"Det er Ales" av Jon Fosse

Å flytte på landet til halvparten så stort hus har sine fordeler og ulemper. Spesielt når det gjelder bøker og boksamlinger. Nei, vi har ikke lenger plass til 2000+ bøker. Sånn er det bare. Knallhard prioritering må til, og resultatet for mitt vedkommende - som nå kun har en dobbel Billy bokhylle fra Ikea å boltre meg i - er å velge ut forfatterskap som skal få lov å stå i hylla. Jon Fosse er en soleklar stayer. Etter  trilogien Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd er jeg fullstendig solgt.

Kort fortalt handler Det er Ales om flere generasjoner i en slekt som bor ved en forblåst vestlandsfjord. Signe har mistet Asle på fjorden. Han forsvant en mørk kveld for 23 år siden og er omkommet på havet. Signe, som ennå bor i huset som har tilhørt Asle sin familie, tar seg selv i å stå foran vinduet og vente på Asle. Kveld etter kveld. Flettet inn i Signe's historie møter vi fem generasjoner mennesker som har bodd i dette slektshuset og hvordan de har håndtert tap og sorg, uavhengig av tid og rom. Stemningen er tung og dyster, som stedet og været senhøstes på vestlandet. Her er ikke sørlandsidyll, måker og tøffende snekker, for å si det sånn. Likevel oppleves ikke historien mørk. Den luller meg istedenfor inn som i en tjukk, men myk dundyne.

Jon Fosse
Bildekilde: aoiagency.com

Hva det er med Fosse og meg? Det er språket, det suggererende bevissthetsstrøm-språket, og grepet han har over karakterene i boka - hvordan Fosse klarer å la synsvinkelen skli fra den ene til den andre, på tvers av tidsepoker, uten opphold, flere ganger i samme setning. Som om de forskjellige historiene blir fortalt av én person, selv om man registrerer at karakterene er flere. Asle og Ales - anagram og allitterasjon - for ytterligere å viske ut skillelinjer mellom karakterer og generasjoner. Vi møter to Asle som møter sin skjebne på fjorden, og vet vi egentlig hele tiden om det er Signe eller gjenferdet Ales som forteller? Den jevne bevissthetsstrømmen, strømmen av tekst, ord, flyt holdes hele tiden i samme stil. Fosse repeterer også mye, i tillegg til at man kan oppleve og få flere boksider uten punktum. Jeg har lest at Fosse er inspirert av Samuel Beckett's "Mens vi venter på Godot", forøvrig det mest absurde teaterstykket jeg noen gang har sett, og lest. Jeg finner ikke Fosse absurd, men jeg ser jo definitivt likheter. (Det som er litt interessant er at Beckett ble inspirert av irske James Joyce som igjen hadde Ibsen som sin store inspirasjonskilde. Så kan vi si at Fosse rent historisk sett egentlig er inspirert av Ibsen?) 

Tilbake til boka. Hvordan er livet mulig å leve uten den man elsker? Og hvordan skal vi mennesker klare å bearbeide traumene våre? Jeg opplever Det er Ales både som en veldig åpen, men likevel også nesten klaustrofobisk tekst. Det er store rom av tid som flyter gjennom romanen. Også mellom karakterene. Skrivestilen til Fosse driver sannsynligvis flere til vannvidd. Bevissthetsstrømmen av tanker som går i sirkel, men som hele tiden beveger seg framover er imidlertid fullstendig gjenkjennelig og lett fordøyelig.. Det er muligens mennesker med mer strukturerte tankeprosesser som finner Fosse's tekster slitsomme. For meg smyger de ned som varm kniv i smør.

Nydelig om kjærlighet, savn og havet.

Kilde: Egen bok - Forlag: Samlaget - Utgitt: 2004 - Sider: 76 - Utfordring: GoodReads, Norske

 En fisker ved en annen vestlandsfjord...