onsdag 29. desember 2021

Bokblogging? Skrive bok? Hva skjer i 2022?

 Så var vi her igjen da. Desember er på hell og det dags å se på hva som er blitt lest i løpet av året. Jeg er like optimistisk hver januar, og lager meg lister over både det ene og det andre. 

I år som i fjor har jeg feilet i å nå absolutt alle lesemålene som jeg har satt, unntatt to. Alltid de samme to. Hvilke det er?

  • Antall bøker lest. Målet var to bøker i uka. Jeg har totalt lest 115. Fullgodt og innafor.

  • Antall nye norske forfattere lest. Målet var 10. Jeg har lest 16. Fullgodt og innafor dette også.

I stedenfor å dvele ved målene jeg ikke oppnådde så vil jeg heller konkludere med at jeg leser. Mye og variert. Og lesemålsettinger - er ikke det SÅ 2020? Jo, det er nettopp det jeg klarer å overbevise meg selv at det er ;-)

Så til elefanten i rommet. Bokblogging. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har vært skikkelig sløv på bokbloggingen dette året. Jeg kan skylde på både det ene og andre, men det koker vel ned til en ting - jeg begynner å bli litt lei. Ikke av å lese, ei heller å skrive eller å mene. Men bokbloggingen gir meg ikke like mye som den gjorde i 2011 da jeg startet. Jeg har holdt på i 10,5 år. En lang periode for en hobby.

Så - slutter jeg?

Nei ikke egentlig, men 2022 blir ikke året for grundige og gjennomtenkte bokomtaler. 2022 blir i stedenfor året der jeg skriver. Bok. Noen av dere vet jeg har startet. Dette blir ingen bok som skal publiseres. Det blir ei bok for familien og de aller nærmeste. Jeg har nemlig startet på Forfatterskolen og har tatt første steget på veien til å skrive mine memoarer. En selvbiografi som først og fremst skal ha de historiske hendelsene som motiv, hvor  skildringen av miljø og tidshistorie trer frem som det vesentlige.

Jeg har tenkt på det en tid, og gjort en del research. Nå ser jeg at det er akkurat dette jeg har lyst å bruke 2022 til. Ideen til strukturen kom da jeg bladde i første bindet til Ketil Bjørnstad - Verden som var min, Sekstitallet. Her setter Bjørnstad seg selv inn i verdenshistorien. Der er ikke jeg. Men, jeg er et ekte oljebarn fra Stavanger. Født i 1965, året da Stavanger så de aller første spirene til en ny industri som etterhvert skulle sette Norge på det store verdenskartet. Arbeidstittelen ble derfor Stavanger - Byen som var min. Det mangler ikke ambisjoner, hehe.

Det kommer til å bli månedlige bloggoppsummeringer av bøker lest i 2022 og noen ord og sikkert flere om dem som har gjort størst inntrykk. Resten av tiden kommer jeg forhåpentligvis til å gjøre research og skrive. I april starter jeg på Romankurs, også i regi av Forfatterskolen. Det kan bli et interessant år. Og så satser jeg på at ryggoperasjonen 7.januar blir vellykket. Det er igrunnen basisen for det hele. Det skal bli greit å kunne sitte igjen :-)

Om jeg ikke skriver så mange bokomtaler selv neste år - målsetningen er minimum 12 - så kommer jeg ikke til å holde meg unna bokbloggermiljøet. Der skal jeg fremdeles klore meg fast. Bedre sted å gå for å finne inspirasjon til nye bøker å lese finnes ikke.


 




fredag 10. desember 2021

Rykter...

 ...om min død er sterkt overdrevet. Men selv jeg kjente for å gi et livstegn nå, så godt i gang med lesing og skriving (!) som jeg er :-)

Som flere av dere vet så sliter jeg med å sitte. Ryggen trøbler, operasjon er påkrevd. Ingen krisetilstand, men det må gjøres. Ventetiden er lang. Jeg vurderer å gå privat. Nok om det.

Samtidig så vet også flere av dere at jeg har begynt å skolere meg i retning av å forfatte en bok/novellesamling/noe annet, og det opptar det meste av den sittende tiden jeg har til rådighet. Det er spennende, engasjerende og krevende. Så hva gjør jeg?

Starter dagen med morning pages, deltar på Skriv ditt liv-kurset i regi av Forfatterskolen og har meldt meg opp på romankurs til våren - fordi.. canadaturen vinter 2022 e gått rett i dass, for å si det på godt stavangersk. De av dere som kjenner meg vet at det er årets nedtur. Større enn ryggen ;-) Nuvel, da får man forfatte noe i stedenfor. Optimismen er det ihvertfall ikke noe å si på.

Kiropraktor med kraftige never og stålkontroll på knekk og brekk har klart å få meg på beina og i noenlunde oppegående form nå, så jeg blir nok mer synlig igjen ila helgen/neste uke. Until then my friends - have ein goe førjulstid. Kommer snart til et kommentarfelt near you ;-)

Kos dere i snøen!


onsdag 1. desember 2021

Jeg har definitivt lest mye godt i november (16)

Høsten har rast forbi i full fart, og i forgårs kom og gikk vinteren. Den tok to timer. Effektiviteten er på topp på vestlandet. Piggdekkene ble skremt et lite øyeblikk, men nå kan de puste lettet ut igjen i garasjen. Ett år til neste gang. Våren er i sikte. Tre årstider på én dag. Business as usual. Det samme gjelder lesegleden. November fortsatte i samme spor som september og oktober. Uten noen flere dikkedarer - her er bøkene som kan anbefales og/eller med fordel unngås. En litt kortere presentasjon denne gang. Jeg har en isjasnerve som forhindrer meg fra å sitte for lenge. Ikke spør...


Havets Kirkegård av Aslak Nore. Krim/Familiedrama. November startet med et smell. Nore er tilbake på topp. Les omtalen av denne svært så gode boka HER. Gedigent JA!

 


Hjernen er Stjernen av Kaja Nordengen. Sakprosa. Dette var rett og slett en utrolig fin, lettfattelig og lærerik bok om hjernen og hva som - og hvordan - det skrangler rundt oppi der. Kan man spise hjernemat for å huske bedre? Kan hjernen trenes opp? Kan du smile deg glad? Les omtalen min HER. Dette er årets sakprosabok for min del.

