mandag 14. mars 2016

"Authority" og "Acceptance" av Jeff VanderMeer

Jeg har nå fått lest de to siste bøkene i Southern Reach trilogien til Jeff VanderMeer, hvor førsteboka Annihilation ble hedret med Nebulaprisen for 2015 - ei fantastisk flott bok - diffus, mystisk, full av bildebruk og særdeles intimt fortalt gjennom førstepersonsynsvikelen til Biologen. Språket var fantastisk malende, historien utrolig stemningsskapende og fullstendig blottet for billige poeng og unødvendige forklaringer. Et lite mesterverk i seg selv. Les omtalen min av førsteboka her før du leser videre, ellers forstår du lite av resten av denne omtalen... Jeg vil nemlig ikke spoile verken Authority eller Acceptance.

Vi befinner oss fremdeles i Area X, og organisasjonen Southern Reach prøver ennå å forstå hva som er skjedd med dette villmarkens eden som har vært avskåret fra resten av kontinentet i flere tiår. Mennesker som passerer den tilsynelatende ikke-statiske grensen til området forsvinner, eller kommer tilbake. Men de oppfører seg ikke som før. De fleste blir syke og dør etter tilbakekomsten, og ingen ser ut til å forstå hva som foregår. Er det virkelig de samme menneskene, de få som klarer å komme seg tilbake fra Area X? Eller kan de være.. dobbeltgjengere av de opprinnelige ekspedisjonsmedlemmene? I såfall, hva har skjedd og - hvorfor? Rodrigues (aka "Control"), den nye lederen for Southern Reach, er like uforstående som oss andre, men begynner etterhvert å innse at den topografiske anomaliteten som ekspedisjonsmedlemmene refererer til ikke bare er et byggverk. Men hva er det egentlig tunnellen/tårnet skjuler? Og hvilken rolle spiller fyrtårnet og fyrvokteren Saul oppi det hele? En merkelig og diffus serie, som jeg i starten sammenliknet med TV-serien Lost, men som etterhvert også fikk kraftige Kafka'ske innslag. Særdeles spesiell - og interessant, men likte jeg den?

Jeff VanderMeer
Bildekilde: The Guardian
Jeg stusser fremdeles på svaret. Historien er særdeles original med tanke på innhold. Jeg har aldri lest noe tilsvarende, selv om stemningen serien skaper ligger godt forankret i Lost-land. Den er merkelig, samtidig som den er smart oppbygget. Store deler av bok 2 og 3 er frustrerende og klaustrofobisk, men tidvis utrolig vakker. Spesielt der VanderMeer benytter seg av førstepersonfortellers synsvinkel. Der er han eksepsjonelt flink til å ta oss med like inn i sjelen til karakteren han presenterer og portretterer. Her snakker vi magi! Når han går over til andre- og tredjepersons fortellersynsvinkel så mister han mye av grepet han ihvertfall har på meg som leser. Magien skapes i "jeg'et"!

Men - enkelte deler av fortellingen, spesielt i Authority, er direkte kjedelige i all sin detaljrike nonsens. Her virker det som om forfatterens eneste mål er å skape forvirring, å distrahere leseren ved å skape nye spørsmål. Hvorfor? For å forbedre mysteriet? Forlenge historien? Både Authority og Acceptance er nemlig merkelig nok nesten uten plot, selv om de er innholdsrike på sin måte. Does this make sense? Ikke helt, man må nesten lese trilogien for å forstå. Det er vanskelig å forklare det uforklarlige. Men igjen, likte jeg serien? Jeg elsket førsteboka, og gitt det jeg vet nå så burde jeg stoppet der. Men det var jo helt umulig. Førsteboka var ren magi, virkelig. Bok 2 og 3 not so much. Det ble etterhvert mange timer på øret for en historie proppfull av spørsmål, men med sørgelig få svar og oppklaring til slutt. Så her sitter jeg - noenlunde like forvirret som etter et par sesonger med Lost :-)


Kilde: Lydbok, Storytel - Forlag: Harper Collins UK - Utgitt: 2014 - Språk: Engelsk - 
Spilletid total trilogi: 26t - Utfordring: GoodReads, Nebulapris



Lenge siden jeg var her...
Botswana's uoffisielle nasjonalfugl

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...