onsdag 7. oktober 2015

"The Buddha in the Attic" av Julie Otsuka

Jeg ble temmelig fascinert av Julie Otsuka under Kapittel-dagene i Stavanger. Hun fortalte nemlig historier fra USA som ihvertfall jeg aldri har lest i noen norske skolebøker, ei heller omtalt i de amerikanske, viser det seg. Hendelsene er nemlig en stor, svart skamplett på USA's historie, nemlig hvordan japanerne ble behandlet da de kom til kontinentet. USA er i utgangspunktet en smeltedigel av immigranter, men det har vært stor forskjell på hvor velkomne de forskjellige folkegruppene har vært. USA har vært et sterkt rasistisk land, og dette skjedde i en veldig rasistisk periode. Japanerne ble behandlet som et usynlig tjenerskap i landet og ble ikke integrert i det amerikanske samfunnet. Dette emnet har Julie Otsuka tatt tak i. The Buddha in the Attic følger de japanske postordrebrudene som kom på bestilling til den amerikanske vestkysten mellom 1908-1929.

De japanske jentene var mellom 13 og 17 år, og de gikk med på å gifte seg med japanske menn som hadde reist til USA noen år tidligere etter at kineserne - som hadde kommet for å bygge det amerikanske jernbanenettet - ikke fikk innreisetillatelse etter 1882. Californierne hadde behov for billig arbeidskraft som skulle jobbe med jorden - plukke salat og dyrke bær - og her fikk de japanske mennene innpass. Problemet var, at da disse hadde tjent opp nok penger til å kunne gifte seg så fantes det ikke japanske kvinner å gifte seg med. Siden gifting på tvers av rase var ulovlig i USA fram til 1940 så var det ikke annet å gjøre enn å bestille bruder fra hjemlandet Japan. Ifølge Otsuka så dro mellom 20.-30.000 jenter til USA for å bli gift med menn de aldri hadde sett tidligere. Kun fra bilder som disse mennene hadde sendt av seg selv. Og her starter boka.

Det helt spesielle med The Buddha in the Attic er at Otsuka har valgt å skrive boka ut fra synsvinkelen til det kollektive "vi'et". Det er ikke historien til en eller flere utvalgte postordrebruder vi hører om, men om den samlede gruppen kvinner og deres forskjellige opplevelser, tanker og følelser. Det første avsnittet setter tonen for resten av boka, og den har en overraskende gripende måte å fange meg som leser på.
"On the boat we were mostly virgins. We had long black hair and flat wide feet and we were not very tall. Some of us had eaten nothing but rice gruel as young girls and had slightly bowed legs, and some of us were only fourteen years old and were still young girls ourselves. Some of us came from the city, and wore stylish city clothes, but many more of us came from the country and on the boat we wore the same old kimonos we'd been wearing for years - faded hand-me-downs from our sisters that had been patched and redyed many times."
Jentene ble ikke tvangssendt ut av Japan. Mange av dem ville dra til USA fordi de hadde hørt at der fikk de et mye bedre liv. Ut fra brevene til brudgommene allerede i California hørtes alt lovende og spennende ut, og mye bedre enn et liv på rismarkene i Japan. Virkeligheten var en helt annen. Ofte viste det seg at de oversendte bildene var 15-20 år gamle, eller bilder av bedre utseende kamerater av mennene som søkte seg koner. Og livet i USA ble noe helt annet. De aller fleste av kvinnene ble skuffet, for de ble ofte satt i hardt, fysisk arbeid ute på åkrene, eller i vaskerier eller som hushjelper hos rike amerikanere. De endte som et usynlig tjenerskap, men det å reise hjem var utelukket. Det ville være å miste ansikt, så kvinnene ble værende.
Julie Otsuka
Bildekilde: goldsea.com
"Their children threw stones at us. Their waiters always served us last. Their ushers led us upstairs, to the second balconies of their theaters, and seated us in the worst seats in the house. Their barbers refused to cut our hair. Their women asked us to move away from them in their trolley cars whenever we were standing to close. "Please excuse", we said to them, and then we smiled and stepped aside...We learned to live at a distance from them, and avoided them whenever we could."
Men selv om historiene til disse kvinnene ikke nødvendigvis var lykkelige, så skildrer boka dem på en vakker måte. Godt hjulpet av den spesielle synsvikelen får vi ta del i alle livene deres - forholdet til mennene, hjemlengselen, slitet, barnefødsler og oppdragelsen av egne unger og etterhvert ungdommer som går sine egne veier og som ser ned på foreldrene - førstegenerasjonsarbeiderne - og deres underdanige liv.