 

 

Ritual av Mo Hayder. Thriller. Afrikanske stammer og ritualer, amputerte lemmer som beskyttende amuletter, narkotiske stoffer og forsvunne unge gutter. Jack Caffery med ny makker, dykkeren Flea. Oh yes. Britisk over-the-top makaber thriller. Anbefales. 

 


Den svarte boksen av Jennifer Egan. En spionthriller i twitter-format? Ja så absolutt! All tekst er nemlig skrevet ned i Twitter-vennlige tekstbolker med maks 140 tegn hver. I 2017 økte Twitter makslengde på innlegg til 280 tegn, men siden boka er gitt ut tilbake i 2013 så er tekstbolkene derfor mindre. Var boka lesbar og forståelig, eller endte den opp altfor fragmentert? Ser du gliset mitt? Herrrrrlig sær og fantastisk kul. Jennifer Egan ass... :-)

 


Soga om Fråid av Mona Høvring. Roman.

"Tenåringen Fråid styrer huset i Urskogen 13 saman med storebroren Terje Eddipus og veslesøstera Eva, medan skipperfaren Vulgaris er ute på sine seilasar. Men ein dag kjem faren heim med ei stemor til ungane, Demona de Sjavy. Ho rokkar ved familiedynamikken, og alle må forholde seg til hennar labile humør."

Tjah. Surrealistisk så det holdt. Sprelsk og lettere fabel-språkaktig som Bringsværd kan være, men traff meg ikke helt. Men er det noe annerledes du er på jakt etter, ja da er dette boka.



Samtykket av Vanessa Springora. Selvbiografisk. Dette er another cup of tea. Les boka! Dette er den intelligente hevnromanen med stor H. Få med deg omtalen min HER. Ja - ja - ja!

 


Rød Stjerne av Ørjan N. Karlsson. Thriller. Dette er siste bok ut fra Karlsson, og han klarer fantastisk nok å holde den samme høye kvaliteten, tempoet og troverdigheten som i alle sine foregående thrillere. Jeg har framsnakket ham så mye i det siste, og klarer ikke dy meg denne gang heller. Les Karlsson! Kan det sies tydeligere? :-)



The Crossing og The Wrong Side of Goodbye av Michael Connelly. Krim. Jeg fortsetter stødig i lydbokserien min om Harry Bosch, politietterforskeren som gjør livet til de kriminelle i Los Angeles utrygg. Dette er bok 18 og 19 i serien, og hele universet finner du listet på Fantastic Fiction HER. Forøvrig go-to siden min for å finne bøker og serier i kronologisk rekkefølge. Noe som kan være skikkelig vanskelig til tider. Connelly er en long time favoritt, og nå er det Titus Welliver som leser inn de siste bøkene. Fantastisk deilig innleserstemme. Og snart kommer flere sesonger på Netflix, basert på samme bokserie. Herlig! Jepp, jeg har valgt meg mange favoritter i november. Da er det enkelt å garantere seg suksess i bokvalgene.


Hun Reiste Alene av Mari Ann Augestad. Roman. Denne lille romanen har jeg spandert en egen omtale på. Etter å ha lest debutromanen hennes nølte jeg ikke da hun kontaktet meg for å lese oppfølgeren. Den er like fin som den første. Les gjerne om begge HER.

 


How to Stop Time av Matt Haig. Roman. Jeg likte svært godt The Midnight Library av samme forfatter (omtale HER) så hvorfor ikke teste ut forfatterens foregående bok? Ble den en like stor suksess?

"Tom Hazard has a dangerous secret. He may look like an ordinary 41-year-old history teacher, but he's been alive for centuries. From Elizabethan England to Jazz-Age Paris, from New York to the South Seas, Tom has seen it all. As long as he keeps changing his identity he can keep one step ahead of his past - and stay alive. The only thing he must not do is fall in love."

Jeg likte premisset, og Matt Haig - ja, han skriver godt. Men denne? Mmmhhh... Her ble det mye poengløs vandring frem og tilbake i tid for å forklare at Tom har levd i 350 år og hvem han har truffet på sin vei. Boka ble langdryg så det holdt, og da hjelper det ikke at språket er godt. Boka ble kjedelig. Og premisset for tynt, etterhvert. Skygg unna. Les The Midnight Library i steden for. Den vant GoodReads-prisen for fiction i 2020 av en årsak.

KRIMKVINTETT - KUN ANBEFALINGER, JØSS!

Det Ellevte Manus fra Anne Holt. En knasende god krim og for min del den første bokskildringene av covid-19  som løper samtidig med opprullingen av saken.

"
En pandemi har slått inn over verden, til sorg og uro for de aller fleste – men til stor glede for Hanne Wilhelmsen. Hun er for lengst pensjonert fra politiet og har levd i indre eksil i leiligheten sin i en årrekke. Da Norge stenges ned, opplever hun endelig å kunne ta byen sin tilbake. Hun nyter stillheten i folketomme gater."

Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke har falt for Anne Holt tidligere. Det har vært "noe" der som ikke har fenget. Men denne? Knallbra!! Til dere som liker og har lest Anne Holt tidligere - kanskje Det Ellevte Manus topper alle de foregående bøkene hennes? Og til dere som ikke har lest noe fra forfatteren eller vært lunken i utgangspunktet - les mer om boka HER. Anbefales!


Langsom Ild av Paula Hawkins. Denne er skrevet av forfatteren bak suksessen Piken på Toget som toppet listene i 2015. Jeg syns Langsom Ild var bedre.

"Da en ung mann blir funnet drept på en husbåt i London, utløser det en rekke spørsmål rundt tre kvinner. Laura er den ustabile unge jenta som har hatt et forhold til offeret, som sist ble sett vaklende ut fra husbåten. Carla, tanten til gutten, som har mistet et annet nært familiemedlem og sørger over den trøblete nevøen. Og den innesluttede Miriam, som bor i husbåten ved siden av."

Det er noe med stemningen, de ufordragelige karakterene og plottet som tiltaler meg her. Ekstra morsomt var det at jeg leste tre bøker mer eller mindre på rad som hadde et manuskript/bok/tekst som omdreiningspunkt, som denne boka her. Det kan en bokelsker like ;-) Anbefales!


