tirsdag 26. april 2016

Strippere, dop og rock n' roll

Overskriften sier det meste om Ingalill's biografisirkeltema for april - Rock! Jeg har tatt for meg Guns N' Roses, det amerikanske hard rock/metal bandet som slo gjennom midt på 80-tallet da glamrock'en herjet som verst, puddelhåret gikk Eli Hagens pannelugg en høy gang og de pålimte tights'ene var så tette at det er et under at noe som helst under buksa virket, bådet til det ene og ikke minst til det andre...

Men først: Scroll nederst i innlegget - start youtube-linken - les så resten :-)

Jeg begynte i utgangspunktet på lydboka fra Storytel - Access All Areas - av svenske Aksel Tengner, men du verden så E-lendig dårlig!!! I tillegg leste forfatteren boka inn selv. Det burde ingen forfatter gjøre!!! (..med mindre man heter Tore Renberg og er fra Stavanger - unntaket som bekrefter regelen). Tynn som ei lefse (knapt 1 time) og med et så magert innhold at jeg kunne gjort det bedre selv ved å omskrive wiki...

Amazon ble nok engang redningen, og hvilken bok! Reckless Road: Guns N' Roses and the Making of Appetite for Destruction. Som faktisk starter aldeles med begynnelsen, den aller spedeste begynnelsen da musikerne ennå var en gjeng ungdommer som byttet band like ofte som andre skiftet ... LP'er på platespilleren.

Og for å ta forfatteren Marc Canter først, så er det hans fortjeneste alene at Guns N' Roses er blitt dokumentert så grundig, helt fra den første gitaren kom i hus og frem til innspillingen av det første suksessalbumet Appetite for Destruction. Han filmet, tok bilder, intervjuet menneskene rundt Guns N' Roses, var med på spillejobbene, festet med dem, ryddet opp etter dem, gav dem mat når pengene ikke strakk til (!) og gav til slutt ut denne boka. For en hyllest! For en kompis! Og for en suksess Guns N' Roses ble!

Axl Rose - haiket fra Indiana til Los Angeles i 1984 og startet opp flere band etter hverandre i jakten på den rette sound'en. Rapidfire, Rose - som senere ble hetende Hollywood Rose - sammen med Izzy som Axl hadde gått på skole med i Indiana, slo seg så sammen med Tracii Guns, Rob Gardner og Ole Beich som dannet den første utgaven av Guns N' Roses. Etter uoverensstemmelser med Tracii og Ole som ikke stilte til en konsert i Seattle så inviterte Axl og Duff Slash og Steven til bandet for et show på nattklubben Troubadour i West Hollywood med en påfølgende tour i nordvest California. De klikket momentant både på scenen og privat og hadde det samme kompromissløse forholdet til livet de levde, musikken de ønsket å spille og den store drømmen - å signere med et stort plateselskap som respekterte den kompromissløse stilen deres og kravet til fullstendig kontroll over produktet - musikken. Det skulle vise seg å bli temmelig bratt...


Duff, Slash, Axl, Steven og Izzy

  • Heroin, sex og knuste hotellrom/leiligheter
  • Sov i portrom, i forlatte garasjer, på gulvet hos stripperne eller i senga hos one-night-stands hvis de var heldige
  • Skikkelig dårlig festrykte, fantastisk performance på scenen, med og uten brukne fingre, blåveiser og i heftig bakrus
  • Ingen seriøse ville ta i dem med ildtang
  • Stripperne på The Strip i Las Vegas holdt dem med mat og dop
  • GNS var kompromissløse når det gjaldt hardrock'en og sin egen sound, penger var ikke viktig. Axl's stemme var rå, Slash ble utrolig dyktig på gitar veldig raskt og image var alt. INGEN fikk endre på noenting.
  • Solgte billetter til konsertene sine selv, og måtte ofte ha minimum 50 betalende tilskuere for engang å få lov å komme på scenen og spille 5 minutter.
  • Konstant uten penger pga dopforbruket. Måtte haike til konsert i Seattle fordi den tjuvlånte U-Haul'en (bilen) brøt sammen underveis. Satt på lasteplanet til en pickup med kun gitarer og en forsterker. Konserten ble likevel en suksess.
  • Tom Zutaut fra Geffen Records var den første (og eneste) produceren Guns N' Roses stolte på. Zutaut på sin side stolte 100% på at Guns ville bli det neste store bandet. Han backet dem gjennom tykt og tynt og fungerte som demper mellom bandet, media, konsertarrangører og hysteriske fans. Zutaut signerte Guns N' Roses og deres første LP for Geffen Records.
  • Axl hadde sex i studio med ei av stripperne i Las Vegas for å få realistisk sex sound som bakgrunnstrack på sangen Rocket Queen. De holdt på i ca 2 timer med mikrofoner på seg...
  • Bandet ble etablert i 1985, utgav sin første LP Appetite for Destruction (burde kanskje vært Receipe for Destruction sånn sett i etterpåklokskapens lys) i 1987
  • Har totalt sett solgt over 100 millioner plater, noe som har gjort dem til et av verdens mest fremgangsrike og suksessrike hard-rock band noensinne.

