mandag 17. august 2015

Biografisirkelen - Edgar Allan biPoelar av Daniel Dyer

Etter å ha hatt et aldri så lite E.A.Poe prosjekt i begynnelsen av året så var det dags å lese biografien om Poe i biografisirkelen til Ingalill. En temmelig så spesiell og interessant amerikansk novelleforfatter, poet, redaktør og litterær kritiker som levde på 1800-tallet. Det sies at Poe's historier om mystikk og skrekk var innledningen til den moderne krim-/detektivfortelling og at stemningen i fortellingene hans ikke har sidestykke i amerikansk fiksjon. Det første jeg selv leste av Poe for mange år siden var det velkjente diktet hans The Raven:
"Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore—
    While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping, As of some one gently rapping, rapping at my chamber door...
Les gjerne diktet i sin helhet her. Det var en helt annen opplevelse å lese diktet på nytt etter biografien. It all made sense!

Nuvel, tilbake til Poe. Edgar ble født i 1809 som sønn av to skuespillere, Elizabeth Arnold Hopkins og David Poe. Han kjente imidlertid ikke sine egne foreldre. Faren forlot dem tidlig og moren døde da Edgar var kun 3 år gammel. Han ble splittet fra sine to søsken - en søster og en bror - og endte opp med å bo hos John og Frances Allan, en rik tobakkforhandler og hans kone som tok den lille gutten til seg. Edgar ble veldig glad i Frances, men han kom heller dårlig ut med John. Kun 7 år gammel reiste hele Allan familien fra Virginia til England hvor Edgar begynte på boarding school. Han skriver om seg selv og sine barndomsår i diktet "Alone" (1829):
"From childhood's hour I have not been
As others were - I have not seen
As others saw - "
Han må nok ha følt seg mye alene, splittet fra søsken og med et heller livlig, men også makabert indre landskap. Det var heller ikke enkelt å begynne på boarding school  som 7-åring hvor han ikke kjente noen, verken elever eller lærere, og hvor skikk og bruk var forskjellig fra hvordan han hadde levd hos familien Allan i USA. Edgar ble sett på som både bortskjemt når det gjaldt å få viljen sin, og så hadde han i overkant mye lommepenger til å være så ung. Etter fem år i England flyttet Allan-familien tilbake til USA pga dårligere tider i tobakksbusinessen. Det ble ny skole for Edgar, og selv om han ikke var gamle gutten så sier en lærer nå om ham: "Even in those early years, Edgar Poe displayed the germs of that wonderfully rich and splendid imagination..". Det forhindret likevel ikke at Edgar utviklet seg til å bli en rimelig irriterende bølle som lurte andre gutter ut på ville veier. Som å kaste en som ikke kunne svømme ut i en sterk, stri elv for å lære ham svømmekunsten, og å holde en annen gutt ute alene i skogen for å kurere ham fra å være mørkredd. Stefar John svingte ofte med pisken etter slike innfall.

De fleste som kjenner og kjente til Poe har sett på ham som en humørsyk, pinglete poet som grublet på snakkende ravner og bleike, spøkelsesaktige unge kvinner. Faktum er at han var en temmelig flink sportsutøver som kunne løpe fort og langt, han svømte bedre enn alle sine klassekamerater, han var en dyktig høydehopper og kunne faktisk også bokse! Når det gjaldt egne skriveferdigheter var han heller ikke spesielt forsiktig. Med selvtilliten på topp sammenliknet han seg selv med den berømte poeten Lord Byron. Andre syntes imidlertid at selvtilliten bikket over til arroganse... Som 14-åring forelsket han seg for første gang, i en 16 år eldre kvinne som var moren til en av hans klassekamerater. Hun oppmuntret skrivekunsten hans, men som i resten av Edgar's liv så endte også dette forholdet tragisk. Hun døde ett år senere, men inspirerte Edgar til diktet To Helen hvor han sammenliknet sin første kjærlighet Jane med Helen of Troy.

