mandag 31. august 2015

Station Eleven av Emily St. John Mandel

Det har blitt noen dystopier/apokalyptiske historier på meg de siste par-tre årene. Flere skuffelser, noen bedre, kun én virkelig god. Derfor var jeg noe skeptisk da jeg leste om Station Eleven - av flere årsaker. For det første hadde jeg fått min dose dystopi, og for det andre - er det mulig å hoppe etter Margaret Atwood's poetiske dystopipenn og MaddAddam trilogien? Det gikk imidlertid opp for meg at Mandel er fra Canada, og dette halvåret skal jeg grave meg ned i kanadisk litteratur fra midten av 1700-tallet fram til dagens dato. Derfor var det jo perfekt å starte med det nyeste hotte fra Canada, for så å spole helt tilbake til kolonistenes tid og kartlegging av landet.

For å ta konklusjonen først: Station Eleven var et usedvanlig godt startvalg! Dette var nemlig en helt annerledes dystopi.

Kort fortalt handler historien om utbruddet av The Georgia Flu som på noen få uker tar livet av 99% av jordens befolkning. Til forskjell fra andre dystopier får vi imidlertid ikke noen dvelen ved hvorfor denne influensaen tar livet av nesten alt liv på jorda, ei heller handler boka om lidelse, nød, vold, opprør og survival of the fittest. Istedenfor sirkler boka rundt livet til den berømte Hollywood-skuespilleren Arthur Leander. Hans tre ikke helt suksessrike ekteskap, forholdet hans til broren, kameraten Clarke og hvordan Leander's liv har påvirket Kirsten Raymonde, en barneskuespiller som stod på scenen med Arthur den dagen han kollapset og døde av influensaen foran publikum. Historien beveger seg elegant i tid mellom årene før pandemien, de få ukene under utbruddet og 20 år senere i en tid der elektrisitet er blitt noe de overlevende vagt husker, fly og biler er noe de unge ikke helt kan forstå seg på siden de aldri har sett dem i bevegelse og informasjon og aviser er mangelvare.

Emily St.John Mandel
bildekilde: emilymandel.com
Kirsten lever blant en omreisende teatergruppe som kaller seg The Traveling Symphony, og de har dedikert seg til å beholde restene av kunst og kultur vedlike til tross for pandemiens resultater. De lever etter prinsippet "Survival is insufficient" - forøvrig en linje lånt fra Star Trek - og reiser rundt fra sted til sted hvor det befinner seg mennesker og spiller og opptrer med Shakespeare skuespill. På et av tettstedene møter de på en selvutnevnt profet som truer hele truppens eksistens. Hvem er denne profeten? Og hvilken kopling synes han å ha til det som på folkemunne kalles The Museum of Civilization, hvor Kirsten og de andre er på vei?

Station Eleven er mer ei bok om mellommenneskelige forhold, fortrengelse og pågangsmot enn en typisk dystopi. Historien viser hvordan de små tingene - som en papirvekt og tegneserien Station Eleven tegnet av Arthur Leanders kone Miranda -  kan bety mye for menneskene de berører. Hvordan disse små tingene, kunst og kultur kan skape forbindelser og gi liv mening til tross for verden rundt. Det finnes en plotlinje som følger profeten, men ellers er historien fragmenter av levde liv før og etter katastrofen som Mandel klarer å sy sømløst sammen. Selv om språket kanskje ikke er like poetisk vakkert som Atwood så finner jeg den samme fengslende fortellerevnen hos Mandel, denne annerledesheten som definitivt skiller Station Eleven fra den gemene hop av dystopier. Jo dette var bra! Boka har en helt spesiell stemning, og den gir deg definitivt ikke det du forventer av en typisk apokalyptisk roman. Anbefales absolutt!

Kilde: Egen e-bok, Forlag: Pan Macmillan, Utgitt: 2014, Sideantall papirbok: 352, Utfordring: GoodReads






.

