torsdag 17. mars 2016

1001-boka "Notes from the Underground" av Fyodor Dostoevsky

I (den nyopprettede) serien: Marianne leser forfattere hun føler hun må... er turen kommet til russiske Fyodor Dostoevsky. Jeg har lest ei bok av ham tidligere - novellesamlingen Herr Prokhartsjin og andre fortellinger - nå var turen kommet til en litt lenger (om enn ikke lang) roman. At boka var spesiell er vel årets underdrivelse sålangt.

Notes from the Underground handler nemlig om en særdeles bemerkelsesverdig fyr, en ikke-navngitt forteller som tidligere jobbet som tjenestemann, men som nå i en alder av rundt 40 år på trass har trukket seg aldeles tilbake fra samfunnet. Fra sitt lille hjørne i verden gulper han som besatt opp lidenskapelige og selvmotsigende fortellinger om menneskets irrasjonelle natur og bruker seg selv og tidligere/nåværende bekjente som eksempler for sine påstander. Fortelleren er en introspektiv, ondskapsfull og patetisk stakkar fullstendig lammet av sin egen uovertrufne intelligente tankegang, men dette til tross så representerer - og ikke minst avdekker - oppgulpene hans et svært så gjennomtenkt syn på menneskeheten.

Fyodor Dostoevsky
Bildekilde: en.wikipedia.org
Jeg hørte denne som lydbok, og første timen (av totalt 5) så tyter han om hans egen filosofi rundt hevn, det meningsløse med livet, sin egen forteffelighet og overlegenhet, men også sine feil - og, ikke minst - hans egen tannverk og meningsløsheten med denne. Andre delen av boka vier han til sitt forhold til andre mennesker, hendelser og utrettferdigheter han har vært utsatt for og ikke minst hans ekstremt ambivalente forhold til horen Lisa. Historien slutter brått med at fortelleren skremmer Lisa på dør, og han ser henne aldri igjen. The end.

Jepp, denne er spesiell, men jeg likte forsåvidt boka, til tross for at filosofien rundt menneskesinnet ble presentert av en ondskapsfull og selvgod/selvsentrert stakkar med mer enn et snev av manglende sosiale antenner og evne til å fungere normalt sammen med andre. Historien er original, velskrevet og gjennomtenkt. Dostoevsky har benyttet seg av "jeg"-formen gjennom begge delene av boka og gir meg som leser dypere og dypere innsikt i karakteren som portretteres - uten at jeg liker ham bedre av den grunn. Starten av boka sier igrunnen mye om karakterens syn på seg selv: "I am a sick man... I am a spiteful man. I am an unpleasant man. I think my liver is diseased." En forunderlig leseopplevelse som jeg ikke ville vært foruten. Jeg liker bøker som provoserer og utfordrer den vanlige tankeprosessen. 



Kilde: Storytel - Utgitt først: 1863 - Sider: 136 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, 1001



Våren er her :-)


 .
 

2 kommentarer:

  1. Jeg tenkte først, nei, nei og nei, men det sitatet du tok med på slutten, minnet mistenkelig om Tellemarck, og da ble jeg interessert likevel. Sånn kan det gå. Har begrenset erfaring med Fjodor, men mener som deg at han er noen jeg synes jeg burde lese. Plikt er viktig.
    (God Påske, forresten!)

    SvarSlett
    Svar
    1. Plikt er viktig, og når plikten kan forsvares med kun 5t på øret fra Storytel, så var ikke valget så vanskelig. Ihvertfall ikke siden jeg har bestemt meg for å for en gangs skyld lese krim - og (nesten) bare krim i påsken. Jeg har ennå ikke lest Tellemarck *gasp*, og dersom Fyodor minnet om den så tror jeg Tellemarck får vente en stund til. Det holder med én selvgod fyr high on himself i mars.. (Og god påske til deg også - nå skal jeg lese påskeanbefalingsinnlegget ditt)

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...