Edgar ble vant til stort pengeforbruk igjen etter John Allan endte opp med en stor arv, og Edgar selv så nok på både arven og det store huset som hans. Familien Allan hadde jo ikke egne barn, så pengene ville vel tilfalle Edgar til slutt? Han bodde i herskapshuset når han var hjemme og gikk på University of Virginia. Hvor han forelsket seg igjen. Og brukte mye penger. Og krevde enda mer penger. Og endte opp med å krangle med stefar John fordi han syntes han fikk for lite penger. Edgar's pengeforbruk, gambling og løgner om hva han brukte pengene til fikk det til å renne over for John til slutt. University of Virginia viste seg å være rene party-universitetet, og selv om Edgar klarte seg sånn noenlunde godt så var han alltid i gjeld til noen. Og i hele perioden skrev han, både dikt og noveller. Han ble mer og mer kjent, men tjente lite på det han skrev. Egentlig ville han starte sin egen avis, The Penn, men no such luck. Han skrev istedenfor bokanmeldelser for andre, blant andre for The Messenger og han ble raskt kjent som "..one of the most perceptive, and fiercest, book critics in the country..". Ny tragedie for Edgar, bestemor Poe dør i Baltimore. Edgar går inn i dyp sorg og depresjon igjen og diktene og diktsamlingene handler igjen om kjærlighet, tap og sorg.

Poe gifter seg med Virginia når hun er 13 år gammel. Dette ekteskapet skal vare hele hennes liv ut. Dessverre blir hun ikke eldre enn 19 før hun får tuberkulose, en sykdom som tar mange av dem Edgar blir glad i. Det viser seg at Edgar tåler dårlig alkohol, kun ett glass er nok til å vippe ham av pinnen. Gjennom hele ekteskapet med Virginia og også etterpå ødelegger alkoholen livet til Edgar og forsterker de depressive periodene hans. Men han skriver og skriver, og "Murders" med detektiv C. Auguste Dupin i hovedrollen sies å være den første detektivhistorien som noen gang er blitt skrevet og blitt berømt ut over sine landegrenser. Detektiv Dupin's spesialitet var nemlig ikke våpen, vold og brutalitet, men det som Poe kalte ratiocination - et femhundre år gammelt ord som betydde reasoning, mao. resonnement. Ordet "detektiv" ble faktisk ikke benyttet før Poe tok det i bruk, og gjennom hele sin karriere gav Arthur Conan Doyle Edgar Allan Poe kreditt for å ha gitt ham inspirasjonen til Sherlock Holmes.

Enhver forfatter idag kan være glad for at vedkommende ikke levde på 1800-tallet. Årsaken til at Edgar fortsatt har så lite penger er nemlig måten forfattere ble betalt på. Skrev man en historie for en avis eller et magasin så ble man betalt kun én gang. Reprint av disse historiene ble ikke forfatteren betalt for, så hver gang Edgar fikk utgitt noe så kunne alle de større avisene og magasinene trykke dette free of charge. Poe måtte derfor finne alternative inntektskilder for seg selv, Virginia og hennes mor som bodde sammen med dem. Han begynte å gi offentlige forelesninger. Han hadde blandet suksess. I starten så dro han store menneskemengder og gjorde det riktig så bra. Livet så lyst ut. Den lille familien flyttet på kryss og tvers og kunne aldri oppholde seg lenge på ett sted. De endte etterhvert opp i New York. Her publiserte han blant annet et av de mest berømte diktene i amerikansk historie, The Raven.  Ironien? Totalt ble Poe betalt kun $15 for The Raven selv om det ble utgitt et utall ganger før hans død. Ikke rart at familien Poe alltid hadde det svært dårlig økonomisk. Edgar klarte heller ikke å holde på noen jobb særlig lenge. Enten kom han på kant med dem som drev avisen eller magasinet han jobbet for eller så havnet han på fylla og klarte ikke å prestere noe som helst. Det gjorde saken enda verre da han selv begynte å gi ut det Poe selv kalte "The Literati of New York City" hvor han skrev sladder om forfatterne som bodde i New York. Dette var definitivt ikke kun positiv sladder, og Poe's essays begynte å bli fryktet av hele det litterære miljøet. Resultatet? Han ble fullstendig og totalt utfrosset fra det celebre selskap = sosialt selvmord.

