men den personen Strand Ragnes ikke klarer å få i tale vil jeg gjerne møte. Nor-Hansen er nemlig en særdeles interessant forfatter, og har funnet sin skrivestil ifølge ham selv etter sine tre siste kortromaner. Nor-Hansen har vært lite omtalt i Norge generelt, det eksisterte kun 4 omtaler/anmeldelser av Termin før romanen ble nominert. Ifølge Nor-Hansen kom nominasjonen som et sjokk for kultureliten på østlandet. Jeg tror nok han har godter seg i sitt skjegg av akkurat det. Som han selv sa, nå har jeg omsider fått lesere og må komme ut av det (a)sosiale skapet. Ikke spesielt dreven i intervjuer, men gjorde en svært god figur på scenen igår!
Nor-Hansen gjør det helt motsatte av bla. Vigdis Hjorth - han går i helt motsatt retning av virkelighetslitteraturen. Han skriver distansert og klinisk journalaktig, selv om bøkene hans også har en god dose humor. Skjønt boktitlene tilkjennegir ikke akkurat dette. Hans første roman heter nemlig "En redegjørelse for reisestipendet 2010". Hvem skulle trodd... Salen humret, flirte og lo av Nor-Hansens tilbakelente og selvironiske stil på scenen. Han så virkelig ut som om et Kapittel-intervju var nok en walk in the park, men det konstaterte han tydelig at det ikke var. Handlingen i Termin er lagt til Hommersåk et lite tettsted utenfor Stavanger (eller Sandnes, for dem som innrømmer å bo der ;) og har tema blind vold. Jeg ble aldeles fascinert av Nor-Hansen og gikk sporenstreks ut på Arneageren og kjøpte meg de tre kortromanene hans, ei lita flis av ei bok på 187 sider. Nor-Hansen skal leses!
Neste foredrag ut var fra Fartein Horgar, en forfatter jeg traff for første gang på Bokprat en torsdag på Sølvberget. Tilfeldighetene gjorde at jeg droppet inn på presentasjonen hans av den første boka i en planlagt trilogi han skriver om et mørkt kapittel i Norges historie, nemlig perioden da Norge faktisk drev med slavehandel på de vestindiske øyene. Hvem skulle trodd? Ikke noe jeg har fått høre om i historietimene ihvertfall... Førsteboka, Paradisets Elendige, var veldig bra! Velskrevet, uhyre interessant og virket svært så gjennomarbeidet. Horgar har tilbragt flere år på Madagaskar som tredje generasjons sønn av misjonærer, og har en unik kunnskap om slavehandelen som foregikk mellom bla. Norge, Madagaskar og de vestindiske øyer/Brasil.
Innlegget til Horgar trodde jeg først ville være en gjennomgang av hans neste bok i trilogien, I Slaktemåneden. Det var det ikke. Det Horgar gjorde var like interessant, om kanskje ikke mer. Han tok nemlig for seg kolonitiden og satte bøkene sine inn i en historisk sammenheng fra ca 1400-tallet og frem til idag. Undertittel på foredraget var nemlig: Voldens selvskrevne plass i kolonienes avskjed med kolonimakten. Utrolig interessant, og bedre enn noen historietime jeg har vært i. Horgar satte også litteraturen inn denne historiens sammenheng og avsluttet bare delvis med en liten "reklame" for egen bok. Om jeg skal lese den? Definitivt! Horgar skriver godt, interessant og gjør grundig research. Anbefaler bøkene til alle som har bare et lite snev av interesse for kolonitiden generelt, og Norge/Danmarks posisjon spesielt.
