mandag 30. november 2015

November avrundes med..

..en aldri så liten samlebokomtale. Litt lettere irritert er jeg dog av alt oppstyret rundt betalte bloggere i media, blanding av kortene, dem (den) som påberoper seg å ha enerett på alt vettet her på vår litterære jord og dommedagsprofetier. Selv er jeg optimistisk av natur, det vil helst gå godt, impulskontrollen har aldri vært verre og livet ser lyst ut, til og med i møkkaværet på vestlandet. Carpe det som carpes kan! Så bøkene for november -



Trist som faen av Ari Behn, Vennskapets Pris av Kjell Askildsen og diktsamlingen The Journals of Susanna Moodie av Margaret Atwood er behørig behandlet via linkene. Det var de eneste tre bøkene som fikk sine egne omtaler på bloggen inneværende måned.

Ellers har jeg lyttet til 2015's beste trippel. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - mix'en av Indidason's saktegående islandskrim, kombinert med humorklumpen og vinkjenneren Fredric Drum til Nygårdshaug og Lee Child's testosteronbombe Jack Reacher er rett og slett en genial trippelcombo! Samtlige av de tre seriene ligger på Storytel, og jeg lytter til dem vekselvis i nevnte rekkefølge. Alle bøkene har sålangt veldig gode innlesere, er på det jevne velskrevne og ikke minst engasjerende lettlyttende! Viktig for meg som vaser rundt og gjør ting samtidig som jeg lytter.

 
Vannet handler om et lik som kommer til syne i innsjøen Kleifarvatn på Island. Liket er bundet fast i en gammel kortbølgesender av russisk fabrikat, og ulikt de forutgående bøkene i Erlendur-serien så foregår hendelsene i denne boka i to tidssoner - både i Leipzig på sekstitallet og i nåtid på Island. Tema er den kalde krigen og islendingenes mulige rolle i denne? Vannet er en annerledes Indridason-krim. Like saktegående og møysommelig gjennomarbeidet, men med en mer kompleks historie og et bredere persongalleri. Jeg ble overrasket. Det liker jeg!


 Fredrik Drum er denne gang på Italia-besøk på oppdrag fra Roma-universitetet, men allerede på vei dit blir han selvfølgelig viklet inn i et mysterium og havner alene og villfaren på ei fjellhylle langt fra folk. Han blir selvfølgelig reddet, det går i vin og vinslott, løsning av codex ofanis, flere mordforsøk, gammel kjærlighet ruster ikke?, døde mennesker uten tegn på ytre vold og oppklaring til slutt. Nygårdshaug bruker her nesten samme oppskrift som i hans første Drum-bok, Honningkrukken, men det blir likevel aldri kjedelig, selv om det klinger et gjenkjennelsens ekko gjennom hele boka. På nygårdshaugsk vis kommer klamme klisjeer på rekke og rad, men der andre forfattere tråkker i klisjesalaten så klarer alltid Nygårdshaug å tippe ned på rette siden. Det kommer ene og alene av karakteren Fredric Drum. Jeg hadde nemlig samme følelse for Drum i førsteboka som jeg hadde av Captain Jack Sparrow i Johnny Depp's skikkelse. "Nei vet du hva, dette er virkelig over the top"... etterfulgt av.."hmm.. dette funker faktisk, riktig så godt - etterhvert"... og så blir man nesten avhengig av fyren! Ska sei! Dødens Codex er til forveksling likt oppbygget som Honningkrukken, men det gjør absolutt ingenting!

Jack Reacher havner på sin vandring i Despair, en en-manns-by hvor alt, inkludert et svært lønnsomt gjenvinningsanlegg for metall, eies av en temmelig forkvaklet og gal evangelist. I tillegg ligger det uforklarlig nok en høyrisiko militærbase bare noen få kilometer utenfor gjenvinningsanlegget. Det viser seg at byen Despair har mer enn én hemmelighet, men ingen kan eller vil fortelle hva det går i. Når Jack Reacher kommer over en død, ung gutt i ødemarken som omgir Despair, og så én til - samtidig som det bor unge, single og tilsynelatende livredde jenter på motellet i Despair, da tar selvfølgelig Jack Reacher saken i egne hender. Jeg fatter ikke hvorfor Tom Cruise fikk rollen som Jack Reacher i den eneste filmen som sålangt er basert på bøkene til Lee Child. Kanskje derfor det ble med den ene filmen? Bøkene er herlige spenningsthrillere som er gode å ha på øret. I denne tolvte boka om Jack Reacher er jeg ennå ikke blitt lei. Jeg lytter til ei bok i serien i måneden. Helt perfekt! Dette er ikke høyverdig litteratur, ei heller finurlig morsomt eller overly komplisert. Testosteron, action, pene damer og Reacher, det er det du får her. Intet mer. Intet mindre.


