Lest i januar

Januar ble en forholdsvis produktiv lesemåned med flere gode bøker på lista. Jeg har testet ut en konkurrent til GoodReads - Fable - og kuttet ut StoryGraph som jeg testet ut i fjor. Det ser ut som Fable blir med meg videre. Eget innlegg kommer på Fable når jeg får testet ut appen et par måneder til.

Jeg har lest ei bok fra Strout tidligere - My Name is Lucy Barton. Boka kom seg til Booker-listen, selv om jeg ikke helt forstod hvorfor. Det var ei skravlebok mellom en mor og en datter i et heller dysfunksjonelt forhold.

Lucy ved havet er litt annerledes, men jeg er noe usikker på om jeg vil anbefale den videre. Forlaget skriver om boka:

"Idet en verden i panikk går i lockdown blir Lucy hentet av sin eksmann William og flyttet fra Manhattan til en småby i Maine. De neste månedene er det bare de to, Lucy og William - og deres kompliserte fortid - i et lite hus ved havet."

Sånn går nå daga'n, og jeg blir ikke mye klokere. Teksten er lett fordøyelig, det skjer likevel lite, Lucy og eks-mannen har noe kontakt med egne barn etterhvert, men det eksisterer  verken en interesse- eller spenningskurve. Livet og covid-situasjonen utenfor huset bare skjer. Noen få naboer kommer og går, og det er igrunnen det hele. Jeg ser ikke helt hva som gjør Elizabeth Strout så populær. Men det betyr kanskje lite i det store og hele :-)

Så en diktsamling fra Margaret Atwood. The Circle Game inneholder mange av Atwoods beste og mest kjente dikt fra perioden som markerte begynnelsen på karrieren hennes. Samlingen ble utgitt i 1966 og vant samme året Governor General's Literary Award for Poetry og oppnådde raskt et internasjonalt rykte som en klassiker innenfor datidens moderne poesi. 

Ikke til å stikke under en stol at jeg er en av Atwoods store fans og har lest i overkant mange av bøkene hennes, også diktsamlinger. Likevel er jeg litt tilbakeholden på terningen her. Kanskje ikke så rart? The Circle Game er fra starten av karrieren hennes og vil naturlig nok - og heldigvis, kanskje - ikke være helt på høyde med senere bøker. Man lærer så lenge man lever, og det er nå godt å se at også Atwood har hatt en stor, oppadgående kurve i forfatterlivet. Når det er sagt så finner jeg ikke samlingen dårlig, så langt derifra, men jeg finner The Circle Game svakere og ikke fult så vittig, direkte og skarp som Atwood er blitt de seneste par tiår. Jeg har tatt mål av meg å lese alt hun har skrevet, og er på god vei :-)

Når det gjelder Anne Carsons Korte Foredrag velger jeg å starte med forlagets egne ord:

 "I Korte foredrag utfordrer Anne Carson prosadikt-sjangeren der hun i førtifem ulike tekster reflekterer rundt et bredt utvalg av emner, som Franz Kafka, Sylvia Plath, Vincent van Gogh, og det å gå baklengs. I lakonisk stil skriver hun om høyt og lavt, om alt fra håp, svik, geishavirksomhet, perspektivlære, til hva det innebærer å ha et øye for mye, eller for lite. Boka inneholder en introduksjon der forfatteren beskriver det å våkne en morgen der ordene mangler, i tillegg følger Carsons eget etterord. Korte foredrag er gjendiktet av Tone Hødnebø."

Joda, dette er korte tekster og spenner vidt og bredt. Man vet definitivt ikke hva man får på neste side. Lærte jeg noe? Tja. Var tekstene vittige, skarpe og/eller direkte? Tja. Lesbart? Ja. Spennende? Njei. Veldig ambivalent til denne samlingen korte fortellinger. Forfatteren er kreativ, det skal hun ha. Men hva hun vil og hvor hun skal med tekstene forstår jeg ikke helt. Det skal jeg være ærlig nok å si. De gav meg lite, merkelig nok, for jeg liker virkelig kortprosa..

Ååhh.. Tordis Ørjasæter har vært med meg hele livet, og stadig fortsetter hun jammen meg å skrive - og fantastisk er det! Forfatteren er nå 97 år, men lever og ånder for bøker og livet fremdeles. Anna Serafima Svendsen Kvam skrev i Stavanger Aftenblad den fineste omtalen av denne boka. Et utdrag fra den kommer her og jeg er så hjertens enig.

«Ørjasæter skriver varmt og stillferdig om hvordan forholdet til tid og rom, høyde og dybde endrer seg i livets aller siste fase … og viser fram hvordan alderdom kan forstås på helt andre premisser og i et helt annet språk enn det politiske debatter om «eldrebølgen» tilbyr»

Jeg har lest flere bøker fra Ørjasæter opp gjennom årene, og skrev litt om forrige boka på bloggen min her.

