onsdag 8. oktober 2014

Bokomtaler - Fantastisk bra, gammel britisk litteratur!

Bookstore with a view! Oh my - noen bedre? Denne Barnes&Noble i Anchorage tar kaka når det gjelder plassering i landskapet. Går man inn, eller står man utenfor og nyter synet? Mine to favoritter i ett bilde: kritthvite, snødekte fjell og en bygning full av bøker. Ole Brumm på stereoider. Jatakk begge deler, hele tiden! :o)

Når det er sagt så har jeg allerede begynt å innsnevre fokuset mitt for leselisten 2015. Etter å ha startet å kikke nærmere på britisk litteratur fra forgangen tid og fremover har jeg funnet så mye bra å ta tak i fra de forskjellige litterære periodene at man kan bli matt av mindre. Jeg har også dristet meg innom poesien. Jeg(!) Her får nye, norske utgivelser en utfordring - tror rett og slett jeg er blitt hektet, og det er helt herlig! Nytt fokus - nye gevinster. To glødende ildsjeler på UiS- studiet har gjort jobben sin grundig, det er sikkert. Her er derfor en samleomtale av de siste fem bøkene jeg har lest - fire perler og et interessant, nytt bekjentskap.

Tragedien Romeo&Juliet fra Shakespeare er velkjent, om ikke i bokform så fra filmatiseringen med DiCaprio og Claire Danes i hovedrollene. Det jeg ikke var helt klar over da jeg startet å lese selve boka er at dette er så mye mer enn en kjærlighetshistorie. Det å lese et teaterstykke syns jeg ikke er enkelt, verken på engelsk eller norsk. Teaterstykket her ble skrevet i 1595, så språket er jo en utfordring selv om engelsken i min utgave nok er littegranne oppdatert fra utgangspunktet. Språket er ikke tungt, det er bare noe oppstyltet - men - denne strukturen har faktisk en mening. "Skjult" i teaterstykket har nemlig Shakespeare skrevet inn flere sonetter, og etter jeg ble gjort oppmerksom på hvordan jeg kunne finne disse, så ble hele hele lesingen en litt annen opplevelse. Shakespeare har nemlig skrevet Romeo&Juliet i en blanding av prosa og versemål med en hensikt, nemlig både for å engasjere den vanlige mannen i gata (som på den tiden - som nå - snakket og skrev vanlig prosa) og for å tekkes de noble herrer og damer som faktisk ofte snakket på urytmisk rim! Det er ikke tvil om at teaterstykket gjør seg best som nettopp et teaterstykke, men jeg må virkelig si jeg likte å lese skuespillet etter å ha lært mer om tiden det ble skrevet i og hvor avansert stykket faktisk er. Anbefales!

Hånda i været alle dere som tror at monsteret i boka Frankenstein av Mary W. Shelley heter Frankenstein! Se der ja, gotcha! Nemlig helt feil! :o) Men først - dette er gotisk litteratur på sitt beste, og det skrevet av en kvinne! På den tiden temmelig uhørt, så Shelley gav ut boka anonymt og den ble en braksuksess. Mange i verdenslitteraturen har betegnet Frankenstein som den første science-fiction historien som har blitt skrevet. Ikke rart jeg likte den umiddelbart! Boka ble til etter et veddemål Shelley inngikk med sin mann og to andre venner en kveld de konkluderte med at det ikke fantes skikkelige skrekkhistorier i bokform. Shelley vant! I korte trekk handler boka om sjøkapteinen Walton som engang på 1700-tallet forlot Arkhangelsk og styrte skuta si mot Nordpolen i håp om å finne denne. Før han kommer seg sålangt setter skuta seg fast i isen og ting begynner å skje. Walton og mannskapet redder nemlig en mann fra isødet der oppe, en mann som har lagt ut med hundeslede i ødemarken. Mannens navn er Victor Frankenstein, og han har en underlig historie å fortelle. Frankenstein er nemlig besatt av å skape liv gjennom å sette vitenskapelige teorier og kjemiske eksperimenter ut i praksis. Resultatet av eksperimentet hans gikk imidlertid ut over alle hans nære og kjære og nå er han ute etter å gjøre opp for seg.

