Bio-sirkelen: I rettferdighetens navn, Kim Friele

Pia's Kulturkrok står ansvarlig for månedens kategori i Ingalill's Biografisirkel, og tema var uten tvil spennende. Men hva velge? Valget mitt falt på kjente Kim (Karen-Christine) Friele, aktivisten som gjennom hele sitt lange liv har kjempet for de homofile's rettigheter i Norge. Ikke visste jeg like før helga, at valget mitt skulle bli så skremmende dagsaktuelt som det ble. Tenker da på den tragiske massedrapsepisoden i Orlando natt til søndag hvor 49 homofile mennesker på nattklubben Pulse ble skutt ned og drept med kaldt blod da de var ute og hygget seg. Aldeles grusomt forferdelig,  og en hendelse som foraktes av hele det norske folk. Solide støtteerklæringer til de homofile forankret i norsk tros- og livssyn har imidlertid ikke alltid vært tilfelle... og det vet Kim Friele alt om. Senest idag kan vi lese følgende i Stavanger Aftenblad: Stavanger bispedømmeråd starter denne uken jakten på ny biskop etter Erling Pettersen som går av med pensjon tidlig neste år. Dermed er det åpenbart duket for nye runder om homofilisyn, kjønn og alder. Kampen for de homofiles rettigheter er med andre ord lang fra over, heller ikke i liberale Norge. Så til boka og Kim Friele og krigen mot programfestede paragraf 213 av 1902:

"Finder utugtig Omgjængelse Sted mellom Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør seg skyldige eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar. Med samme straf ansees den, som har utugtig Omgjængelse med Dyr, eller som medvirker dertil."

Karen-Christine Wilhelmsen ble født i 1935 og har rukket å bli 81 år gammel. I hele 53 av disse årene har hun kjempet for de homofiles rettigheter. Hun vokste opp på Fana i Bergen, studerte bl.a. språk ved universitetet i Cambridge og jobbet som sekretær ved Opplysningskontoret for Forsikring fra 1958 - 1971. Navnet Friele fikk hun da hun giftet seg med advokat Ole Friele Jr. Ekteskapet varte i 3 år. De ble skilt i 1961 og Kim tok steget ut av skapet og stod fram som den første åpne homofile i Norge. (Det sies at Wilhelmsen-familien bare var glad til at Kim ikke tok pikenavnet sitt tilbake...).

Jeg har lyst å referere starten av boka, for den hadde de mest interessante frampekene jeg noensinne har lest i ei biobok. Snakker meg om å fange leseren! Dette er noe helt annet enn en kjedelig tidslinje med årstall, gitt. Boka starter nemlig med fjoråret. Det er juni 2015 og Kim Friele står og vifter med et regnbueflagg mot Pride-paraden foran Domkirken i Oslo:

"Blant de 20 000 som danser seg forbi, er homofile politikere, prester, militære og psykiatere. Idet de oppdager henne, legger noen hånden på hjertet. Andre trykker hånden hennes... Enkelte stjeler en klem, hvisker en takk. For dette vet de:
Norske politikere sluttet ikke av seg selv å betrakte homofile som kriminelle. Prestene fant det ikke plutselig for godt å dempe sine moralske fordømmelser. Offiserene gikk ikke frivillig med på at legningen ikke smitter andre rekrutter. Psykiaterne nektet i det lengste å akseptere at homofile og lesbiske ikke er mentalt syke. De mange titusener av tilskuere...har ikke fått åpne sinn bare fordi tiden er gått.
Forandringene og rettighetene har kommet fordi Kim Friele for mer enn 50 år siden trådte ut av rekken, sa "sånn kan vi ikke ha det", og krevde at homofile, uten skam og frykt, skulle få leve sitt eget liv. Med sta utholdenhet, uredde protester og eminent politisk håndtverk endret hun våre lover og hjerter. Historien om Norges første åpne homofile er også historien om hvordan vi ble et moderne og litt bedre land."