Så til noe helt annet. En virkelig, norsk Badboy! Jørn Lier Horst har, sammen med badboy'en selv - Trond Einar Frednes - skrevet en skremmende fortelling tatt rett ut av norsk virkelighet. En virkelighet jeg faktisk i min naivitet ikke hadde trodd var så rå og brutal i vårt lille land. Om boka skrives det at den langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser. Ikke noe er mer sant enn akkurat det! Jeg sitter ennå og føler på fryktelighetene som ble begått i og rundt Sandefjord av denne mannen og hans medsammensvorne, og jeg kan ikke annet enn å beundre Jørn Lier Horst som (sammen med Frednes) har klart å formidle denne historien på en spiselig måte. Horst og Frednes, to menn på hver sin side av loven. Begge startet sine "karrierer" tidlig på nittitallet og i historien følger vi begge to gjennom mange år - direkte inn i et av Norges tyngste kriminelle miljøer. Bakgrunnen for bokprosjektet er at Frednes kontaktet Horst og fortalte at han ville komme med hele sin historie, ærlig og usminket. Horst tok etter flere vurderinger oppdraget og har skrevet boka basert på flerfoldige sider Frednes skrev ned om seg og sitt liv mens han satt i fengsel. Pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul. Horst har valgt å skrive boka i flere tidsperspektiv og fra begges synsvinkel. Et veldig heldig fortellerteknisk grep. Dette er ikke ei bok for de sarte, men ei bok som likevel bør leses av de fleste. Skremmende samfunnsrealisme.


Ondaatje er en kanadisk/singalesisk forfatter og poet som nok er best kjent for sin roman Den Engelske Pasienten, som ble en Oscar-belønnet film. Jeg har lest Ondaatje ifm Canada-prosjektet mitt og var veldig nysgjerrig på denne boka. Jeg hadde nemlig ikke lest Den Engelske Pasienten, men sett filmen - som jeg ikke likte noe særlig... In the Skin of a Lion tester grensen mellom historie og myte og handler om Patrick Lewis som kommer til Toronto i 1920. Han tjener til livets opphold ved a) å bli betalt for å søke etter en forsvunnet millionær og b) som tunnelldriver under Lake Ontario. Underveis krysser Patrick's liv livene til flere av karakterene som dukker opp igjen i Ondaaatje's Den Engelske Pasienten.

Personlig syns jeg at dette er en roman som kun passer en smal målgruppe, nemlig dem som setter poetisk prosa over alt annet. Det er en roman med svært lite struktur, den består av løse og ofte tomme tråder, motivasjonen som driver karakterene er i beste fall tvilsom og selve karakterutviklingen er langt fra overbevisende. Tiden går fort, og så veldig sakte. Historien kan følge en karakter tilfeldig, for så å slippe ham igjen. Det ser ut som om Ondaatje har hatt et noe for vidtrekkende formål med boka. Han er innom så utrolig mange tema; tømmerfløting, faget dynamittsprenging, brobygging, fallende nonner i flere enn én forstand, kommunisme, terrorisme, en dæsj romantikk. Men jeg så ikke noe formål med å bringe alt dette på bane. Jeg ble fullstendig frustrert av boka, og selv om den kun var på rundt 270 sider så orket jeg ikke fullføre. Dessverre. Hører svært gjerne fra andre som har lest denne! Ikke likte jeg filmen, ikke fullførte jeg boka. Det var da voldsomt!

Heldigvis avsluttet jeg måneden med to favoritter - fornøyelige, herlige favorittforfattere! Kollektivt Selvmord er en definitivt humreverdig bok over et seriøst tema, noe som forfatteren takler på strak arm. Aldri hysterisk morsomt, men Paasilinna viser stor menneskekjennskap og håndterer temaet selvmord på en genial, og definitivt annerledes måte. Kanskje noe repeterende. Kanskje littegranne langtekkelig der på midten. Men så absolutt leseverdig!