Fra opprør og slavetid til den største arabiskspråklige poeten i vår tid, Adonis (Ali Ahmad Said Asbar) En syrisk poet jeg med skam og melde må innrømme at jeg ikke har kjent til før nå. Han gav ut diktsyklusen Mihyars sanger i 1961 som sies å være et høydepunkt i både moderne arabisk poesi og modernistisk poesi overhode. Jeg måtte jo bare sjekke ut og se hva dette var. Og for en opplevelse! Mannen er 87 år gammel, men insisterte på å stå under hele seansen. Nå fikk jeg ikke med meg navnet på de andre på scenen, til det ble jeg altfor fascinert av hovedpersonen. Det vi fikk presentert var nemlig nydelig! Først ble flere av Adonis' dikt lest opp på norsk (av mannen i midten), dernest overtok Adonis og leste dikt på arabisk. Og for en høytleser! Jeg forstod ikke ett eneste ord av hva han sa, men ble rørt langt inn i sjela. Jeg satt på andre benk (med strikketøyet mitt godt gjemt for en gangs skyld) og følte meg aldeles alene i salen. En virkelig stor opplevelse! Jenta til høyre i bildet var oversetter i slutten av seansen, der Adonis tok imot spørsmål fra salen. Han pratet fransk, så jeg fikk med meg bittelitt av svarene hans, men det gjorde seg med en oversetter. En fantastisk mann å ha opplevd "live". Jeg følte meg særdeles privilegert.
Etter Adonis fikk jeg meg en kjapp matbit (milkshake på McDonalds...) før jeg traff Liv-Anne i Kjelleren for å høre på Thorvald Steen i samtale med Dagbladets Fredrik Wandrup om livet og å leve. Steen har nettopp kommet ut med en ny bok, Det hvite badehuset. Som tenåring fikk forfatteren beskjed om at han hadde en alvorlig muskelsykdom, og i mange år holdt han dette skjult. Det hvite badehuset er ei av flere bøker Steen har skrevet med forankring i eget liv. Aftenposten skriver om boka at dette er: "...skjønnlitteratur som gløder og brenner. Sykdomserfaringene har Steen fortalt om før, i romanene Vekten av snøkrystaller (2006), Det lengste svevet (2008) og Balanse (2012), men i årets utgivelse er skruen strammet ytterligere. I all sin konsentrasjon er boken antagelig den beste av det forfatteren har skrevet med utgangspunkt i sin personlige historie... Thorvald Steen omformer personlige erfaringer til skjønnlitteratur av høy kvalitet." Jeg har ikke lest noe av Steen tidligere, men det var en svært så reflektert og interessant mann vi traff på scenen igår ettermiddag.
Før søstrene Hjorth virkelig sparket igang diskusjonene rundt virkelighetslitteraturen som lever et svært så aktivt liv i Norge (og verden forøvrig) ble Vigdis Hjorth bedt av Kapittel om å være den forfatteren som relanserer Kiellandforelesningen som Kapittels årlige signaturarrangement. Identiteten til Kapittel har alltid vært knyttet til byens store sønn Alexander Kielland. Han insisterte på at litteraturen skulle være til nytte for samfunnet. Festivalsjef Espen Røsbak sier til Rogalands Avis at Kapittel er en vellykket festival fordi vi siden starten har prøvd å styrke den offentlige samtalen ved å forene perspektiver fra litteraturen og samfunnsdebatten, helt i Kielland's ånd. Og hvilken forfatter som relanserte Kiellandforelesningen!
Har sagt det før, og sier det igjen: Vigdis Hjorth er virkelig noe for seg selv! Hun klarte nemlig å sette Kielland inn i et så aldeles korrekt bilde av debatten som nå går rundt virkelighetslitteraturen, nettopp forsterket av søstene Hjorth. Vigdis tok utgangspunkt i Kielland's roman Agerhøns med Champagne (med undertittelen Alexander L. Kiellands optegnelser til en selvbiografi.) Jeg vil ikke engang driste meg til å gjenfortelle foredraget, det måtte bare oppleves, nytes, flires av og nikkes gjenkjennende til. Som kulturhussjefen Marit Egaas sa etter endt foredrag: hadde Kielland vært her idag så hadde han møtt sin tvillingsjel. Jeg tror hele salen satt med bakoversveis da Vigdis Hjorth forlot scenen. Aldri har jeg noen gang hørt en forfatter beskrive en så perfekt symbiose mellom en samtidsforfatter (Vigdis), en høyaktuell samfunnsdiskusjon (virkelighetslitteraturen), en filosof og psykolog (Søren Kierkegaard) og en av norges største forfattere, Alexander Kielland. Det var bare å bøye seg i støvet, reise seg fra stolen og gå hjem. Ingenting kunne overgå dette.
.