Så dør Virginia, 24 år gammel og Edgar kommer aldri over tapet av henne. "He turned into alcohol and veered into madness. He acted like one of his characters caught in a maelstrom, pulled relentlessly down to his ruin." Han så så langt at han utfordrer en editor av en avis til duell (som det heldigvis ikke blir noe ut av). Nok et tegn på Poe's "...erratic and volcanic emotional condition." Edgar dater flere kvinner samtidig for han klarer ikke å være alene. Han frir til Helen, en kvinne med en potensiell stor arv. Hun takker etterhvert nei når hun ser at Poe ender opp som arbeidsløs uten regulær inntekt og med et stort alkoholproblem. Poe forsvinner så i flere dager, og blir funnet. Mer død enn levende. Ingen vet hva han har vært ute på. Han er iført ukjente, fillete klær og har hatt et anfall av delirium tremens. Edgar snakker over seg, og hans siste ord kommer plutselig: "Lord help my poor soul." Den offisielle dødsårsaken var hjertebetennelse. Den mest kjente omskrivningen dengang for alkoholisme...

Poe ble ikke den legenden han er idag umiddelbart etter sin død. Rufus Griswold, Poe's største rival, gjorde alt for å sverte ettermælet hans. Flere av Poe's kjærester kom imidlertid på banen etterhvert og gav et mye mer nyansert bilde av den unike forfatteren. Flere hefter med Poe's verk ble publisert og sakte men sikkert økte populariteten. Idag er Poe en av USA's mest kjente forfattere. For meg bringer navnet Poe tankene over på bilder av mordere og galninger, premature begravelser og ikke minst mystiske kvinner som kommer tilbake fra de døde. Alltid med en underliggende sorg. Sjelden med lykkelige overtoner. Favoritten er fremdeles The Pit and the Pendulum.

Så likte jeg biografien? Ja. Jeg ble kjent med Poe, hans liv og ettermæle. Jeg er imidlertid noe usikker på hvor troverdig forfatteren er. Flettet inn i fakta er det nemlig en god del spekulasjoner i form av spørsmål stilt og besvart av forfatteren selv. Det gjorde biografien interessant å lese, men tipper den litt over mot fiksjonen? Kanskje fordi det mangler informasjon om deler av Poe's liv. Dyer har også gjort nytte av temmelig mange frampek underveis. Kanskje for å skape litt spenning rundt det som virker å være ikke fullt så spennende epoker i livet hans? Biografien er også spekket med generell amerikansk historie, en temmelig lang digresjon om slaveriet og ganske mange referat og sitater fra Poe's verk. På den ene siden virker referatene og sitatene som fyll, på den andre siden forteller de mye om Poe som person og hvor turbulent hans indre liv var helt fra barndommen til hans død. Poe's følelser lå ofte utenpå det han skrev. Det som jeg likte spesielt godt med biografien er at den setter den historiske konteksten rundt Poe's privatliv. Kapitlene er skrevet kronologisk, og i starten av hvert kapittel finner vi et sitat fra tekster/dikt Poe skrev i denne perioden. Den historiske konteksten inneholder også referanser til samtidens andre forfattere. Språket er enkelt og bærer preg av å ha blitt skrevet til et noe yngre publikum, men det svekket ikke opplevelsen av å bli kjent med Poe, en mann som "...showed the symptoms of someone suffering from some sort of bipolar disorder. His moods, in other words, fluctuated violently between soaring highs and miserable lows."

Til slutt en liten fun fact/truth fact som ble nevnt både i innledningen og avslutningen av biografien - om The Poe Toaster som fra 1949 - 2009, tidlig morgen hver 19. januar på Edgar Allan Poe's geburtsdag - kom til Baltimore kirkegård. Han hevet cognac-glasset sitt, la tre roser på graven og forsvant. Bare flasken lå tilbake etter ham.  

Fra wikipedia:

Poe Toaster is a media epithet popularly used to refer to an unidentified person (or more probably two persons in succession, possibly father and son) who, for over seven decades, paid an annual tribute to American author Edgar Allan Poe by visiting the cenotaph marking his original grave in Baltimore, Maryland, in the early hours of January 19, Poe's birthday. The shadowy figure, dressed in black with a wide-brimmed hat and white scarf, would pour himself a glass of cognac and raise a toast to Poe's memory, then vanish into the night, leaving three roses in a distinctive arrangement and the unfinished bottle of cognac. Onlookers gathered annually in hopes of glimpsing the elusive Toaster, who did not seek publicity and was rarely seen or photographed.
According to eyewitness reports and notes accompanying offerings in later years, the original Toaster made the annual visitation from sometime in the 1930s (though no report appeared in print until 1950) until his death in 1998, after which the tradition was passed to "a son". Controversial statements were made in some notes left by the post-1998 Toaster, and in 2006 an unsuccessful attempt was made by several onlookers to detain and identify him. In 2010 there was no visit by the Toaster, nor has he appeared any year since, triggering speculation that the 75-year tradition has ended.
“I became insane, with long intervals of horrible sanity.”
Edgar Allan Poe

10 kommentarer:

  1. Hoy - for en biografi, både om Poe og biografien om han! Dette var jo kjempespennende å lese, Marianne! og så var det så herlig, for det var som jeg hørte stemmen din fortelle engasjert underveis mens jeg leste! Men jeg gidder ikke å lese meir om eller av Poe nå. Du gjorde så god jobb nå at jeg trenger ikke mer :-) Enjoy!