I Slutten på verden slik vi kjenner den møter vi omsider Doppler igjen. Doppler som stakk til skogs i førsteboka. Stakk fra bruk-og-kast- og flinkhetssamfunnet for å skape et nytt liv for seg selv i skogen, basert på jakt, fiske og å bytte til seg andre livstrengende varer. Nå er Doppler tilbake, og vil inn i varmen igjen. Inn til kona og ungene. Inn i huset. Melde seg inn i den vanlige verden. Men det er ikke enkelt. Kona har fått ny samboer, så Doppler flytter inn i hagens tre. Han blir en kikker og følger med på alt som skjer i huset. Han runker på naboens skatoll, kommer seg inn i huset, blir kastet på gata, treffer tiggerimmigranter, havner i Københavns pornoindustri for så å returnere tilbake til Norge. Og til huset. Med elgkalven Bongo som nå er blitt voksen og stor. Og hvordan det går? Ja det får du lese selv! :-) Det er ikke måte på hvor mange samfunnsaktuelle tema Loe bringer på bane i denne sisteboka om Doppler. Det blir nesten vel mye. Men så er det Doppler da. Og ironien. Og pekefinger'n. Og språket til Loe. Og den crazy, men likevel skremmende gjenkjennelseseffekten. Joda, dette er bra. Dette er Loe-bra! Mye bedre, synes jeg, enn Loes forrige Vareopptelling. Slutten på verden slik vi kjenner den er absolutt verd både pengene og tiden - om man liker absurde bøker, that is ;-)


En månedsoppsummering

  • Kjønn: 9 menn og 1 kvinne på forfatterfronten
  • Språk: 3 engelske og 7 norske
  • Format: 3 lydbøker, 2 ebøker, 5 papirbøker - Storytel lønner seg som bare det
  • Antall: 10 bøker og har passert GoodReads-målet på 100 i 2015 med 8 bøker!!!
  • Sjangere: Poesi, politikk/samfunn/sak, poetisk prosa, krim, thriller, noveller = blanda drops
Alt i alt såre fornøyd, til tross for at det sprutregner vannrett - en rogalandsspesialitet...

Og et bilde av Tau-ferja i solnedgang, lovlig lånt av sambo -
for å bevise at det ikke alltid regner her. Bare veldig ofte :-)





fredag 20. november 2015

"The Journals of Susanna Moodie" diktsamling av Margaret Atwood

Etter å ha lest romaner og novellesamlinger fra Atwood var det dags å prøve seg på en diktsamling. Valget falt på The Journals of Susanna Moodie. I all hovedsak fordi jeg allerede har lest en god del om pioneerkvinnen Susanna Moodie og store utdrag fra hennes Roughing it in the Bush - en beretning  om livet som kanadisk nybygger. Susanna var nemlig også forfatter, og skrev boka på forespørsel fra sin egen forlegger. Han ønsket at hun skulle skrive en slags "guide" om nybyggerlivet for briter som vurderte å komme til Canada. Det ble litt av en guide... som ikke akkurat roset livet i villmarken opp i skyene, for å si det forsiktig.

Atwood sier selv at diktene ble til ut fra en drøm hun hadde, en drøm om at hun satt og så på en opera hun selv hadde skrevet om Susanna Moodie. Atwood hadde hørt om Moodie forut for drømmen, men hadde aldri lest noe av henne. Etter å ha lest Roughing it in the Bush var Atwood (som jeg) skuffet. Historiene i boka hoppet fra det ene til det andre emnet uten mye logikk og The Journals... var uten en fast form. Men personligheten til Moodie tøt likevel ut fra hver bokside som en tjukk stråle, og det var personligheten Atwood ble så fascinert av at hun måtte skrive disse diktene. Moodie var en bemerkelsesverdig kvinne og særdeles todelt i sitt syn på Canada. På den ene siden lovpriset hun det kanadiske landskapet, men påsto samtidig at det ødela henne. Hun mislikte sterkt menneskene som allerede var i landet, men disse menneskene ble likevel hennes eneste tilfluktssted fra landet og det knallharde levesettet Canada krevde av sine nybyggere. Moodie påstod selv at hun var en glødende kanadisk patriot, men samtidig så tok hun avstand fra landet og kritiserte det som om hun var en frakoplet observatør, en fremmed. Atwood sier selv om todeltheten: "If the national mental illness of the United States is megalomania, that of Canada is paranoid schizophrenia." Hun burde vite hva hun snakker om, kanadier som hun selv er.