Originalcoveret til Appetite for Destruction


Boka var utrolig god, og dette her er the real stuff. Intervjuene er gjort med en hel rekke av personene som stod bandet nær, og hvert enkelt bandmedlem kommer til orde gjennom hele boka. En rekke ganger. Og ofte med forskjellig oppfatning av situasjoner de har vært gjennom, enten pga mangel på vilje, for heftig bakrus eller rett og slett hukommelsessvikt. Hvert kapittel er i tillegg introdusert med en videosnutt, så dersom man leser eboka på nettbrett (og ikke Kindle som meg) så er det også 2-4 minutters live musikk og intervjuer med bandmedlemmer og bakgrunnscrew til å spille av og kose seg med. Forfatteren Marc Canter levde livet sitt som familiemann med kone og barn. Dokumenteringen av bandet var hobbyen hans. Som leser stoler jeg fullt og fast på innholdet. Han er en troverdig forteller. Canter toner ned de negative sidene med Guns, men han fortier dem ikke. Og det beste - her prøver han ikke å selge ei bok basert på sensasjonshistorier og "har-du-hørt"-sladder. Dette er saklig. Dette er rått. Og dette sluttet altfor tidlig!!

Marc Canter
Som tittelen på boka tilsier - Guns N' Roses and the Making of Appetite for Destruction. LP'en Appetite for Destruction ble utgitt i 1987, og her slutter også biografien. Dessverre. Akkurat når eventyret virkelig tar av! Og det er også her bråket rundt Guns N' Roses starter. (Muligens derfor seriøse Canter også gav seg på topp...). Det er ikke tvil om at de sterke personlighetene i bandet, da spesielt Axl og Slash, begynte å tære på hverandre. Til slutt klarte de ikke å samarbeide, verken på scenen eller når det gjaldt låtskrivingen. Tidligere utfylte de hverandre og var en komplett pakke. Så kom suksessen og gikk til hodet på dem... Bandet ble splittet, og av den originale besetningen var det faktisk bare Axl som var medlem for en tid.
Mors beste barn :-)

Men historien slutter ikke der. Et aldri så lite fun fact: forrige uke kjørte jeg gjennom California og opp langs kysten. På radioen hørte vi Guns N' Roses fra 80-tallet samtidig som Axl, Slash og Duff stod på scenen sammen igjen for første gang på aldri den tid under Coachella Valley Music and Arts Festival, nettopp i California! Og sound'en i 2016? Jeg siterer Billboard: "Slash's fingers flew over his frets like Muhammad Ali dancing in the boxing ring, and Rose brought an especially focused vocal performance to the stage on Saturday." Intet mindre enn fantastisk! Så skal jeg heller la være å poste bilder av de nå aldrende heltene, jeg velger heller å huske Axl og Slash slik Marc Canter beskrev dem i boka og som jeg selv husker dem fra 80-tallet. (Og så fortrenger jeg totalt at Axl nå i disse dager skal steppe inn som vokalist for AC/DC...).


Helt til slutt - favorittsangen min (et par kliningser til denne :-)

8 kommentarer:

  1. God anmeldelse! Jeg fik lyst til å lese boka selv, enda jeg ikke har noe spesielt forhold til dette bandet :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Veldig kjekk underholdning, om man er GNR-fan eller ei. Mye rart i musikkmiljøet på 80-tallet gitt, det må jeg si :)

      Slett
  2. Så bra, så interessant! Dette virkar som ein skikkeleg rockebiografi. Det er litt av ein balanse det der; å vera open samstundes som det ikkje skal vera altfor dyneløftande.
    Innan puddelrocken er nok Guns'n'roses (og Def Leppard) favorittane mine, og eg har alltid vore betatt av Axl Rose og Slash, spesielt sistnemnde. Så du skal ha takk for at du deler 80tals-versjonen av dei to - eg har sett nyare bilete/videoklipp av dei - og tykkjer det er patetisk at dei liksom skjuler alderen sin ved hjelp av hår og hodeplagg, solbriller etc. Det er ikkje snakk om å aldrast med verdigheit der..