6 kommentarer:

  1. Så kjekt at du har lest boken og likte den så godt. Ser at din bakgrunn har gjort at du har forstått den bedre enn meg, så det var kjekt å lese den fine omtalen din :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vet ikke om jeg forstod den bedre Tine, den bare traff meg med annerledesheten. Styrken er også svakheten til boka - egentlig. Man får ikke det man kanskje forventet. Noe som passet meg utmerket. ("Litt" lei disse dystopiene, selv om jeg ikke klarer å holde meg unna :-)

      Slett
  2. Jeg falt også helt pladask for denne. Og som du sier, den er annerledes i dystopiajungelen. Spent å følge med på hva hun skriver senere.

    Jeg regner med at du kjenner denne sida ut og inn? http://www.cbc.ca/books/2014/08/cbc-books-reading-lists.html

    SvarSlett
    Svar
    1. TAKK MONICA!!! Nei denne linken kjenner jeg ikke. Foreløpig har jeg konsentrert meg om pensumlista, som er lang i utgangspunktet - ispedd ekstra Atwood, Mandel og Munro. Her var det mye spennende!!! Hjertelig mang en kjempetakk! Siden jeg driver selvstudier basert på UBC så kan jeg jo bare fylle på av egnet stoff i tillegg til oppsatt pensum! Yay! :-)

      Slett
  3. Jeg falt også helt for nostalgielementet. Synes kapitlene som gikk på alt det man tok ( vi tar) for gitt, var sjokkartet skremmende. Jeg likte til en viss grad også at det ikke ble lagt så stor vekt på den uungåelige volden/opptøyer/krig osv. Det var influensa - alle dør - spol fram. Hun hadde meg i sin hule hånd til framspolinga - jeg var helt klar for å være med helten på vei ut av leiligheten, gråt noen tårer for den døde broren, så falt jeg av.

    Atwood har også litt av skylda - for jeg synes ikke Emily nådde opp. Jeg tror det er fordi jeg lar meg skremme mer av det jeg kan miste - enn jeg gledes over det som kommer etterpå - eller noe sånt. Sammenbrudd/kollaps er mer realistisk og kan skje - der oppbyggingen er hver enkelt fantasi. (Ren brainstorm) Det kan også forklare hvorfor jeg på langt nær likte Flood og MadAddam like godt som Oryx and Crake. Og foretrakk kapitlene fra fortiden over Shakespeargreia.

    Meen, jeg skal selvfølgelig lese resten også.
    (jeg er jo helt klart i undertall her -)

    (Visste ikke at han hvis navn jeg ikke stave men som skrev Den Engelske Pasienten var fra Canada. Til og med 1001kryss får du ut av prosjektet.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, Atwood har skylda for mye. Jeg kunne like gjerne ha gitt boka 4 på GoodReads, men det spørs hva jeg setter stjerner for da - og derfor liker jeg ikke stjerner i det hele tatt...

      Jeg likte vinklingen på boka, at de små tingene betyr noe, at alt henger sammen på et vis. Ingen direkte helter, ingen som vinner, ingen allsang rund et bål - til tross for bålet, spol fram - spol tilbake, lite sentimentalitet, et museum, at overlevelse ikke er nok i seg selv - derfor kunst og kultur, instrumenter og tegneserie. Tilfeldighetene og sammenhengene, å sette pris på hva vi har. For meg var ikke denne skremmende, den fikk meg mer til å tenke på hva vi har og hva vi bør og må sette pris på. Selvfølgelighetene som kanskje ikke er akkurat det. Med både Mandel og Atwood i sekken når jeg nå spoler tilbake til midten av 1700-tallet så satser jeg på spennende forfattere fremover.

      Ondaatje-boka er ikke 1001-krysset, men jeg kan jo ta pasienten som ei tilleggsbok - hvis jeg liker pensumboka In the Skin of a Lion.

      Akkurat nå humrer jeg ennå over Drangsholt :-)

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...