Susanna Moodie og Margaret Atwood
Bildekilde: wikipedia.com og goodreads.com
The Journals of Susanna Moodie er en tett og komprimert diktsamling som er kronologisk oppbygget og er formet av og rundt personligheten til Moodie. Atwood beskriver nydelig endringen, veksten og utviklingen Susanna har til landet og menneskene der. Samlingen er som en levendegjøring av myten om villmarken, innvandrererfaringen og ikke minst fremmedgjøringen og det Atwood kaller de schizofrene effektene av den koloniale mentaliteten. Diktsamlingen er delt i tre, Journal I-III, hvor hver av dem tar for seg tidsperiodene 1832-40, 1840-71 og 1871-1969. Susanna Moodie emigrerte til Canada i 1832 og bodde ute i bushen i 7 år før hun flyttet til et mer sivilisert liv i Belleville. Atwood berører alle epokene i Moodie's liv, også som gammel - og deretter etter døden, i nåtid (diktsamlingen ble skrevet 1970). I den siste delen beskriver Atwood Moodie når hun observerer 1900-tallet og hvordan utviklingen har ødelagt hennes egen fortid. Susanna Moodie endret seg også veldig mye selv gjennom livet, og Atwood påpeker at "Susanna Moodie has finally turned herself inside out, and has become the spirit of the land she once hated."

Etter å ha lest kanadisk litteratur dette halvåret, hvor jeg startet med de første engelske og franske innvandrerne og utforskeren David Thompson så har det slått meg - at Canada virkelig er en smeltedigel av nasjonaliteter. Har alltid vært. Vil forever forbli. Derfor forstår jeg veldig godt kanadiske Atwood når hun selv sier: "We are all immigrants to this place even if we were born here..." Er vi ikke egentlig alle?

Jeg anbefaler diktsamilingen, men er ikke helt enig i Atwood når hun sier at det ikke er nødvendig å lese Roughing it in the Bush av Susanna Moodie først. Sikkert ikke nødvendig i ordets rette forstand, men jeg mener jeg med stor sannsynlighet har fått mye mer ut av diktene med Moodies bok i erfaringshylla først.

Kilde: Egen bok - Forlag: Oxford University Press - Utgitt: 1970 - Sider: 64 - Utfordring: GoodReads


Den kanadiske villmarken i litt mer sivilisert modus

torsdag 19. november 2015

Pengeutfordringer og "Vennskapets Pris" av Kjell Askildsen

Det er blitt lest på vestlandet, til tross for manglende bokomtaler. Jeg fant årsaken til manglende omtaler - eller, anmeldelser - idag. Jeg tjener så altfor lite på det jeg skriver! Som alle andre BOKbloggere i Norge. Det har ligget over meg som ei mare i lang tid. Men idag gikk lyset opp for meg. Pengemotivasjonen har ikke eksistert i min lille, blonde hjerne. Og DET har jeg gjort noe med! Hvordan? Jeg har nå gått til anskaffelse av følgende:
  • skaut til håret (som også fikk seg en omgang med hairextensions)
  • hvit blondebluse
  • kurs i posering (intelligent posering! viktig!)
  • ...og saftige avtaler med både B og C forlag her i Norge
Og - for å legge lista til mitt nivå - man får da jammen det man betaler for - så har jeg satt prisen til mellom 40.000-60.000 pr. omtale. Så, dere som leser dette, kan nå bare se fram til noen saftig blomstrende anmeldelser av "dameromaner" her på bloggen. Disse bøkene, vet dere, som minner oss om hvor kjekt det er å lese. Og, at neste års bokbloggerjulebord kommer til å bli en fest av dimensjoner, med rød løper, champagne til øra og et helt pressekorps i hælene - stinne av gryn som vi alle er blitt. (Og for de av dere som ikke har lest avisa idag og skjønner bæret av dette innlegget - se HER og HER).