Skrekkhistorien Victor Frankenstein forteller Walton fungerer også for meg, og jeg forstår veldig godt at denne boka er gått inn i historien som en stor klassiker som også har endt opp på 1001-lista. I kjent gotisk stil har boka egentlig to hovedkarakterer, protagonisten - helten, og antagonisten - fienden. Men hvem er egentlig helt og fiende i denne historien? Og hvem sympatiserer vi egentlig med, når alt kommer til alt og man får tenkt seg om? Det store spørsmålet er vel: Hva kjennetegner et monster? I fortid som i nåtid har boka et klart budskap. På Shelleys tid ble boka sett på som en advarsel mot den stadig voksende teknologiske industrien og hvilke konsekvenser denne medførte i samfunnet. Idag fungerer boka ypperlig som en pekefinger mot genmodifisering og menneskenes tukling med naturen. En fantastisk bra bok som kan leses på flere måter! Veldig godt skrevet er den også, med overraskende vendinger som skaper uventede tankeprosesser hos leseren. Ihvertfall hos meg. Anbefales!

Den kristne ideen av moral på denne tiden: kvinnen var forventet å gifte seg, og dett var dett. Kvinnen var et objekt, hadde ingen juridiske rettigheter verken til sin egen kropp eller sine barn. Alt var mannens eiendom og han kontrollerte alt. Inn i dette samfunnet dropper så kvinnen og forfatteren Charlotte Brontë boka Jane Eyre. Ramaskrik! Riktignok skrev hun under psevdonymet Currer Bell, men heltinnen Jane Eyre fikk likevel så ørene flagret i pressen. "Hennes sinn inneholder ikke annet enn sult, opprør og raseri"... "Jane Eyre er selve personifiseringen av en gjenskapt og udisiplinert ånd og hennes selvbiografi er en utpreget anti-kristen handling". Forfatteren Currer Bell fikk også gjennomgå, "han" ble betegnet som en sur, grov brumlebass som var fremmed for datidens samfunn og ikke mottakelig for noen av samfunnets lover." 

Jane Eyre mistet sin mor og far da hun var ganske ung og måtte vokse opp i familien til farens andre kone. Her opplever Jane kraftig omsorgssvikt og blir etterhvert plassert på Lowood - et hjem for unge kvinner "som ikke kan oppføre seg". Nedverdigelsene blir ikke færre på institusjonen der jentene lever i sult og under elendige forhold - enten dør de, eller så blir de gode kristne... Men Jane klarer seg - mye pga en utrolig sterk vilje og evnen til ikke å gi opp. Hun havner etterhvert på Thornfield hvor hun møter sin prins, Mr. Rochester. Det viser seg imidlertid at Rochester allerede er gift og har plassert sin gale kone i ett av tårnene på herregården. Jane forlater derfor Rochester og tar seg jobb som lærer før hun senere i boka vender tilbake til Thornfield etter at  Rochester's hustru har brent ned godset, blindet Edward og tatt sitt eget liv. Jane kan omsider gifte seg med sin prins. Dette er virkelig en oppvekstroman med historisk sus over, og uttrykte det skjulte raseriet og opprøret som kvinnene på denne tiden bar inni seg. Mange kvinner ble sendt på galehus siden de måtte undertrykket alle egne kvaliteter og kun gå rundt å være engelen i huset, som uselvisk hjalp alt og alle og spesielt mannen med det meste. Jane representerte alt det kvinnene på denne tiden ønsket de hadde - muligheten til å råde over sine egne liv, ha sin egen karriere og være noe mer enn mannens eiendom. For ei tøtte Jane Eyre var, og for en kvinne forfatteren Charlotte Brontë må ha vært. Les! Rett og slett les!

