onsdag 4. juni 2014

"Glassblåseren fra Murano" av Marina Fiorato


Dette er ei bok jeg må takke Anita på bloggen Artemisas Verden for å ha inspirert meg til å lese. Siden jeg har både kunstverk og håndblåste vinglass fra Murano selv, så er jeg kanskje litt over gjennomsnittet interessert i glassblåserkunsten fra den lille øya. Det kan fort bli dyrt å reise på billigtur til Venezia... Nuvel, tilbake til Murano og historien fra halvt venezianske/halvt britiske Fiorato. (Digresjon - når jeg nå har lest boka og sett for meg hovedpersonen Leonora for så å gå inn og google forfatteren så kan jeg ikke fri meg fra å tenke at hun kan ha skrevet seg selv inn i rollen...).

Boka handler om britiske Nora, den noe bohemske kunstnerinnen som etter noen få års ekteskap blir forlatt av sin mann til fordel for business varianten av en kvinne. Nora har alltid hatt forkjærlighet for glassblåserkunsten og har jukset litt i faget hjemme i London. Hennes store drøm er imidlertid å gå i forfaderen Corradino Manins fotspor. Han var den største glassblåserkunstneren i sin tid, på slutten av 1600-tallet, og Nora har et nedarvet glassmykke som stammer fra hans gullår på Murano øya. Nora reiser til Venezia, både for å søke gravstedet etter sin biologiske, venezianske far samt å forsøke lykken som glassblåser på Murano. Hun er heldig og får starte i lære fordi hun er Manins etterkommer og er lidenskapelig opptatt av glassblåserkunsten. Parallellt med historien om Nora, som etter hun flytter til Venezia tar tilbake sitt fulle fornavn, Leonora, så følger vi livet til forfaderen Corradino Manin. Han lever på en tid der glassbåsing er den venetianske republikkens hovednæring. Spesielt deres speil er verdt mer enn gull. De høyt aktede glassblåserne lever praktisk talt fanget under streng bevoktning på Murano av det kompromissløse "Timannsrådet", for flere land i Europa prøver å få tak i hemmeligheten bak utviklingen av det spesielle Murano-speilet. For å beskytte sin hemmelige datter selger Corradino seg selv og sitt håndtverk til franskmennene og Solkongen Ludvig XIV, og "Timannsrådet" er ikke nådige. Både Corradino og Leonora har hver sin historie å fortelle, og kanskje så levde faktisk ikke begge to lykkelige til sine dagers ende?

Marina Fiorato
Bildekilde:
knighthallagency.com
I utgangspunktet er jeg ikke særlig glad i det som på papiret ser ut som en "fra hjerte smerte til lykkelig slutt" roman. Denne boka hadde imidlertid sine sider. Den var nemlig både velskrevet og interessant. Ihvertfall for meg. Nå kjenner jeg til glassindustrien fra Murano, og vet at spesielt gjennom renessansen så begjærte Europas elite det venezianske glasset og bådet samlet på det og brukte det som sitt aller fineste servise når fiffen skulle serveres. Europeiske glasshus prøvde stadig å lure de venezianske glassmesterne bort fra øya for å komme å jobbe i deres egne, lokale glassblåserverksted. Venezia var faktisk så redd for konkurranse og at deres forretningshemmeligheter skulle falle i andres hender at de sendte statlige leiemordere etter avhopperne! Med dette bakteppet så har Fiorato klart å skape en spennende historie som syr skjebnene til Leonora og Corradino sammen. Personlig synes jeg historien til Corradino var mest interessant, men livet som eneste kvinnelige glassblåser på Murano hadde også sin sjarm. Kjærlighetshistorien ble kanskje noe selvsagt, og bakgrunnen for oppreisningen til Corradino i nåtid var nok noe søkt, men alt i alt var dette så absolutt en kjekk historie å lese.

Glassblåseren fra Murano er Marina Fioratos første roman. Hun er selv historieutdannet ved Oxford University og University of Venice, hvor hun spesialiserte seg på studiet av Shakespeares skuespill som historisk kilde. Etter universitetet studerte hun kunst og har siden jobbet som illustratør, skuespiller og film anmelder. Fiorato har god bakgrunn for å skrive troverdig om Murano og øyas kunstskatter, noe hun også gjør. Boka er blitt en bestselger, og jeg kan forstå hvorfor. Anbefaler jeg boka, og til hvem? Som lett sommerlektyre er den flott. Er man interessert i glasskunst får man også et veldig godt og historisk korrekt bakteppe til romanen. Boka glir ikke inn i lista mi over de aller beste jeg har lest, men føyer seg pent inn i rekken av kjekke bøker.


Kilde: Egen e-bok
Forlag: Vega
Utgitt: 2012
Sideantall papirbok: 272
Språk: Norsk
ISBN: 9788282112499
Format: EPUB
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere


The Summer is coming :o)


.

3 kommentarer:

  1. Takk for linking, og jeg er veldig glad for at du likte boka. Selv gjorde nok "En bønn for Venezia", mest inntrykk på meg..) Jeg synes Fiorato er dyktig til å kombinere sin kunnskap og historisk research til å skape levende gode underholdningsromaner::) Det er noe å lære selv om rammen er en ganske typical amore-lovestory.. ha en god natt.:)

    SvarSlett
  2. Denne boka leste jeg i 2009! Herligheten hvor fort tiden går. Husket vagt at jeg ikke var helt overbegeistret og måtte lese hva jeg egentlig mente i "gamle dager": Jeg likte historien om Corradino Manin. Det var interessant å lese om glassblåserkunsten, og det er et godt driv i denne fortellingen. Men den parallelle historien om Leonora er full av klisjeer og selvfølgeligheter. Mens jeg leste satt jeg med et håp om at teksten skulle gi litt motstand, ikke være så forutsigbar, men der ble jeg skuffet. Samtidig er dette en bok som ikke gir seg ut for å være annet enn en hyggelig leseopplevelse, så jeg har kanskje ikke lov til å være skuffet. Språket flyter lett og som underholdningsroman fungerer den helt greit.

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt enig i konklusjonen din fra dengang. Corradino var interessant, Leonora not so much - men alt i alt en trivelig underholdningsroman som passer godt en sommersdag i sola :-)

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...