Kastanjemannen av Søren Sveistrup. Oh yes. Denne traff også blink. Og her må jeg innrømme et nederlag. Jeg hadde nemlig lest ca 1/4 av boka før jeg ikke klarte vente lenger. Det gikk for seint å lese. Jeg la boka fra meg og så resten som serie på Netflix :-)

"I en av Københavns forsteder blir en ung kvinne funnet drept på en lekeplass. Den ene hånden hennes er skåret av. Over henne henger en liten kastanjemann.
Etterforsker Naia Thulin settes på saken. Snart oppdager hun og makker Mark Hess at det er et fingeravtrykk på den lille kastanjemannen. Avtrykket stammer fra en jente som politiet tror er blitt drept, sosialminister Rosa Hartungs forsvunne datter. En mann har tilstått drapet på jenta, og saken regnes for oppklart.
Kort tid etter blir enda en kvinne funnet drept. På stedet finner politiet en ny kastanjemann, med de samme fingeravtrykkene. Thulin og Hess begynner å lete etter en sammenheng mellom sosialministerens forsvunne datter og de myrdede kvinnene. Drapene skaper angst over hele landet, og de to etterforskerne frykter at morderen har en plan og at flere liv står i fare.
"

Svært bra krim! Både i bokform (så langt som jeg kom) og ikke minst filmatisert. Jeg digger Nordic Noir, både i papir og på boks. Anbefales!


Siste Spiker av Ahnhem. Dette er den sjette boka i serien med Fabian Risk i hovedrollen. Har du ikke lest noen av de forutgående? Les dem! Boka her står støtt på egne bein, men du får mye mer ut av historien om du leser serien kronologisk. Dette er nemlig serien du (heller) ikke vil gå glipp av.

"Han har utpresset. Han har mishandlet. Han har voldtatt. Han har gått over lik for å nå helt til topps. Han er foraktelig på alle vis. Han heter Kim Sleizner og jobber som politisjef i København.
Dunja Hougaard har gått under jorda for på eget initiativ å etterforske sin tidligere sjef. I månedsvis har hun og teamet hennes samlet inn informasjon. Da en høyt ansett mann innenfor den danske etterretningstjenesten blir funnet sammen med en naken, ukjent kvinne i en bil på havbunnen utenfor Refshaleøen, begynner det endelig å bli klart for å utløse fellen. Spørsmålet er bare for hvem.
Samtidig, på den andre siden av sundet, får den svenske politimannen Fabian Risk en beskjed som forandrer alt.
"


Slakt av Espen Skjerven. Og rosinen i pølsa kommer til slutt. En brakdebut som fremdeles gjaller i Stavangers gater, og bok nr 2 ligger på nattbordet mitt. Mer om den ved en senere anledning. Slakt er nemlig noe så sjelden som en vannvittig solid, gjennomarbeidet og til de grader så troverdig debut-roman. Jeg er fullstendig enig med advokat John Christian Elden som sier at dette kunne vært true crime. Utrolig realistisk og svært godt fortalt. Selv om jeg leser forsåvidt raskt så er det ikke hverdagskost å pløye gjennom nesten 500 sider på ett døgn for etterpå å ville ha mer. Litt om boka:

"Investor Erik Hoff kjemper for sin uskyld i en brutal dobbeldrapssak i Sandnes. Når politibetjentene Tom Grayston og Dagny Stokka undersøker nye tips i saken, vikles de inn i en mørk underverden av prostitusjon, overgrep og grov menneskehandel. Sannhet og tillit settes på prøve, og grensen mellom skyld og uskyld viskes ut. Slakt er første bok i en krimserie om Tom Grayston. Han er ung og sporty, med en sterk rettferdighetssans og dyp lojalitet til familien."

Det skader selvfølgelig heller ikke at historien er lagt til Sør-Vest Politidistrikt og Stavanger m/omegn. Endelig kan også jeg vandre i kjente gater og på puber sammen med politi og gjerningsmenn. Du verden denne var god. Anbefales!

***

Og dett var var november oppsummert. I løpet av november har jeg også klart å runde lesemålet mitt for året med god margin. Det var 104 bøker, altså i snitt to bøker i uka. Antallet er ikke noe mål i seg selv, men det er alltid kjekt å ha en viss oversikt. Jeg ser det har vært mye krim og thrillere i det siste. Det beror mye på at jeg som i starten nevnt ikke kan sitte noe særlig lenge av gangen. Krim er kjekt i lydbokformat, så det har blitt noen timer med headset langs fjorden her. Jeg klager ikke :-)  Desember er her. Det blir mindre lesing denne måneden. Det er som det skal være. 

Ha en fin førjulstid alle!

.

.

tirsdag 16. november 2021

Samtykket av Vanessa Springora

Det er ikke ofte jeg sitter igjen etter endt bok og er både opprørt, provosert og sint over innholdet samtidig som jeg er forbløffet og svært imponert over forfatteren. Dette er nemlig hevnromanen med stor H, og aldri har den vært mer passende. Springora har min fulle støtte og trampeklapp etter utleveringen. Å fortelle denne historien var virkelig på sin plass.

Temaet i boka kan hektes på #metoo-knaggen, og min første tanke var - ok, dette her har jeg sikkert hørt før. Ikke fordi jeg overhode aksepterer menn i overordnede posisjoner som tafser og forgriper seg på jenter,  men historiene er mange, vanskelige og såre. Er dette "bare" nok en av dem? 

Nope. Overhode ikke. Dette er nemlig forfatteren, og hovedpersonen i sin egen fortelling, som endelig gjør et fullblods oppgjør mot det hun er blitt utsatt for. Dette er den sjokkerende #metoo-boken som endret Frankrike og som satte svære lyskastere på kulturbransjen i landet. Dette er boka som endret fransk lov. Dette er forfatteren som forteller om sitt forhold fra hun var barn til den berømte mannlige forfatteren og hvordan dette maktskeive forholdet fikk lov å utfolde seg i offentlighetens lys.

Vanessa Springora
Bildekilde: Dagbladet

For å toppe det hele har den mannlige forfatteren - kun kalt G i boka, men alle som kjenner saken vet at det gjelder Gabriel Matzneff - gitt ut flere bøker om hvordan han har lært opp unge jenter til sex og han har også utlevert store deler av forholdet han hadde med V (selvfølgelig Vanessa) i detalj. UTEN å bli anholdt for noen ting. Jentene hadde nemlig gitt sitt samtykke. Men hvor sannsynlig er det at en tidlig tenåring under seksuell lavalder vet hva hun gjør når hun "samtykker" til et forhold med en 50+ år gammel mann?