Ola Henmo
Bildekilde: twitter.com

Intet mindre enn ei fantastisk dame! Historien Ola Henmo her forteller, er rå og usminket. Forfatteren har intervjuet Kim Friele og mennesker rundt henne, han har godt grep om historien og forteller med stor innlevelse og engasjement. Jeg skal ikke påstå at jeg nå vet hvordan livet som Norges første åpne homofile føltes på kroppen, men her kommer jeg virkelig innafor. Her skildres alt, ikke bare reaksjoner fra de nære - slekt, venner og ektemann - men også hvordan hun ble mottatt av politikere, den steile prestestanden, det rigide og trangsynte militærsystemet, psykiatere og sist, men ikke minst, også hvordan den interne maktkampen etterhvert utviklet seg i LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Den godeste Kim var nok ikke den enkleste å jobbe sammen med, for hun var vant til å få det som hun ville - etterhvert, og ikke uten kamp. Mange mente hun var for sterk, for brå, for oppfarende, for sta og for aggressiv. Kim og LLH har begravet stridsøksen nå, men den satt langt inne. Henmo har skrevet en nyansert biografi, den hopper littegranne frem og tilbake i tid, men er enkel å følge. Boka er troverdig og et solid stykke arbeid. En av de beste biografiene jeg har lest, faktisk.

Kim Friele og Wenche Lowzow
Bildekilde: geysir.no

Kim's eget kjærlighetsliv hører vi litt om, stykkevis og delt. Her er det imidertid ingen sensasjonspreg og dyneløfting. Ja, hun hadde tidligere i livet perioder med kortere romanser og flere partnere. Ja, vi får navngitt noen få av dem. Nei, her er det ingen utlevering. Kim er ærlig og oppriktig om egne holdninger og følelser, men andre holdes der de skal holdes - innenfor privatlivets fire vegger. Unntatt forholdet til Wenche Lowzow, hennes store kjærlighet - den konservative rektoren og skolepolitikeren som ble Norges første åpent homofile stortingsrepresentant. Forholdet til Wenche bobler hun over med. Kim og Wenche var faktisk de første to homofile i Norge som inngikk lovlig partnerskap, og det er et forhold som ennå er solid. Kim er 81 år gammel og riktig så oppegående den dag idag, Wenche er blitt 90 med dessverre skrantende helse både fysisk og mentalt. Wenche ble alvorlig syk i 2005 og fikk diagnosen brystkreft i det ene brystet. Da dommen kom, parerte Wenche med at da kunne de likegodt fjerne begge brystene. Kim's reaksjon som selvfølgelig fulgte henne på sykehuset? "Det blir som Wenche vil. Vi reiser ikke puppeløse hjem. Vi hadde fire, vi kommer fortsatt til å ha to. Ferdig med det, svarte Kim." Ingen mangel på galgenhumor, verken der eller ellers.

Det ville blitt for mye å referere alle kampene, seirene og slagene til Kim Friele her i omtalen. Denne boka må bare leses. Ikke bare fordi den forteller historien om en utrolig sterk kvinne, men den er også - som vaskeseddelen sier - faktisk beretningen om tilblivelsen av et moderne Norge. Kim Friele har også skrevet en memoarbok, Troll skal temmes, som kom ut i 1990. Denne står nå på planen og skal leses. Av priser mottok Friele Fritt-Ord-prisen i 1978 med begrunnelse i «hennes innsats for å skape forståelse for de homofiles situasjon». I 2009 ga Kim selv uttrykk for at hun vil levere tilbake prisen i protest mot at filosof Nina Karin Monsen ble tildelt årets pris, og Kim omtalte prispengene som «judaspengene». 22. juni 2005 ble en byste av Kim Friele avduket på Rådhusplassen i Oslo i forbindelse med Europride-festivalen, og i 2008 ble hun utnevnt til æresmedlem i Arbeiderpartiet. "Du har gjort Norge til et mer anstendig samfunn", sa statsminister Jens Stoltenberg i sin takketale. Ikke så verst et ettermæle, spør du meg! En velkomponert og kunnskapsrik biografi som like mye forteller livshistorien til Kim Friele som oppvåkningen, tilblivelsen og forankringen av LLH i det norske samfunnet. Ei bok som burde stått på pensum på Videregående!

"Kim fryder seg over å se fruktene av et liv i kamp. Samtidig frykter hun et tilbakeslag. Hun synes dagens unge homser og lesber er homopolitisk bevisstløse. De tar ikke inn over seg at rettigheter som er vunnet, kan tas fra dem. At den forfølgelsen homofile nå utsettes for i Russland, i Ungarn, i deler av Afrika, også kan skje her. Hun benytter enhver anledning til å advare homobevegelsen mot å bli historieløse."

• Les gjerne intervjuet med Kim Friele i Dagsavisen om utgivelsen av nettopp denne biografien -  Ingen Kim, ingen kos
• Og Aftenpostens omtale her: Ola Henmos biografi: En fanfare for krigeren Friele