"I Hodet på en Gammel Dame"

Det våres, og det betyr lydbøker og hagearbeid. Jeg fikk startet godt i hagen igår, idag var alt frosset til igjen. Med en mann med avrevet hovedlårmuskel blir det lite snowboard og ski denne sesongen, så jeg planla en aldri så liten tidlig hagestart. Jeg får nøye meg med å så inne så lenge :-)

.

Booker-kandidaten "My name is Lucy Barton" av Elizabeth Strout

Jeg har bestemt meg for å skrive om alle Booker-kandidatene, og det skal jeg gjøre. Men må likevel starte med å si, at jeg er blitt en smule overrasket over de to første på lista. Nuvel. Elizabeth Strout er en amerikansk forfatter som fikk den høythengende Pulitzer-prisen for novellesamlingen Olive Kitteridge i 2009, og har nå havnet på Booker-langlisten for 2016. Jeg var nokså spent på denne romanen i utgangspunktet.

I boka møter vi Lucy Barton, en kvinne som ligger på sykehuset og som sakte, men sikkert er på bedringens vei etter en i utgangspunktet enkel operasjon. Lucy har fått besøk av sin mor som hun ikke har snakket med på flere år. Det går ikke lange tiden før vi forstår at forholdet mellom dem ikke har vært slik Lucy ønsket et mor/datter forhold burde være. Lucy og resten av familien har vokst opp i fattigdom, og de første årene av hennes liv bodde de i onkelens garasje. Uten at vi får vite så mange detaljer, så forstår vi at her er det snakk om sterk omsorgssvikt. Barnevakten i huset var ofte gårdens truck, der Lucy og broren ble stengt inne når de ikke skulle være til besvær, og mellom Lucy og moren på sykehuset ligger barndommen der som den store elefanten i rommet de ikke snakker om. Istedenfor så sladrer de om de andre menneskene fra tiden da de bodde i Ambash, men like under overflaten så aner vi spenningene mellom dem. Lucy ønsket så mye mer enn hva hun fikk, og aldri sa moren noen gang at hun var glad i henne. Men Lucy klarte seg likevel, og oppnådde drømmen hun hadde som barn - nemlig å få seg en god mann, to skjønne døtre og toppen av det hele - å bli en suksessrik forfatter. En prestasjon med den bakgrunnen, selv om moren ei heller på sykehuset gir inntrykk av at hun er stolt av datteren. Så der sitter de da og prater, flere dager til ende, før moren reiser tilbake hjem og Lucy ikke ser henne igjen. Mer eller mindre The End...

Elizabeth Strout
Bildekilde: en.wikipedia.org

Dette er også en historie fortalt fra et førstepersonfortellerssynspunkt. Til forskjell fra Hot Milk fra Levy så er imidlertid Lucy en svært så troverdig forteller. Jeg tror på forholdet mellom Lucy og moren, tilbakeblikkene til egen barndom og perioder av Lucy's liv i nyere tid med det ikke fullt så kjærlige forholdet til sin nåværende mann som en skygge bak hele historien. Lucy bretter ut hjertet og følelsene sine, og det er ekte vare. Historien hennes er imidlertid full av hull og mange hemmeligheter. Er det eller er det ikke spor av misbruk i familen? Led faren av posttraumatisk stress? Hva er den egentlige årsaken til at Lucy er sulteforet til det nesten ubehagelige på nærkontakt med andre mennesker? Hun avslører nemlig aldri hva som egentlig skjedde i den fattigdomsrammede familien sin.

Men griper historien meg? Dette er nok et dysfunksjonelt mor/datter forhold som beskrives, men det blir dessverre litt for mye prat og pjatt for min del. Det foregår litt for mange ikke fullt så interessante dialoger mellom mor og datter, selv om vi forstår at de egentlig prater om noe helt annet enn selve sladderen som høres på overflaten. Lucy vil så gjerne knyttes sterkere til moren, men de klarer ikke helt å møte hverandre. Historien kunne fort blitt altfor sentimental og selvmedlidende, men det er den faktisk ikke. Historien er også mer kompleks enn hva den ser ut for ved første øyekast, men igjen - den griper meg ikke. Dysfunksjonelle mor/datter forhold er ikke mitt foretrukne tema, det kan selvfølgelig også ha noe med saken å gjøre. Jeg vil likevel si at jeg likte denne boka mye bedre enn Hot Milk med samme tema. Her er mer substans å gripe fatt i, til tross for alt pratet. Men likte jeg boka? Mmhh... Igjen en tjah fra min side, og en undring over at denne også kom så langt som til Booker-langlista.

Kilde: Egen bok - Forlag: Penguin - Sider: 191 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, Bookerliste

Heldigvis et annerledes mor/datter forhold

Mini-Me og jeg

.