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja denne bio'en var virkelig bra. Jeg likte spesielt godt at sensasjonspreget og dyneløftingen er holdt på et minimumsnivå, og at intervjustilen passet godt sammen med språket forfatteren har valgt å benytte. Intervju-snuttene er korte og hopper fra den ene til den andre, men boka blir likevel ikke verken heseblesende å lese eller uoversiktelig. Kapittelinndelingen er også fornuftig, og kronologisk, selv om det også hoppes i tid innenfor kapitlene dann og vann. Avslutningsvis blir bandmedlemmene presentert en for en i mer detalj. Fiffig. For detaljene gav mer mening i etterkant enn hva de ville ha gjort i forkant av boka, siden jeg nå "kjente dem" bedre. Jo denne anbefales, selv om boka så absolutt ikke er en komplett biografi siden den kun tar for seg de første par årene til suksessen virkelig gikk til hodet på bandet. Men det kan man jo google seg til likevel :)

      Slett
  3. Høres ut som et bra biografivalg dette. Noe gjenkjenbart, med den konflikten to sterke personligheter som vi også så i The Rolling stones/Richards selvbiograi.
    Selv har jeg adri hatt noe forhold til Guns and Roses elle annen hardpuddelrock egentlig- men de hørte jo med i lydbildet her og der de også.. Leste btw at de skal ha konsert igjen ja.. (men skal Axl være vokalist for AC/DC? Ikke et jeg er fan av dem heller, men likevel.. )

    SvarSlett
    Svar
    1. Axl overtar som "lead singer" i AC/DC. Brian Johnson må gi seg. Legene mener han kan bli døv om han blir med på nok en tour. Han mener selv han likevel kan være med på flere album. Tiden får nå vise. Alderen tar igjen de fleste, selv om mange rockere (som Keith) ser ut for å overleve tidens tann lenger enn man skulle trodd mulig... (se link nederst)

      Tydelig at det du kalte hovedvokalistsyndromet er et problem i mange band. Forsåvidt forståelig egentlig, selv om det ikke gagner noen i lengden. Ikke noe varer evig, heller ikke puddelrock'erne. Men jeg må si, at Axl står på - det skal han ha. Nå sist på Coachella satt han på en trone under konserten fordi han hadde brukket foten "after reunion gig... and jokes it's 'what happens when you do something you haven't done in over 23 years'... Vel, etter å lest biografien...så kan man jo undres, om det var festen etterpå som ble noe heftig. Ikke første gang han er på scenen med en brukket kroppsdel..

      http://www.express.co.uk/entertainment/music/655251/Axl-Rose-ACDC-lead-singer-Guns-N-Roses-Brian-Johnson-deaf-cancel-tour

      Slett
  4. Oppløftende!
    Jeg er som Berit glad for at du holdt deg til gamle bilder. Akkurat slik jeg vil huske dem. Passende fordi selv om jeg var blodfan i tidene like før, rundt, etter Appetite, greide jeg ikke opprettholde noe lidenskap for det de drev med etterpå, ei heller bandprosjektene etter Guns. Er det bare meg som tenker på dem som popmusikk, eller ihvertfall kommers puddel? Fikk veldig lyst til å lese denne, Marianne. Jeg føler på innlevelsen at det var et pluss å sende deg på us.coachella.roadtrip -). Kanskje dette er noe vi skal fortsette med, sende biosirkeldeltakerne til objektenes lekegrind??

    SvarSlett
    Svar
    1. Sier du at det bare er jeg som har fått reisepenger fra bio-fondet? -) Å være i nærheten in the flesh var litt spesielt da, selv om vi ikke tenkte på å gå på Coachella. Er noe allergisk mot blomster-i-håret og blonder-stilen.. Eller kanskje fordi vi hadde kommet litt vel langt nord da vi faktisk innså hva vi hadde kjørt forbi. Can't win them all..
      Jeg var heller aldri noe særlig interessert i dem etter Appetite. En sang og to her og der, men det var ikke de jeg løp fortest etter. Vet ikke om jeg tenker på dem som popmusikk akkurat, de var noe for seg selv da de slo gjennom, men sett i etterkant så har jeg nok puttet dem i puddelrock-sekken sammen med Europe, Bon Jovi & Co. Synd Canter ikke fulgte gruppa helt til mål - dengang - det var ei interessant bok!
      (og...ny bilder av gutta? ikke aktuelt! jeg vil huske dem, og spesielt Slash(!) akkurat slik de var. noe var definitivt bedre før!)

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...