"Rule Brittania! - Brittania, rule the waves; Britons never will be slaves..." Skal du lese ei bok fra kolonitiden, sørg for at det blir denne.
Heart of Darkness har mange sider; det er både en historie om imperialisme, rasisme og de mørke krokene i menneskets natur. Conrad legger med vilje avslutningen åpen for tolkning, noe som fikk meg til å tenke og gjorde at jeg ville lese boka på ny. Det føltes som om jeg hadde gått glipp av noe. Historien dreier seg om reisen som sjømannen Marlow gjør oppover Kongo-elven på vegne av et belgisk handelsselskap. Langt oppe i elva, møter han den mystiske Kurtz, en elfenbenhandelsmann som utøver en nesten guddommelig innflytelse over innbyggerne i regionen. Marlow blir både frastøtt og fascinert av mannen, som har flere av de innfødtes hodeskaller satt på påler utenfor huset sitt til skrekk og advarsel. Det er ikke uten grunn at Kurtz har innflytelse på de innfødte... Her stilles Marlow ansikt til ansikt med både korrupsjonen og fortvilelsen som Joseph Conrad selv erfarte som kaptein på en elvebåt i fristaten Kongo. Boka er en sterk fordømmelse av kolonialismen og Conrad skildrer europeernes fremferd og overgrep mot lokalbefolkningen på en helt spesiell måte. Karakterene som vokser fram i den faktisk riktig så tynne boka er mesterlig beskrevet og symbolbruken er sterk og tydelig som maktmiddel. Boka er rett og slett særdeles god, og lot meg sitte igjen med en uggen følelse av kraftig urettferdighet og avmakt over den tyranniske, britiske framferden. Anbefales alle som på få sider vil lære mye om den britiske kolonitidens heller mørkere sider.

Okonkwo er den største bryteren og krigeren i live, og hans berømmelse sprer seg over hele Vest-Afrika som en bush-brann under den nord-østlige ørkenvinden Harmattan. Men når han ved et uhell dreper en klansman begynner ting å falle fra hverandre. Okonkwo og hans familie blir sendt i eksil, og når de kommer tilbake til sin egen landsby syv år senere finner de at misjonærer og koloni-guvernører har ankommet landsbyen. Okonkwos verden blir snudd helt på hodet og det hele kan kun ende med tragedie.

Det skal ikke mye fantasi til for å se at Chinua Achebe her har skrevet et tilsvar til Conrads Heart of Darkness nevnt ovenfor. Achebe har nemlig karakterisert Conrad som rasist på grunn av måten han fremstilte afrikanere på i boka si. Achebe mener at Conrad fremstiller afrikanere som avhumaniserte og degraderte, og som primitive mennesker nesten uten språk. Achebes meninger har imidlertid ikke fått særlig støtte, siden Heart of Darkness av de absolutt fleste faktisk leses som en fordømmelse av kolonitiden. Nok om det, tilbake til tingene som faller sammen. Like etter jeg leste boka ferdig igår så var jeg temmelig oppesen. Jeg likte boka umiddelbart veldig godt! Jeg har imidlertid tenkt meg om, og holdningen min er nå mye mer nyansert. Det var spennende å lese ei bok fra afrikanernes side om kolonitiden. Men - er selve boka god? 