Dette er Vanessa Springoras første utgivelse, og den slo ned som en formidabel bombe i Frankrike da den kom ut ifjor. Samtidig som den er en hjerteskjærende ærlig fortelling om en ung jente og hennes misforhold til en mye eldre mann (også godkjent av hennes mor??) så kaster den lys over en haug med spørsmål til lovgivningen, både i Frankrike og andre land. Utgivelsen av boka førte til at Matzneff i en alder av 83 rømte landet. Han etterforskes nå for seksuelt samkvem med jenter under den seksuelle lavalder.

Det var prologen til boka som fikk meg til å lese. Den er sterk kost. Her skriver Springora:

«I årevis har jeg gått i ring i buret mitt, med drømmer fylt av drap og hevntanker, helt til den dagen løsningen endelig dukker opp rett foran øynene på meg, som det mest innlysende av verden: Fang jegeren i hans egen felle, steng ham inne i ei bok.»

Unødvendig å nevne, kanskje. Boka anbefales på det sterkeste!


Kilde
: biblioteket - Utgitt på norsk: 2021 - Forlag: Oktober - Sider: 175 - Sjanger: Selvbiografisk



.

fredag 12. november 2021

Hun reiste alene av Mari Ann Augestad

En sjelden gang treffes innertieren når forlag kontakter meg for å lese en ny, lovende forfatter. Da Mari Ann Augestad gav ut sin første roman Tre Kvinner (omtale her) oppstod et slikt øyeblikk. Det som solgte meg den gang var det ble sagt at forfatteren minnet veldig om Anna Gavalda, noe som viste seg å være helt riktig. Jeg rett og slett elsket debutromanen.

Mari Ann Augestad har nå gitt ut den såkalt vanskelige andreboka i forfatterskapet og jeg var ikke vanskelig å be, selv om jeg ble litt smånervøs. Ville Hun reiste alene holde mål?

Jeg hadde ikke behøvd å bekymre meg. Augestad fortsetter i samme fine språkdrakt og drar meg videre inn og bakover i familiehistorien hun har startet på. 

I den kronologiske fortsettelsen av Tre Kvinner er Marias mor død. Begravelsen er over og Maria er i ferd med å rydde i dødsboet etter henne når hun finner ei bok datteren har gitt til sin mormor. Ei gi-og-få-tilbake-bok hvor det var meningen at mormoren skulle skrive ned sin egen historie og returnere til barnebarnet sitt ferdig utfylt.

Maria har ingen tro på at moren har skrevet noe i boka. For det første var hun alltid sær og bestemt og lite villig til å fortelle om sin egen fortid og for det andre, hva skulle hun nå skrive? Stor blir derfor overraskelsen når Maria finner ut at hennes egen mor har levd et ungdoms- og tidlig voksenliv som ingen andre har kjent historien til. Et liv som setter moren i et helt annet lys og som kanskje forklarer hvorfor moren ble som hun ble. Og kanskje at de tilsynelatende demente uttalelsene hennes den siste tiden faktisk ikke var et utslag av demens likevel?

Jeg vil ikke si  noe om det videre innholdet i boka. Det er nemlig altfor lett å spoile denne fine historien. Det jeg kan si er at Augestads bok igjen tar tak i meg og rører ved det de aller fleste begynner å kjenne på når man glir over i de voksnes rekker. Tilhørighet til familien, tiden som går, vår egen plass i historien og at man kanskje ikke kjenner sine nærmeste så godt som man tror?

Språket er nydelig, enkelt og usentimentalt. Begge historiene i nåtid og i fortid er skrevet i jeg-formatet og gjør at jeg som leser på merkelig vis sitter der og føler at historien blir fortalt kun til meg. Både av Maria og moren. Det ligger en nostalgi over hele teksten, samtidig som den både er lettlest, underholdende og overraskende. Dette er en virkelig fin roman som jeg enkelt kan anbefale videre. Les gjerne Tre Kvinner først også. Bøkene gjør noe med deg.

Et av livets merkelige sammenfall er at jeg selv julen 2020 fikk gi-og-få-tilbake-boken Min Mamma av min egen datter. Da Augestad tok kontakt med meg satt jeg faktisk og skrev i min egen bok. Den skal jeg legge under juletreet i år og gi tilbake til min egen datter. Kanskje hun finner noen historier der som hun ennå ikke kjenner til?

Kilde: fått av forfatter - Utgitt: 2021 - Forlag: Liv - Sider: 157 - Sjanger: Roman




søndag 7. november 2021

Havets Kirkegård av Aslak Nore

Solid! Det er det første ordet som treffer meg etter jeg har ferdiglest boka av Aslak Nore. Endelig er forfatteren tilbake på nivået jeg oppdaget ham i 2012 med boka En norsk spion (omtale). Gledelig!

Havets Kirkegård er nemlig et oppkomme av spennende karakterer og et drøss sidehistorier som virkelig bygger kjøtt på beina til hovedplottet. Det er umulig å gjøre et kort sammendrag av boka, for her er det mye å ta tak i. Historien dreier likevel rundt et avgjørende punkt, nemlig hva som skjedde tilbake i 1940 da hurtigruteskipet Prinsesse Ragnhild forliste utenfor kysten av Norge og Vera Falck - familiens overhode - overlevde den fryktelige hendelsen.

(ingen spoiler)

Falck-familien har siden andre verdenskrig opparbeidet seg en milliardformue og i kjølvannet av denne følger det selvfølgelig mange familiehemmeligheter og sterke personligheter med egne agendaer. Manne-mannen Olav som oppfører seg som den sterke patriarken med kontroll over det hele, datteren Sasha som definitivt har buksene på - riktignok i et litt haltende ekteskap, men det er nå en gang Sasha som har vært nærmest Vera da hun levde, og ikke minst Sashas bror Sverre som gjerne vil, men ikke får det helt til. Disse står i tydelig kontrast til Bergens-halvdelen av familien hvor deres overhode Hans - den karismatiske og sjarmerende legen som jobber i Midtøsten og taler kurdernes sak - samt de resterende familiemedlemmene klarer seg så godt de kan, litt på økonomisk nåde siden Olav styrer den overordnede familieøkonomien. For nå.

Falck-familien har også kontakter inn i de politiske kretsene i Norge. Hvor lenge kan det ha vart, og med hvilket formål? Parallelt blir vi også dratt inn i konfliktene i Midtøsten. Hvilken kopling finnes egentlig mellom norske spesialsoldater og familien Falck og hvorfor vil Hans få biografien sin skrevet av en journalist som har vært aktiv soldat i Kurdistan?

