onsdag 28. oktober 2020

Havfruehjerte av Ingvild Lothe


Ingvild Lothe kom ut med diktsamlingen "Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt" i 2016 og den traff meg som en murstein i magen. Havfruehjerte kom ut i fjor og er en poetisk punktroman som beveger seg over de samme temaene - kjærlighet, vold, sorg, om et ufødt barn og hva dyrene kan bety for menneskene. 

Igjen skriver forfatteren om de tunge følelsene, og det ligger noe dystert over disse tekstene også. Et tungsinn og trykkende stemning, en urolighet i "jeg"-personen som kommer til uttrykk på hver eneste side. I hvert eneste punkt.

"Hjertet har satt seg fast i halsen, jeg er redd det er på vei ut av meg. Hjernen er et hull, en hul kjerne går gjennom skallen, fra venstre til høyre øre. Samfunnet er et hull, det får meg til å lyve for vennene mine. Jeg er så trøtt."

Drømmer. Observasjoner. Forventninger. Farger. Lys og mørke. Alt i salig blanding, men likevel med en rød tråd. Et "jeg" sentralt i teksten. Å så bra! Så mørk og deprimerende god. Ingvild Lothe fanger meg inn igjen. Et knyttneveslag av en punktroman. Du er likevel advart. Bør leses på en solfyllt dag. 





2 kommentarer:

  1. Jeg elsker romaner som river litt i hjerterøttene, denne er notert :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Vil du ha noe annerledes så les denne. Ikke bare river den, men formen er også ganske annerledes. Jeg liker annerledes :)

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...