Achebe har en fantastisk måte å beskrive dagliglivet og samfunnet til Ibo-stammen i Vest-Afrika på. Vi får ta del i større og mindre daglige hendelser og lærer mye om stammens familiære forhold, uskrevne regler, levesett og utøvelse av straff for større eller mindre foreteelser. Men istedenfor å oppleve dette sammen med gode, gjennomarbeidede karakterer så lærer jeg istedenfor å sterkt mislike denne egosentriske, aggressive og kvinnemishandlende Okonkwo. Han har ingen forsonende karaktertrekk, og vokser seg mer og mer avskyelig over tid. Okonkwo fremmedgjør familiemedlemmer, ser ned på sin sønn og angriper og dreper uskyldige mennesker. I starten av boka var denne mannen en stolt afrikaner. Denne stoltheten, som jeg virkelig likte, forsvinner. Ikke fordi "den hvite mann" ankommer, men fordi Okonkwo - protagonisten selv - utvikler seg den vei. Når de kristne misjonærene først dukker opp så forventes det av leseren å hate dem, men hvorfor skal man det. De forkynner jo kjærlighet, gir tilbud om utdanning, når ut til landsbyens egne utstøtte og tar seg av ikke-ønskede tvillingspebarn som blir satt ut i skogen for å dø. Alt misjonærene står for virker som et bedre alternativ en livet styrt av Okonkwo! Som leser hater man derfor ikke misjonærene, selv om jeg personlig ikke har noe til overs for kolonistene - ref Heart of Darkness over her. Dersom jeg ikke visste hvem forfatteren var, ville jeg ha trodd dette var ei propagandabok skrevet av noen som ønsket å fremme "den hvite manns byrde", og sikre alle at imperialismen er til det beste. Boka ble først utgitt i 1958 og har siden dengang solgt over 10 millioner eksemplarer på 45 språk. Jeg har et veldig ambivalent forhold til hele boka, og jo mer jeg skriver her desto mer ambivalent kjenner jeg at jeg blir. Men så har Things Fall Apart den mest slående og tankevekkende avslutningspunchen jeg noensinne har lest i ei bok - noe som faktisk hever boka mange hakk igjen. Dette var en berg-og-dalbane! Har du lest den? Hva er din mening? Anbefales under tvil...



Nydelige Alaska - her sør for Anchorage

.

11 kommentarer:

  1. Nydelig bilde.:) Og så likte også jeg Frankenstein veldig godt. Hørte den mest på lydbok, men leste også noe i papirboka. Heart of darkness var også utrolig bra-- og filmen Romeo og Julie- søt. Har sett den oppsatt på Trøndelag Teater også.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Mye bra her ja. Har du lest Achebe? Hodet mitt gikk helt i snurr av den boka. Opp og ned som en jo jo...

      Slett
    2. Her var det mye kjent og variert ja - Joseph Conrad er interessant - dyster og mørk - mye "dybdepsykologi" i det han skriver. (Achebe hevdet på 1970 tallet at Conrad var rasistisk i den romanen)

      (Kom noe feil ut i forrige kommentar)

      Slett
    3. Bøkene er lest i kronologisk rekkefølge på studiet mitt Randi. Parallelt så leser jeg både introduksjon til og dybdeinformasjon om engelsk og irsk litteraturs utvikling fra Shakespeare på 1500-tallet og fremover i tid. Har nettopp konsentrert meg om kolonitiden med Conrad og Achebe (har lest om forholdet dem imellom også ja, og er ikke enig med Achebe) og nå står Half of a Yellow Sun fra Adichie på planen. Utrolig spennende leseprosjekt!

      Slett
  2. Jane Eyre er ei av mine absolutte favorittbøker, har lest den fleire gonger. Heart of Darkness og Frankenstein er og krysset av, men eg er ikkje fan av verken kolonitiden eller skrekkhistorier :-) Dog glad for at dei er lest.

    SvarSlett
    Svar
    1. Personlig hadde jeg ikke noe særlig forhold til litteratur fra kolonitiden før jeg gav meg i kast med Heart of Darkness og bakgrunnsinformasjon fra denne perioden. Må si jeg ble overrasket over det faktum at britene så på seg selv som "de gode" som skulle gi de uvitende innfødte et bedre liv. Begrepet "The white mans burden" fikk plutselig en mye dypere mening - spesielt etter jeg leste Heart of Darkness, som ender opp med å ha et fortvilet og dystert blikk på imperialismen. Britene har en spennende litteratur, og nå er interessen vekket. Det ser litt stygt ut for ny, norsk litteratur for tiden -)
      Så forresten nobelprisvinneren i litteratur. For meg et helt ubeskrevet blad. Jeg trodde du ville vite hvem det var, men siden du var blank - så trenger ihvertfall ikke jeg føle jeg burde visst bedre -)

      Slett
    2. Eg var heilt blank, og når Rose-Marie og er blank, så har eg det betre ;-)

      Takka være ebokbib så går det greit med norske utgivelser, men det ser mørkt ut framover for eg begynner å bli ganske lei.