Når Vera Falck dør etterlater hun seg et testamente som inneholder fordelingen av Falck-familiens omfattende formue samt et bokmanus som aldri tidligere er blitt publisert. Men testamentet og bokmanuset viser seg å være søkk borte. Så hvem er egentlig de rettmessige arvtakerne til verdiene? Og hva har bokmanuset med innholdet i testamentet å gjøre? Her blir det ikke bare konflikter og skittentøyvask på familienivå, men også inn i de innerste korridorene i etterretningen i Norge. Om ikke dette er nok så ble Vera Falck tvangsinnlagt og overlatt til overformynderi i flere år på 70-tallet før hun fikk tilbake kontrollen over eget liv. Hvorfor? En ting er ihvertfall sikkert, manuset til Vera ligger som et ulmende bål under det hele.

Aslak Nore bobler virkelig over av fantastisk plotting og ekte skriveglede her. Denne boka er et overflødighetshorn av sidehistorier og omveier mot mål. Men kommer vi egentlig helt i mål? Blir alle trådene samlet til slutt? Jeg har en sterk mistanke om at denne boka kommer til å få en oppfølger, og den gleder jeg meg allerede til. Her er det mange personligheter jeg ønsker å følge videre, både på kvinne- og og herresiden. Misforstå meg rett. Boka har en solid slutt. Men det er meg. Jeg vil nemlig ha mer, og ser konspirasjoner gjemme seg under mer enn én stein!

Aslak Nore: no pressure :-)

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2021 - Sider: 485 - Forlag: Aschehoug - Sjanger: Roman



lørdag 6. november 2021

Hjernen er stjernen av Kaja Nordengen

Det er ikke hver dag en norsk forsker mottar Nobelprisen i medisin (2014), og når i tillegg Kaja Nordengen gir ut ei bok med tittelen Hjernen er Stjernen med forord av nettopp nobelprisvinner May-Britt Moser så var jeg ikke sein å be. Jeg har alltid vært interessert i hvordan hjernen - vårt eneste uerstattelige organ - fungerer, og hvordan i himmelens navn det er mulig å komme frem til hva som styrer hva oppi der.

May-Britt Moser er psykolog, hjerneforsker og professor i nevrovitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og forfatter Nordengen har doktorgrad innenfor medisin så jeg var derfor noe skeptisk til om jeg ville klare å ta til meg kunnskapen i denne boka. Ville innholdet ligge altfor høyt for min egen hjernekapasitet til å forstå? Rest assured. Hjernen er Stjernen er boka for deg og meg. Oss vanlige mennesker som ønsker å få vite mer om hvordan nerveceller og synapser fungerer og hva som gjør at vi faktisk er som vi er alle sammen.

Med enkle tegninger og forklaringer på legmannsnivå har jeg bla. lært om hukommelse og læring, hjernens gps, intelligens, multitasking, hvorfor jeg liker sjokolade og rødvin og hvordan triggerne virker, avhengighet og virkelighet versus persepsjon, og så har jeg vært med i jakten på personligheten. For hvor ligger nå den? Eller?

Dette var rett og slett en utrolig fin, lettfattelig og lærerik bok om hjernen og hva som - og hvordan - det skrangler rundt oppi der. Kan man spise hjernemat for å huske bedre? Kan hjernen trenes opp? Kan du smile deg glad? Jeg har lånt boka på biblioteket, men nå skal den i hus. Denne vil jeg eie. 

Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2016 - Forlag: Kagge - Sider: 208 - Sjanger: Sakprosa, Hjernen




Ville så gjerne, men hadde ingen hjerne? ;-)



.

fredag 5. november 2021

Den svarte boksen av Jennifer Egan

Jeg fikk virkelig sansen for Jennifer Egan da jeg leste hennes Pulitzer-prisvinnende 1001-bok "A Visit from the Goon Squad" (omtale her) for noen år tilbake. Den var en fantastisk frangmentert sjanger- og formlek med varierende fortellersynsvinkel. Svært så god! 

Da jeg kom over Den svarte boksen igår forstod jeg at forfatteren hadde gjort det igjen. Dette møtte meg nemlig bakpå den pittelille boka:

"En spionthriller i twitterformat fra den bestselgende kultforfatteren Jennifer Egan" 

What? Twitterformat? Er det mulig? Jeg må nesten ta med resten av baksideteksten:

"Hun er en ung amerikansk spion på oppdrag et sted ved Middelhavet. Skjønnhet er hennes kamuflasje. Hun glir inn blant de andre skjønnhetene som mektige menn omgir seg med. Gjennom underkastelse oppnår hun kontroll. Hun skal være både uimotståelig og usynlig for sin Tildelte Partner - mannen hun skal avlytte og uskadeliggjøre."

I Twitter-format? Ja så absolutt! All tekst er nemlig skrevet ned i Twitter-vennlige tekstbolker med maks 140 tegn hver. I 2017 økte Twitter makslengde på innlegg til 280 tegn, men siden boka er gitt ut tilbake i 2013 så er tekstbolkene derfor mindre.

Var boka lesbar og forståelig, eller endte den opp altfor fragmentert? Ser du gliset mitt? Herrrrrlig sær og fantastisk kul. Jennifer Egan ass... :-)

LES! hehe...

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2013 - Sider: 123 pittesmå - Forlag: Oktober -
Sjanger: Thriller, Spionthriller



Elsker slike novemberkvelder


onsdag 3. november 2021

Oktober i bøker (17)

Det går virkelig for seg på lesefronten for tiden. Oktober har vært en nesten like produktiv måned som september, og flere bøker har kommet og gått gjennom dørene her. Biblioteket er omsider blitt en fast følgesvenn, både Sølvberget (der jeg låner) og Strand bibliotek hvor jeg får levert bøkene etterhvert som jeg leser. Praktisk. 

Jeg har også fått skrevet en del omtaler denne måneden og bokprosjektet mitt tar etterhvert form. Ihvertfall oppi hodet. Nok om det. Bøkene jeg anbefaler (og ikke) denne måneden er disse.


