"Når gjøken galer" av Robert Galbraith

Så var det dags å ta for seg Potter-frua utenfor det mystiske universet. Boka har ligget i hylla siden den kom ut på engelsk, men jeg valgte the easy way out og fant den på norsk på Storytel. Det nye headsettet får virkelig kjørt seg for tiden. Rimelig spent på fru Potter (J.K.Rowling) da, kan hun krim også? Jepp!

Selv om jeg var noe tilbakelent i starten, så må jeg innrømme at historien tok seg kraftig opp etterhvert. Galbraith (jeg får vel kalle henne det) gjør en usedvanlig grundig jobb med å bygge karakterene sine i denne debutromanen. Cormoran Strike, sønn av en verdenskjent rockestjerne og en av hans groupies, er privatdetektiven med beinprotese, røde tall i regnskapet og en nylig brutt forlovelse bak seg. Han bor på campingseng på kontoret og har akkurat fått dumpende en ny, og til en forandring styrtrik, klient i fanget. Robin jobber for Temporary Solutions og har fått en ukes sekretæroppdrag hos Strike, en jobb hun går til med blandede forventninger, helt til det går opp for henne at Strike er privatetterforsker.

Saken historien etterforsker er et påstått selvmord. Lula, en berømt supermodell, har hoppet fra balkongen i luksusleiligheten sin og landet svært så uheldig for kroppens videre funksjoner. Hennes bror ansetter Strike for å gå selvmordet nærmere i sømmene. Dette kan nemlig ikke stemme. Hun må da ha blitt drept!? Med hele livet foran seg, et usedvanlig vakkert ytre og indre, modelloppdrag i kø og med beilere fra alle verdenshjørner så er ikke selvmord en logisk aktivitet en lørdagskveld. Eller er det det?

Robert Galbraith alias J.K. Rowling
Bildekilde: AP

Den store styrken i boka er de møysommelig oppbygde karakterene, og da spesielt Strike og unge Robin og utviklingen av jobbforholdet mellom dem. Solid, troverdig og stein-på-stein (som et eviglangt jærsk steingjerde) flytter forfatteren oss til Londons mer dekadente strøk med alle dets feil og mangler. Dette er langt fra Galtvort, Strike er så fjernt fra magiske Potter som man kan komme, men språket er like besnærende. Jo, det var noen langdryge passasjer der 1/3 ut i boka, men i etterpåklokskapens lys så ser jeg at disse var nødvendige. Detaljene var viktige i det større bildet, og Galbraith har meg like godt på kroken som krimforfatter. Kanskje mer så, fordi jeg ikke leste HP-bøkene før etter jeg hadde sett de fleste filmene, noe jeg antar tok bort mye av magien med ikke å kjenne historien på forhånd.

Jeg lyttet til boka på norsk fra Storytel. Heidi Grinde har, hørt med mine ører, gjort en god jobb med oversettelsen. (Les gjerne Heidi Grinde sitt innlegg God bok? på oversetterforeningens sider her.) Jan Martin Johnsen har lest inn lydboka som ligger på Storytel. Jeg er alltid skeptisk til nye stemmer, men han var skikkelig behagelig å ha på øret! Neste boka i serien, Silkeormen, ligger også på Storytel med samme innleser, og den ser jeg fram til.

Fru Potter nå som Robert Galbraith er veldig god - anbefales!

Og slik gikk det, da Hitler fant ut at Robert Galbraith egentlig var J.K. Rowling. Priceless :-))

Kilde: Lydbok Storytel - Forlag: Cappelen Damm - Sider: 487 - Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads

.