    SvarSlett
    Svar
    1. hehe.. takk for det Pia. Jeg likte virkelig Poe, en særdeles sammensatt, viljesterk og samtidig sart mann som aldri fikk det helt til for seg selv da han levde. Han skulle bare visst hvor populær han ble etter sin død! Selv om biografien var enkelt skrevet, så har Dyer gjort et betydelig forarbeide forut for boka. Jeg tror det er den nest mest engasjerende biografien jeg har lest, kun overgått av Freddie Mercury. Jeg kommer nok til å lese/lytte fra Storytel flere av historiene hans og sannsynligvis lese noen flere av hans dikt. Sjelden jeg føler jeg kommer under huden på noen i en biografi, men Poe var tydelig en person som ikke klarte å skjule noe av egen personlighet og hadde alle følelsene utenpå - noe som gjør det mye enklere å komme innpå ham. Såpass troverdig finner jeg Daniel Dyer.

      Slett
  2. Sleng meg i sekken med de som trodde han var en blek og innesluttet, overfølsom pinglegutt. Sleng på en blond parykk og han framstår i denne omtalen, som om han kommer rett fra Stureplan. Bortskjemt pappagutt med diagnose og ukontrollerbare følelser. Jeg var ganske fornøyd meg eget valg før jeg leste dette, men innser nå at jeg etter 2 runder med tvilsomme crossoverbios, om snevre tidsperioder og selektivt evnevalg - der jeg må lene meg på wiki for å finne ut de enkleste ting - er klar for en mer tradisjonellbio - full av detaljer og snusk! Fordomsbobla sprakk virkelig her. Han var sikkert ikke blek heller??

    SvarSlett
    Svar
    1. Poe var bortskjemt så det holdt, og ble reddet av stepappa John for mange ganger. Til slutt ble den godeste Edgar fjernet fra hele arven. Stepappa Poe mistet nemlig sin kjære Frances og giftet seg igjen med en yngre kvinne som gav ham flere arvinger = arveløs Poe, og stepappa John frydet seg hele veien til både advokaten og banken. Derfor levde Poe i voksen alder hele tiden på fattiggrensen. Lærte med andre ord tæring etter næring the hard way. Og forfatteryrket var ikke akkurat direkte lukrativt... Bio'en gav meg mye mye mer enn wiki og fikk meg til å ønske å lese mer av Poe - også lyrikk, og det er ikke lite bare det. Neste bio er også i boks - eventyrere! David Thompson, THE utforsker av Canada på 1700-tallet. Be prepared! -)

      Slett
  3. Er du sikker på at han hadde bart?

    SvarSlett
    Svar
    1. Garantert! ...og ja! ...han kunne definitivt også kvalifisert seg til bartebio! -)

      Slett
  4. Veldig grundig og interessant Marianne. Har lest omtrent ingenting av Poe, selv om jeg ofte har tenkt at jeg skal gjøre det…
    Og som de drikker disse følsomme poetene og forfatterene..

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja du kan si de liker fluidium... Og Poe er spesiell. Korte historier, så du tar et par på en kveld - bare for å få feelingen :-)

      Slett
  5. Jøje meg for en god og grundig omtale!! Veldig morsomt å lese, og han virker dyster syns jeg. Jeg hørte om han for første gang i en bok Frobenius "Jeg skal vise dere frykten" og da visste jeg ikke at han var en person som hadde eksistert.

    :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Gro. Og ja, han var dyster, selv om han var temmelig sprelsk (men også sytete når det kom til penger) i yngre dager. Poe har definitivt eksistert, riktignok på sultegrensen hele sitt liv og forfulgt av kvinner rundt ham som døde av tuberkulose - men likevel. Han skrev poesi som jeg kan like (leser lite poesi sånn ellers) og hans The Pit and the Pendulum er en skikkelig god grøsser :-)

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...