Gaute M. Sortland -
"Du er ikkje normal" og "Avsporingar, Pre- og Postapokalyptiske Noveller"

Første boka jeg leste av Sortland - Fotturar i Norge (omtale) - var en stor høydare. Jeg knallet til med en 5'er og full score på GoodReads. Happy var jeg da jeg fant to bøker til fra forfatteren sist jeg var på biblioteket. De gav en litt blandet opplevelse. "Du er ikkje normal" falt jeg ikke for i det hele tatt. Det er en novellesamling med i all hovedsak en mann i hovedrollene. Tittelen på samlingen passet vel forsåvidt, men novellene ble altfor...enkle? De fenget meg dårlig. Kanskje jeg hadde en litt for stor forventning? Grei tidtrøyte, men ikke noe mer.

"Avsporingar, Pre- og Postapokalyptiske noveller" var another cup of tea. Kanskje ikke helt på høyde med Fotturar, men stemningen i novellene er det lite å utsette på. Veldig bra! Novellene beskriver igjen menn i forskjellige situasjoner som alle har tanker rundt "hva om det verste skjer". Hva da? En forfatter som må skynde seg å utgi boka si før verdens undergang. En familiefar som får vite at kona er dødelig syk. Hva skal skje med ungene og ham, etterpå? Et par preppere, som prepper...fordi? Og hva så? Ja her er det litt å sette tennene i. Denne likte jeg. Anbefales!

 

Jon Fosse - "Auge I Vind"
Anbefales! (omtale)

 

Sigbjørn Lilleeng - "Inntrenger"
Anbefales! (omtale)

 

Mo Hayder - "Birdman" og "The Treatment"

Dette ble en høydare! Jeg har nemlig funnet meg en ny lydbokfavoritt, og disse krim/thriller bøkene er ikke for the faint hearted, for å si det sånn. Mo Hayder har skapt en svært så interessant protagonist i Jack Caffery - en kriminaletterforsker som jobber i London-politiet. Språket er svært bra, spenningen er det definitivt ikke noe å si på og persongalleriet er virkelig interessant. Birdman er Hayders krim-debut, og det gjør hun med et brak. Jeg ble fullstendig hektet.

Istedenfor å skrive utfyllende om innholdet i de to første bøkene i serien vil jeg bare nevne at temaet i første boka er nekrofili og i The Treatment er det pedofili som det skrives rundt. Ikke akkurat pene og pyntelige tema, men Hayder skriver - til tross for at dette er krimthrillere - med respekt. Jeg sier ikke at detaljene ikke er grusomme, men forfatteren mesker seg heller ikke i vold og gørr. Dette er britisk litteratur, tross alt. Britisk godt oppbygget og velskrevet krim/thriller litteratur. Rett og slett svært så gode bøker, og de gjør seg minst like godt på øret. Anbefales!

 

Vigdis Hjorth - "Et dikt til mormor! og "Den første gangen"
Litt blandet synsing fra min side, selv om Hjorth er en stor favoritt.
(omtale)

 


Børge Lund - "Lunch - Jobber med Saken"

Jeg liker Lunch og streken til Børge Lund. Leste tidligere i år Lunch #7 og mente da det var den beste boka til forfatteren. Lunch - Jobber med saken er svært god. Når kanskje ikke helt opp til #7, men jammen kommer han ikke med nye påfunn denne gangen også. Stripene tar kontorlivet så definitivt på kornet. Ekstra morsomt blir det om man selv har jobbet i prosjekter. Trenger du humor i (arbeids)hverdagen? Har en kjip høstdag? Uenig med sjefen? Gå til Lunch. Anbefales :-)

 

Robert Seethaler - "Et Helt Liv"
Anbefales! (omtale)

Oyinkan Braithwaite - "Han er Min"

Da Braithwaite havnet på Booker-listen med debutromanen sin My sister, the serial killer ble jeg overrasket. Boka var helt ok den, men Booker-materiale? Ikke akkurat i mine øyne. Bestemte meg likevel for å gi denne boka en sjanse. Dette er nemlig min første covid-bok :-)

Historien er lagt til Nigeria og handler i all hovedsak om en mann (Bambi..) som ikke klarer å holde pikken i egen bukse. Han blir kastet ut fra kjæresten og søker tilflukt i onkelens hus i covid-nedstengte Lagos. Der finner han onkelens eks-kone og nye kone som begge påstår at de er moren til den lille babyen som også befinner seg i huset. En finurlig historie ulik noe annet jeg har lest. Dette er en kortroman og er temmelig lettlest, men liker jeg den? Noe usikker. Jeg liker skrivestilen til Braithwaite, men boka og handlingen? Gi den en sjanse. Det kan selvfølgelig bare være meg.

 

Annie Ernaux - "Sommeren 58"
Anbefales! (omtale)

Ørjan N. Karlsson - "Blå Storm" 

Jeg gir meg ikke og fortsetter med en av mine store, norske krim/thriller favoritter Karlsson. Blå Storm er andre boka hvor Ida Vinterdal leder Gruppe Alpha ut i nye oppdrag. Denne gang må de ta seg inn på russisk territorium for å frigi en informant som har informert om et potensielt anslag på norsk jord. Parallelt planlegges et NATO-toppmøte i Oslo. Kan disse to hendelsene ha noe til felles? Og hva med prepperforumet og dommedagskonspirasjonsteoriene? Kan Gruppe Alpha være en del av et større spill som de selv ikke ser? Jepp - dette er like bra som tidligere. Karlsson har fremdeles etter ti leste bøker ennå tilgode å skuffe meg. Les! For hva er det ikke som henger som en DIGER cliffhanger i slutten der? Hva?? :-)

Helene Flood - "Dantes Inferno"
Midtlivskrise i Helvete - Anbefales! (omtale)


Bernard Minier - "Konfirmanten" 

Jeg har lenge vært fan av Minier og har også fått med meg serien Glace på Netflix basert på fantastiske første boka hans i serien om Martin Servaz - Hvis helvete var av is (omtale). I denne fjerde boka fra forfatteren så synker imidlertid interessen min noe. Historien er velskrevet, men spenningskurven som alltid har vært utfordende og bratt blir her litt tammere. Historien hopper mellom den unge politispiren Servaz i 1993 og en sak for politietterforskeren i nåtid hvor det ser ut for at en serie mord med piker i konfirmasjonskjortler har samme modus operandi. En forfatter hvis utgitte krimbok heter nettopp Konfirmanten havner raskt i søkelyset siden mordene følger metodene i boka til punkt og prikke. Kan dette være tilfeldig?