Så kom 2. verdenskrig med japanernes angrep på den amerikanske marinebasen Pearl Harbour og livet som tidligere var vanskelig ble enda verre. På kun få dager begynte japanske menn å forsvinne. De ble hentet og kom ikke tilbake til hjemmene sine. Så forsvant større menneskegrupper og etterhvert hele den japanske befolkningen på den amerikanske vestkysten. De ble alle sendt til interneringsleire, ofte midt ute i ørkenen under svært dårlige forhold. Årsaken? Det var militært nødvendig! Japanerne som gruppe ble sett på som forrædere av USA. Spioner som hjalp japanerne i krigen. Selv om disse japanerne ikke hadde gjort annet enn å jobbe og slite for daglig brød og overlevelse i et fremmed og ikke akkurat gjestfritt og inkluderende samfunn. 1941 var i tillegg valgår og det ble politisk populært å gå inn for å samle japanerne i egne leirer. Som tenkt så gjort. Etter krigen fikk de komme tilbake, men da var hjemmene deres som regel overtatt av andre amerikanere, jobbene borte og de måtte starte helt på nytt. En forferdelig behandling av japanerne.

Selv om denne boka tar for seg denne grusomme behandlingen av japanerne i USA så har den ingen gjennomgripende anklagende tone. Den er som japanerne selv, stille aksepterende. Det er ei fantastisk god bok, velfundert og utrolig velskrevet. Otsuka hadde selv en bestefar som forsvant plutselig. Han så de ikke igjen før etter krigen. Otsuka hadde også en bestemor, som til tross for sykdom og dårlig hukommelse, hadde sterke minner fra tiden i interneringsleir. Les boka for dens historiske verdi. Les boka for dens særdeles vellykkede synsvinkel og nydelige språk. Les boka fordi dette nok er den boka som har påvirket meg mest som leser i år. Boka er oversatt til norsk, Buddha på Loftet. Jeg leste den på engelsk. Gjør det, om du kan.

"There be of them, that have left a name behind them, that their praises might be reported. And some there be, which have no memorial; who are perished, as though they had never been; and are become as though they had never been born; and their children after them." -Ecclesiasticus 44:8-9


Kilde: Egen ebok - Forlag: Anchor - Utgitt: 2012 - Sider: 144 - Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere



+

.

5 kommentarer:

  1. Tenk å feriere så eksotisk og likevel være så produktiv??
    Denne har jeg lest - og likt. Skrev aldri om den, men hørte lydboka og lot meg rive med. Førte gang jeg har hørt denne typen kollektivroman, med et felles vi - og det gjorde sterkt inntrykk. Fikk på mesterlig vis favnet alle fasetter av historien. Dette var før storytels inntog - så dessverre hørte jeg den på norsk - fra bib. The olden days of ripped cds -)

    SvarSlett
    Svar
    1. De goden days gikk jeg glipp av gitt. Ble ikke bitt av lydbokbasillen før Storytel kom og tok meg. Nå går jeg ikke en dag uten - riktignok krim - på øret. Veksler mellom Indridason, Child og Nygaardshaug for tiden. Buddha in the Attic var rett og slett veldig bra. Jeg har kjøpt hennes første bok også, When the Emperor was Divine - har du lest den? Kommer nok etter eventyrarararen jeg leser nå.
      Produktiviteten øker når arbeidsmengden synker. Jeg trapper ned jobben, og nå i ferien er det blitt litt, men kun lite. Jeg leser og nyter og skriver på morgenen og etter sola er gått ned. Med bokormsambo er det full forståelse for lesing.
      Og takk for Hjulskift. Vigdis traff meg igjen. Skremmende tankebaner = mye meg i den boka der (også) gitt. Tør nesten ikke si det. Godt hun ikke vokste opp i dagens Vingebelasningssamfunn, da hadde hun vel gått på lykkepiller, AA og ikke kunnet skrive bøker i det hele tatt... Slutten var imidlertid noe spesiell. Nesten som hun var lei både boka og seg selv -))

      Slett
  2. Jeg også hørte lydboka, på norsk. Meget spesiell, sterk roman. Effektfull. Enig med Ingalill; ang ferie i varme strøk og produksjon. (men noe skal man kanskje holde på med ved bassengkanten? )

    SvarSlett
    Svar
    1. Lyd på øret ved bassengkanten. Helst. Mye vakkert å observere, så da velger jeg det beste fra to verdener. Lytte til bok, se på ... menyen :D Spesiell og sterk er Buddha in the Attic virkelig. Spesielt ble det å høre da Otsuka fortalte fra familien og interneringen, og leste fra egen bok. Det er det kjekkeste, om forfatterne evner å formidle eget stoff. Jeg kunne fort blitt fattig på bokfestivaler..

      Slett
  3. Nydelig omtale. Jeg har også lest denne boken, og syns den var virkelig gripende. Og grepet med å fortelle i "vi" form som er så sjelden, fungerer og gjør bare boken enda vakrere. Nå er det noen år siden jeg har lest den, men jeg mener å huske at hun har sklir over i jeg person mot slutten, uten at jeg helt forsto hvorfor, og da mistet teksten litt av nerven.

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...