Kjell Askildsen får imidlertid ikke nyte godt av mitt nå pengesterke forhold til forlag. Etter å ha lest Trist som Faen av Behn, en novellesamling jeg faktisk likte, så ble jeg skuffet av Vennskapets Pris. Jeg forstod ikke hvor Askildsen ville med denne novellesamlingen, jeg - som i utgangspunktet er veldig glad i forfatteren. Jeg fant svært få poeng med hver av novellene, og som samling totalt sett så gav de meg svært lite. Dessverre. Askildsen skriver likevel særdeles godt. Også disse novellene har en språklig kvalitet som langt overgår de fleste. Men de grep meg ikke. Holdt meg ikke fast. Fikk meg ikke til å fundere på dem i etterkant. Samlingen er et knippe noveller hvor flesteparten av dem ble skrevet mellom 1998 og 2004. Av en eller annen årsak ble de ikke utgitt dengang, og det har det nå vært en grunn for, tenker jeg.

Derfor ble jeg svært overrasket da jeg leste følgende i VG om selvsamme bok: "Det er 19 år siden Kjell Askildsen sist ga ut en bok med nyskrevne noveller. Derfor er utgivelsen av «Vennskapets pris» ikke bare årets litterære comeback. Det er et lite stykke norsk litteraturhistorie."  Nyskrevne noveller? I etterordet skriver Askildsen selv: "De fleste novellene i denne samlingen er skrevet i årene 1998-2004. Jeg vil takke Torleiv Grue og Terje Holtet Larsen som overbeviste meg om at disse novellene fortjente utgivelse. Uten deres innsats ville denne boken aldri blitt til." 

Jeg klør meg derfor litt  bakhodet og lurer på følgende: har VG anmelder ikke engang bladd igjennom hele boka? Eller... rykk tilbake til start.

Kilde: Egen bok - Forlag: Oktober - Utgitt: 2015 - Sider: 100 - Utfordring: GoodReads



Snart tilbake hit - men først jul :-)

 .

onsdag 4. november 2015

"Trist som faen" av Ari Behn

Overrasket! Det tok 16 år før jeg fikk meg til å lese noe av Ari Behn, og hvem skulle trodd..?! - jeg likte fortellingene! Av en eller annen årsak hadde jeg fått for meg at jeg ikke kom til å like den tynne, lille flisa av ei bok som "hele Norge" strødde 5'ere og 6'ere over da den kom ut i 1999. De som kjenner meg vet at jeg rygger unna hyper i ekspressfart, og Trist som faen var definitivt ei av dem. Dengang da. Nå er det få som snakker om boka, men jeg ble minnet om den på forlagsmøte hos Gyldendal nå i høst. Ari Behn er nemlig ute med ny novellesamling, Tiger i hagen, og da jeg idag kom over Trist-boka til den nette sum av 7 kroner så må jeg si at det er vel den boka som til nå i år har vært verd hver eneste krone :-)

(For dere i Stavanger: Glem ikke Løvås Bruktbu! Der finner du perler på rekke og rad bare du gidder å lete!)

Ari Behn
Bildekilde: Kristian Gravvold
Inntrykket jeg sitter igjen med etter endt bok er at dette var da en svært så erfaren og reflektert 26-åring! Ari Behn har mye å fortelle på svært så mange og uforventede områder, og observeringsevnen er det lite å si på. Vi møter i hovedsak menn på forskjellig ståsted i livet, og hendelsene som forfatteren beskriver på en vellykket fortettet måte stiller mannen i et nådeløst sterkt lys. Her er det full utlevering av sjalu fedre, tømmerfellere, sjømenn, fabrikkarbeidere og emner som incest, kjærlighet og dødsfall berøres. På 94 sider - hvor mange av dem er blanke - får vi ikke mindre enn 15 historier. Alle er komplette. Men selv om ikke alle er like gode, så er et par av dem briljante. Språket er lettere østlandskpreget, et par av fortellingene er skrevet i tredjeperson, ellers er resten førstepersonfortellinger. Noe som gjør at man føler man kommer tett inn på forfatteren selv. Personlig likte jeg Nachspiel best, hvor Ari Behn portretterer en aldrende sjømann så aldeles på kornet, og avslutningen er like sjokkerende gjenkjennelig for meg som den sikkert er for mange andre med sjømenn i familien. Jo dette var faktisk bra. Og jeg er overbevist. Det kommer nok en Tiger i hagen til dette huset også skal du se! Trodde aldri jeg skulle skrive dette, men Trist som faen anbefales rett og slett!

Kilde: Egen bok - Utgitt: 1999 - Forlag: Kolon - Sider: 94 - Utfordring: GoodReads, Norske forfattere


En ikke-trist ballongferd i Namibia :)