Boka ER god. Kanskje det bare er jeg som har skyhøye forventninger til Minier siden jeg har elsket de foregående bøkene hans? Les gjerne omtale av En sang for druknede sjeler (her) og Ikke slå av lyset (her) og bli en fan du også :-)


Stian Johansen - "Skilsmissedalen" 

Jeg hadde store forhåpninger, men... Er personlig svært lite glad i det jeg selv kaller "overdreven bruk av a-endinger". Det var det her. For meg ødelegger dette språket og griper sånn inn i leseopplevelsen at jeg ikke klarer å se forbi og inn i tekstene. For de av dere som syns a-endinger sklir like glatt ned som rømmegrøt er novellesamlingen sikkert like god om omtalene i media. For meg not so much, og det er litt trist. Forlaget skriver om boka:

I de nye, fjonge husa på Venstøp i Skien flytter småbarnsfamilier inn. Når de skiller seg, flytter damene over dalen til småhusa på Limi. Fra den ene sida til den andre pendler unga til fots, og krysser jernbaneskinner, autovern, rådyr og sine verste dager.
I denne kollektivfortellinga dreier det seg om slitte forhold. Om folk i krise. De unge og de urolige og de utro veksler på å holde stafettpinnen, for ikke å glemme de forsmådde, forkasta og forbanna. Det gjelder å holde livet oppe, så godt det lar seg gjøre.

Leses på eget ansvar. You are hereby warned ;-)

 

tirsdag 26. oktober 2021

Auge i vind av Jon Fosse

En diktsamling om kjærlighet, nærhet, distanse, fortvilelse og glede. Pakk dette inn i vestlandshøstens regn og vind, hav og hei. Optimistisk og sårt. Enkelt og kompromissløst. Det er Fosse. Jeg trenger ikke si mer.

Eg ser deg og

du ser meg

og fortvilinga opnar seg

innover i oss

heilt til der den blir enkel

og det går an å sjå gjennom den

 

 

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2003 - Forlag: Det norske samlaget - Sider: 60 - Sjanger: Lyrikk, Dikt



.

mandag 25. oktober 2021

Inntrenger av Sigbjørn Lilleeng (Bing & Bringsværd)

Jeg ble tidligere denne måneden tipset om at den gode, gamle norske sci-fi duoen Bing & Bringsværd sin TV-serie Blindpassasjer er blitt utgitt som tegneserie av Sigbjørn Lilleeng. Den måtte jeg jo bare lese. Bing (RIP) & Bringsværd er nemlig forfatterne som fikk meg hektet på sci-fi sjangeren, og TV-serien så jeg da den gikk på NRK så langt tilbake som i 1978 - 13 år gammel. Jeg har mye å takke Bing & Bringsværd for.

Tegneserien basert på Blindpassasjer har Lilleeng kalt Inntrenger, og å lese den var som en tidsreise tilbake til barndommen. Jeg husker jeg syns TV-serien var fryktelig spennende og kunne nesten ikke vente til tredje og siste episode. Hvem var det blindpassasjeren hadde overtatt kroppen til? Wooooohhhh....

Under her har jeg lagt ved første episode. Å se den nå er ganske så komisk. Special effects a la 1978 er ikke akkurat imponerende, men den sier faktisk ikke så rent lite om hvor mye film har utviklet seg de siste 40+ årene.

Tegneserien Inntrenger er veldig bra laget og tro mot den opprinnelige historien. Stjerneskipet Marco Polo er på vei hjem fra oppdrag på planeten Rossum når mannskapet finner en fremmed skikkelse på skjermene i kontrollrommet. De forstår at noe er fryktelig galt, og plutselig dukker det også opp et fullstendig ukjent annet romskip.

Jeg fant tegneserien på biblioteket. Den er definitivt verd å lese. Og vil du ha en flashback tilbake til 1978, ta en titt på episoden under her. Du finner de neste to liggende på YouTube. 

Have fun :-)


Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2021 - Forlag: Vigmostad Bjørke - Sjanger: Tegneserie, Sci-fi

 

.


fredag 22. oktober 2021

2 x Vigdis Hjorth - "Den første gangen" og "Et dikt til mormor"

Hjorth-prosjektet mitt består rett og slett i å lese hele bibliografien til Vigdis Hjorth. Nødvendigvis ikke eie alle bøkene hun har skrevet - selv om jeg ser at stadig flere sniker seg inn i hylla - men jeg kjenner jeg ønsker tilfredsstillelsen av å ha kontroll på hele dama, so to speak. Lykkelig var jeg derfor da jeg fant to av hennes eldre bøker på biblioteket. Ei ungdomsbok og en diktsamling (trodde jeg).

Den første gangen er en roman for ungdom som Hjorth skrev tilbake i 1999. Den handler om en pike på 16 år som er midt i den sjarmerende ungdomstrassalderen. Forbausende nok er det en temmelig mild Hjorth som skriver denne boka, tittelen til tross. Jeg-personen er usikker på seg selv, hvor hun passer inn i verden, på seksualitet og å gjøre "det" eller ei, på venninner og hva hun vil videre med livet. En nokså normal tenåringsjente, spør du meg.

Boka er veldig kort, og fin. Og har - det er tross alt Vigdis vi snakker om her - en interessant Hjorth'sk twist i slutten av historien. Forlaget skriver om boka: 

"Jeg var seksten år og mor var redd for meg. Jeg kunne ikke ha kjæreste, jeg kom ikke til å få det til, og derfor ville jeg så gjerne det." "Når man er seksten år og har kjæreste gjør man det, man er voksen og det er ingen som kan hindre det. Hvordan ville jeg se ut etterpå, og hvordan ville det syntes på meg?"

 Boka burde etter mitt syn vært en del av den kulturelle skolesekken. Kanskje den var/er? Anbefales!

 

Et dikt til mormor var ikke det jeg forventet, nemlig et dikt. Til mormor. Og siden det var tittelen som fenget meg først, så ble jeg i utgangspunktet litt skuffet da jeg bladde litt i boka. Det var jo en roman, en ungdomsroman skulle det vise seg. Jeg ble en smule forvirret, og ikke roligere av boka etter jeg begynte å lese. Denne var forvirrende! Litt om boka først...

"Helle står på overgangen til å bli ungdom. Hun ser med kritiske øyne på de voksnes verden, på deres normer og regler. Må man følge dem? Sammen med Marit prøver hun å gå utover de fastlagte grensene. De skulker skolen, stjeler en melon i en butikk, skriver et stygt brev til frøken osv. De får innblikk i livets mørkere sider gjennom Synnøve som er student. Det gjelder å være pen og bli elsket. Hvordan lykkes man med det?"

