Det er biografisirkel hos Ingalill, og forfattere står på menyen. Jeg hadde ingen problemer med å velge min denne gang. Det ble en vaskeekte bergenser!
Tomas Espedal er kjent for sine sjangerdiffuse, selvbiografiske og selvutleverende romaner. Den Brageprisvinnende Imot naturen fra 2011 er ei av disse. Det snodige med Espedal sine selvutleverende bøker er at de kun tar for seg deler av forfatterens liv. I og for seg smart økonomisk, for istedenfor å gi ut ei bok - en selvbiografi - så spinner Espedal de enkelte bøkene sine rundt utvalgte hendelser i livet sitt. Vi får med andre ord servert forfatteren stykkevis og delt istedenfor som en hel kronologisk fortelling. I denne som i flere av hans bøker tar Espedal i bruk en rekke forskjellige selvfremstillende skrivemåter, og både selvbiografi, dagbok og reiseskildring er representert blant disse. Dette er min første selvbiografi i biografisirkelen, og jeg må virkelig si at Espedal er noe for seg selv... Eller er kanskje selvbiografier mer interessante fordi man føler man får førstehåndskjennskap til subjektet, ufiltrert? En ting er ihvertfall sikkert - Espedal serverer virkelig ufiltrert, det skal han ha! (Og så fortrenger jeg Paul de Man og hans teori at alle selvbiografier i det store og hele er fiksjon...)
Sex and drugs and rock'n roll...
Imot naturen åpner med en underlig paratekst fra Samuel Beckett (ja, nettopp "Waiting for Godot"-Beckett), og jeg begriper i utgangspunktet ikke bæret av hva jeg kommer til å bli servert på de neste sidene. Det viser seg imidlertid raskt at Espedal i denne boka blant annet innsirkler kjærlighetsforholdet til en meget yngre kvinne samt hans egen intense lykke og etterhvert bunnløse kjærlighetssorg når forholdet går i oppløsning. Og detaljene, de sparer han definitivt ikke på. Vi møter nemlig Espedal på nyttårsfest, han har fått den unge kvinnen med seg inn på et bibliotek og her står definitivt ikke Ann Radcliffe på leselisten! Ikke noe dveling ved dydige 1800-talls skjørtekanter nei, her blir det rå sex, underkastelse, maskebruk og binding - for ikke å snakke om sniffing av narkotika fra nakne kropper. I pinlige detaljer! Du verden for en selvutlevering! Her er ikke Espedal spesielt blyg, det skal han ha! Likevel blir ikke denne introduksjonen til selve historien verken spekulativ eller klein. Espedal speiler nemlig forholdet sitt - den gamle mannen og den unge kvinnen - mot kjærlighetsforholdet mellom 1100-tallets Pierre Abélard (38) og hans 16 år gamle elskerinne Héloise. Og senere også mot Ovid-diktet Kunsten å elske (skrevet år 18 e.kr). Og det blir nesten poesi! Det hele er faktisk en ganske så mektig opplevelse!
Boka tar ikke kun for seg kjærlighetsforholdet til Janne. Espedal forteller også om sitt syn på det å arbeide - arbeidet i fabrikken hvor han jobbet i ung alder, arbeidet med å få sine kjærlighetsforhold til å fungere og ikke minst skrivearbeidet sitt - hva som motiverer ham, hvilke rom han trives best å skrive i og hvorfor og arbeidet med å leve livet i samsvar med både naturen og samfunnets normer. Og nettopp her ligger vinklingen - og tittelen på boka: Imot Naturen blir nå begripelig. Espedal føler nemlig selv at han lever imot naturen. At det er naturstridig at en "gammel" mann på 48 år lever i et forhold med en kvinne tidlig i tyveårene. Det er ei bok om å forlate og bli forlatt, og beskrivelsene hans av tap - både av moren som døde, ekskonen som forlot ham, kjæresten som etterhvert ikke ville mer og en datter som blir voksen og flytter hjemmefra er hjerteskjærende og såre. Deler av boka er rett og slett litterært nydelig og sterkt poetisk til tider. De første to kapitlene som foregår i biblioteket og den andre på fabrikken hvor forfatteren arbeidet som 16-åring er intense og dro meg like inn i Espedals univers. Duverden - det var like før jeg ble glad i mannen!