      Slett
  3. Tenke seg til at jeg har lest alle bøkene i en samleomtale, (dvs bortsett fra Romeo og Juliet, men den vet jo alle hva handler om), se hvor mainstream vi blir gjennom studier. Du vet Line skrev masteroppgave om Jane Eyre? Heart of Darkness er en av mine favorittbøker, leste mye Conrad en periode, sjømannslitteratur fenger, eller fenget meg, burde jeg si. Det er egentlig en skam at jeg ikke allerede har lest ferdig alt Michelet, spesielt siden jeg falt ut på bøljanblå igjen da vi, som familie, forelsket oss intenst i BBCs Hornblower serie. Akk, den var så fantastisk.
    (og alt for dyr for videre produksjon - påstås det.)

    Jeg har sagt det før, men sier det igjen, - du (og Solgunn) får meg til å ønske meg tilbake på skolebenken.

    SvarSlett
    Svar
    1. Mainstream ja, der sier du noe. Men det er kun i dette forumet jeg føler meg slik. Ikke i min vanlige bekjentskapskrets, der leses det andre bøker -) Alle disse fantastisk gamle perlene som ligger der og bare venter på å bli oppdaget av meg. Og det i enda 50 år til -)) Aldri for seint å finne skolebenken, men jeg kjenner det krever nærhet til læringsmiljøet. Dette hadde aldri blitt så interessant om jeg hadde deltatt på fjernstudier.
      Visste Line var glad i Jane Eyre, men var ikke klar over at hun skrev masteren sin om boka! Jeg vurderer nå hvilken bok jeg skal skrive bacheloroppgaven min rundt. Det må være en nordisk forfatter. Jeg får se - hadde litt planer om Hjorth, men har vært innom både Skram og faktisk André Bjerke...

      Slett
  4. Jane <3

    Jeg har lest Things Fall Apart for type tre år siden, og husker at jeg likte den veldig veldig godt (type, jeg var helt sikker på at det var den beste afrikanske boka jeg noensinne kom til å lese).Samtidig husker jeg INGENTING fra handlingen, selv når jeg leser det du skriver, dukker det kun opp vage minner.. Helt skremmende.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kanskje det er nettopp det jeg reagerer på med boka, Haruhi! Jeg satt igjen med en helt euforisk følelse rett etter jeg hadde lest den ferdig. Jeg syns også den var helt fantastisk bra. Men så satte tvilen inn, og jeg begynte å tenke meg om. Jo - den beskriver Igbo-stammen og deres levesett på en utrolig troverdig måte, men jeg føler likevel ingenting. Det er nesten som jeg leser en faktabok, og problemet er karakterene. Jeg klarer ikke å leve meg inn i beskrivelsene jeg får servert. Det blir på en måte for flatt og endimensjonalt. Jeg liker ikke Okonkwo, og derfor slutter jeg etterhvert å bry meg om ham. SPOILER: når han henger seg til slutt, så tenkte jeg kun: det var heller ikke en naturlig utgang slik Achebe har bygget opp karakteren Okonkwo. Noe skurrer, og så blir hele greia litt uinteressant. Det som imidlertid sitter som ei kule, er avslutningssekvensen, og jeg tar meg i å ønske at boka hadde denne kvaliteten helt igjennom, og ikke bare de siste par avsnittene. Jeg tenker på den nye, hvite guvernøren som vil skrive Okonkwo inn som en parentes i den nye boka han holder på å skrive. Tittelen på boka er: "The Pacification of the Primitive Tribes of the Lower Niger. Denne tittelen, satt sammen med Heart of Darkness som jeg vil rangere MILEVIDT over denne, fikk meg til å gjøre meg nye tanker om imperialismen og ønsket om å lese mye mer Joseph Conrad steg enda noen hakk. Kvalitetsmessig så kan ikke bøkene sammenliknes overhode. Synes jeg.

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...