Boka er utgitt i 1990 og er den nest eldste boka jeg så langt har lest fra Hjorth. Det merkes, både i skrivestil, oppbygning og innhold.  Jeg fikk ikke helt tak i Helle, hovedpersonen. Historien er springende og uoversiktelig i det ene øyeblikket, og fin og var i det neste. Dette er en situasjonsroman som presenterer en snålt dysfunksjonell familie i en periode over noen dager som bygger opp mot mormors geburtsdag. Jeg ser glimt av den senere skrivestilen til Hjorth, men dette ble rotete for meg. Kanskje den treffer bedre et tilsvarende rotete ungdomspikehode? Ingen umulighet. Det jeg likte aller best med romanen var diktet - for det er nemlig et lite dikt her, som Helle tyter ut av seg på sparket for å tekkes mor. Et improvisatorisk dikt som skal få den nevrotiske og krisemaksimerende moren til å roe seg før (en sannsynligvis streng) mormor kommer på geburtsdagsmiddag.

"Hva er meg?
Er det mine øyne eller er det min nese?
Kanskje det er munnen, kanskje hele fjeset?
Kanskje det er bena? Kanskje det er tærne?
Kanskje det er noe jeg ikke kan fjerne.
Kanskje min hjerne?
Alt har jo et navn, og alle navn har mening.
Unntagen ordet "meg" som sitter alene.
Hva kan vel det ordet mene?"

:-)


Kilde: biblioteket - Utgitt: 1999/1990 - Forlag: Cappelen - Sider: 47/103 - Sjanger: Ungdomsroman

 

 .

mandag 18. oktober 2021

Et helt liv av Robert Seethaler

Det er en første gang for alt. Også her på bloggen. Jeg velger nemlig å gjengi hele omtalen av Et helt Liv som jeg fant i Aftenbladet 18.09.2016 (den ligger dessverre bak betalingsmur). Omtalen er skrevet av forfatter og litteraturkritiker Jan Askelund og solgte meg umiddelbart. Denne boka er (som det forslitte uttrykket) rett og slett en perle.

Østerrikske Robert Seethaler (1966) lå et helt år på tyske bestsellerlister med denne romanen, og den har blitt en internasjonal suksess, oversatt til tretten språk. Den er et praktstykke av skrivekunst, lett å lese, og man må være følelsesmessig lobotomert for ikke å berøres.

Rosen den har fått, er ofte merkelig begrunnet: Det norske forlaget kaller «Et helt liv» for historien om «en ordinær mann», Mail on Sunday sier at «Seethaler viser oss at selv for de mest vanlige mennesker er livet et ekstraordinært eventyr», mens Daily Mail hevder den handler «om en enkel mann som ... fanger noe universelt vi alle har i vårt liv.»

Den mannen det er snakk om heter Andreas Egger. I 1902 sendes han fire år gammel til sin bondeonkel i en østerriksk alpelandsby. Han vokser opp, pint og plaget, hundset og ordfattig, invalidisert, uten fakter og opprør, og utvikler seg til en gevaltig anleggsarbeider. Da Marie kommer hans vei, gifter de seg. Han bygger et slags hus til dem i en fjellside, bryter litt jord, inntil raset kommer og tar huset og begraver Marie.

Robert Seethaler
Bildekilde: Discogs

Han melder seg til tjeneste i andre verdenskrig. Etter to år ved fronten, tilbringer han seks nye i sovjetisk fangeleir der han ikke har det så verst: «vi har arbeid og mat». Slik fortsetter livet etter han kommer tilbake til landsbyen. Men det er ikke der Seethaler åpner soga om Andreas Egger, som på de første sidene på en innskytelse drar til fjells og finner en radmager, stinkende og døende eneboer som han på sin rygg bærer ned til landsbyen.

Andreas Egger er mer enn «et vanlig menneske, en alminnelig mann, en ordinær mann» som rører litterære lenestolmennesker: Han er den livskraften og overlevelsesevnen som til alle tider har holdt de mange gående, og som vi selv mest fornemmer på avstand og forviser til et andre steder. Han er herosen, det og den normale over alt i verden, og som bare blir spesiell ved den teksten som en forfatter av Robert Seethalers kaliber er i stand til å skape i oss. På 130 sider. Og han er over alt.

Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Utgitt norsk: 2016 - Forlag: Press - Sider: 130 - Sjanger: Roman

 

 

søndag 17. oktober 2021

Sommeren 58 av Annie Ernaux

Er det noen som inspirerer meg til å skrive så er det den 70-årige franske forfatteren Annie Ernaux. Hun har rett og slett grepet fatt i oppmerksomheten min med autofiksjonen sin. Tekstene - eller, bøkene hennes - er ikke direkte romaner, men så er de heller ikke rene selvbiografier. Selv om de utelukkende baserer seg på refleksjoner og presentasjoner av hendelser fra hennes eget liv.

Det er sommeren 1958 og Annie skal jobbe på feriekolonien S i Normandie. Her treffer hun H som også jobber på feriekolonien denne sommeren. De har en heftig natt sammen. Dette fører etterhvert til ulykkelig forelskelse, bulimi og skam som kommer til å følge Annie gjennom livet. Etter 20 bøker hvor Ernaux har skrevet om seg og sitt liv er hun endelig som 70-åring klar for å skrive teksten som alltid har manglet, som alltid har vært utsatt. Det unevnelige hullet i historien.

Samtidig som forfatteren slipper oss helt inn i livet sitt, på de mest sårbare stedene hun har vært, så skriver hun med en underlig form for nær distanse. For meg blir tekstene nesten magiske. Hun sier selv:

"Jeg anstrenger meg for å omforme det individuelle og intime til en sanselig og fattbar substans som ukjente mennesker, fremdeles immaterielle mens jeg skriver, kanskje vil gjøre sin egen. Det er ikke lenger mitt begjær, min sjalusi, som er beskrevet på disse sidene; det er kort og godt begjær og sjalusi."

Ernaux skriver ubegripelig fine historier. Så enkelt. Så vanskelig. 

Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2019 - Forlag: Mime - Sider: 169 - Sjanger: Roman, Selvbiografisk

 


Sommeren 2021 - Verdens ende
Slettnes Fyr