Boka er merkelig nok sjangermessig delt i to - selv om begge delene er like selvutleverende. Første delen, ca 3/4 av boka, er skrevet som en retrospektiv fortelling med varierende allvitende fortellerstemme. Både førstepersonfortelleren "jeg" og tredjepersonfortelleren "den gamle mannen" er like synlige. Noe å legge merke til er at Espedal vipper over i den mye mer distanserte tredjepersonsfortelleren når det er de råeste detaljene som serveres. De mer trivielle håndterer han som "jeg". Det er likevel liten tvil om at det er Tomas Espedal som skriver om seg selv i denne delen av boka. Den siste fjerdedelen av boka er imidlertid i dagboksform. Her blir fortellermåten mye mindre strukturert, som i enhver dagbok. Med fraser istedenfor setninger. Uforståelige utbrudd og hentydninger. Espedal er i dyp sorg etter bruddet med Janne, og jeg må si - jeg har aldri lest noen som har skrevet både så nydelig og pinlig utleverende om sorg. Jeg ble helfrelst Espedal-fan etter denne boka, og leste Imot Kunsten like etterpå. Det er noe med forfatterens skrivestil og den nakne ærligheten som han serverer som treffer meg rett i hjertet. Boka anbefales så absolutt på det sterkeste, og jeg er blitt så hektet på Espedal at han blir mitt bacheloroppgaveprosjekt til våren med boka Gå. Eller kunsten å leve et villt og poetisk liv. Jeg gleder meg virkelig! :o)
Tomas Espedal er kjent for sine sjangerdiffuse, selvbiografiske og selvutleverende romaner. Den Brageprisvinnende Imot naturen fra 2011 er ei av disse. Det snodige med Espedal sine selvutleverende bøker er at de kun tar for seg deler av forfatterens liv. I og for seg smart økonomisk, for istedenfor å gi ut ei bok - en selvbiografi - så spinner Espedal de enkelte bøkene sine rundt utvalgte hendelser i livet sitt. Vi får med andre ord servert forfatteren stykkevis og delt istedenfor som en hel kronologisk fortelling. I denne som i flere av hans bøker tar Espedal i bruk en rekke forskjellige selvfremstillende skrivemåter, og både selvbiografi, dagbok og reiseskildring er representert blant disse. Dette er min første selvbiografi i biografisirkelen, og jeg må virkelig si at Espedal er noe for seg selv... Eller er kanskje selvbiografier mer interessante fordi man føler man får førstehåndskjennskap til subjektet, ufiltrert? En ting er ihvertfall sikkert - Espedal serverer virkelig ufiltrert, det skal han ha! (Og så fortrenger jeg Paul de Man og hans teori at alle selvbiografier i det store og hele er fiksjon...)
Sex and drugs and rock'n roll...
Imot naturen åpner med en underlig paratekst fra Samuel Beckett (ja, nettopp "Waiting for Godot"-Beckett), og jeg begriper i utgangspunktet ikke bæret av hva jeg kommer til å bli servert på de neste sidene. Det viser seg imidlertid raskt at Espedal i denne boka blant annet innsirkler kjærlighetsforholdet til en meget yngre kvinne samt hans egen intense lykke og etterhvert bunnløse kjærlighetssorg når forholdet går i oppløsning. Og detaljene, de sparer han definitivt ikke på. Vi møter nemlig Espedal på nyttårsfest, han har fått den unge kvinnen med seg inn på et bibliotek og her står definitivt ikke Ann Radcliffe på leselisten! Ikke noe dveling ved dydige 1800-talls skjørtekanter nei, her blir det rå sex, underkastelse, maskebruk og binding - for ikke å snakke om sniffing av narkotika fra nakne kropper. I pinlige detaljer! Du verden for en selvutlevering! Her er ikke Espedal spesielt blyg, det skal han ha! Likevel blir ikke denne introduksjonen til selve historien verken spekulativ eller klein. Espedal speiler nemlig forholdet sitt - den gamle mannen og den unge kvinnen - mot kjærlighetsforholdet mellom 1100-tallets Pierre Abélard (38) og hans 16 år gamle elskerinne Héloise. Og senere også mot Ovid-diktet Kunsten å elske (skrevet år 18 e.kr). Og det blir nesten poesi! Det hele er faktisk en ganske så mektig opplevelse!
 |
| Tomas Espedal Bildekilde: bt.no |
Boka er merkelig nok sjangermessig delt i to - selv om begge delene er like selvutleverende. Første delen, ca 3/4 av boka, er skrevet som en retrospektiv fortelling med varierende allvitende fortellerstemme. Både førstepersonfortelleren "jeg" og tredjepersonfortelleren "den gamle mannen" er like synlige. Noe å legge merke til er at Espedal vipper over i den mye mer distanserte tredjepersonsfortelleren når det er de råeste detaljene som serveres. De mer trivielle håndterer han som "jeg". Det er likevel liten tvil om at det er Tomas Espedal som skriver om seg selv i denne delen av boka. Den siste fjerdedelen av boka er imidlertid i dagboksform. Her blir fortellermåten mye mindre strukturert, som i enhver dagbok. Med fraser istedenfor setninger. Uforståelige utbrudd og hentydninger. Espedal er i dyp sorg etter bruddet med Janne, og jeg må si - jeg har aldri lest noen som har skrevet både så nydelig og pinlig utleverende om sorg. Jeg ble helfrelst Espedal-fan etter denne boka, og leste Imot Kunsten like etterpå. Det er noe med forfatterens skrivestil og den nakne ærligheten som han serverer som treffer meg rett i hjertet. Boka anbefales så absolutt på det sterkeste, og jeg er blitt så hektet på Espedal at han blir mitt bacheloroppgaveprosjekt til våren med boka Gå. Eller kunsten å leve et villt og poetisk liv. Jeg gleder meg virkelig! :o)
Kilde: Egen pensumbok
Utgitt: 2011
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 165
ISBN: 9788205423268
Utfordring: Biosirkel, Norske forfattere, GoodReads
 |
Nytt bekjentskap
Monitor Lizzard i Lumpini Park, Bangkok |
