søndag 4. august 2019

"Biopsi" av Lars Ramslie

I prosjektet "Lese-meg-opp-til-Kapittel19" er jeg kommet til norske Lars Ramslie og hans nokså annerledes Biopsi. Det er to ting som slår meg med boka - det forstyrrende forholdet mellom far og sønn og det spesielle formatet.

Biopsi handler om en svært pen, populær og karismatisk bokser som ender opp som en multihandikappet mann uten bein. Hva denne boka gjør på Kapittel-19 i september? Den handler om kropp, MYE kropp og etterhvert mangelen på kroppsdeler. Bokseren ender nemlig opp i en bilulykke som gir ham så store skader at boksekarrieren er over, han får etterhvert koldbrann og må amputere begge beina, på grunn av sterke smerter får han dertil hørende sterke medisiner og ender til slutt opp som heroinist.

Fortelleren i boka er sønnen, og forholdet mellom far og sønn står sentralt i de korte tekstene som blir presentert som brikker og bolker. Ikke helt sammenhengende, men de forteller likevel en komplett historie. Til å begynne med minnet skrivestilen meg om Anne, punktromanen fra Paal-Helge Haugen som jeg likte så utrolig godt, men etterhvert fikk de fragmenterte tekstene til Ramslie fram en mye mer sammenhengende, og derfor også mye mer tilgjengelig, historie.

Lars Ramslie
Bildekilde: NyTid
Det er noe annerledes med skrivestilen til Ramslie. Han klarer å beskrive farens negative utvikling på en forunderlig distansert, men likevel nær måte. Fra en bokser med stor suksess som sønnen ser opp til, til en mann i rullstol som ikke klarer å gjøre de enkleste hygieniske tiltak selv. Dette burde være oppskriften på en stakkarslig historie, men det er ikke det jeg som leser sitter igjen med å føle. For meg er faren Far og sønnen Sønn gjennom hele boka. Sønnen er veldig glad i faren, og motsatt, til tross for at det kroppslige de begge må gjennom. Faren som føler det på egen kropp, og sønnen som håndterer kroppen som er i fullstendig forfall. Historien forteller også noe om hvordan forholdet til kropp gjør noe med hvordan vi ser på andre mennesker, og hvordan vi, kun med et enkelt blikk, kan true verdigheten til en funksjonshemmet.

Tekstene til Ramslie, som til sammen bygger romanen Biopsi, er på den ene siden en nokså kjærlig nedtegnelse over dette noe spesielle forholdet mellom far og sønn, men boka er også svært forstyrrende. Jeg klarte definitivt ikke å unngå å bli berørt av disse tekstene, og de fikk meg til å tenke på hvor såre enkelt eget liv og forhold til egne foreldre har vært, og er for de fleste, i forhold til barn og voksne med narkomane og/eller multihandikappede som opplever samfunnets stigmatisering på denne måten.

Lars Ramslie debuterte med denne romanen allerede så langt tilbake som i 1997, noe han fikk Tarjei Vesaas debutantpris for. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at denne romanen inneholder en del selvopplevde erfaringer på flere områder. Ramslie mistet nemlig sin egen far midt på nitti-tallet av koldbrann etter flere års sykdom. Man må nesten ha opplevd noe tilsvarende for å kunne skrive med en så sterk innlevelse og med så stor slagkraft denne boka har på meg.

"Alene med obdusenten. Ensom. Navnløs. Nye navn; liket, avdøde, kroppen. En middelaldrende mann i middels form med begge bena amputert. Ensom; selv uten selv. Uten sitt selvsyn sett. Med viljeløs, lånt og nesten tanketom retorikk blir du det ensomste jeg har lest når jeg leser hvordan de skjærer og klipper opp kroppen din i den nøyaktig tyve siders rapporten om døden ingen kunne følge deg inn i."

 Anbefales!


Kilde: Biblioteket - Utgitt: 1997 - Forlag: Tiden - Sider: 159 - Utfordring: GoodReads, Nye norske




Fra fine sommerdager i Lysefjorden

6 kommentarer:

  1. Flott omtale, godt å høre at det ikke er en stakkarsli roman, da var jeg solgt. Boken er bestilt på biblioteket, og er jeg heldig får jeg lest den før ferien er over om en uke :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det skal bli spennende å høre hva du synes. Jeg likte den godt, sikkert også ut fra at den har et helt eget format og litt merkelig nært/distansert språk. Merker at slike bøker virkelig sparker igang lesegnisten min i forhold til det jeg kaller litt sånn der A4 litteratur. Jeg er altetende egentlig, men noen ganger trenger jeg det uvanlige å bryne meg på. Forrige boka jeg skrev om var også ganske egenartet, den fra Joof. KJekt!

      Slett
  2. Disiplinert dette med kapittellesing. Har såvidt gløttet på lista og fått med meg kroppsfokuset, men utover det er jeg blank. Interessant omtale om bok jeg sikkert ikke kommer til å lese, ivhertfall ikke i nåværende modus, sliter med alt som ikke smelter inn, muligens er motstand det jeg trenger. Noe som smeller litt som du sier, i det andre innlegget, om rasismen. Den frister mer.

    (Håpre du leser alt/alle som kommer på Kapittel (så jeg kan holde meg oppdatert på minimumsinnsats)

    SvarSlett
    Svar
    1. Neppe alt og alle, kanskje bare litt til. Men jeg prøver, det skal jeg ha! Fant et bort på biblioteket på Sølvberget der de hadde samlet forfattere med bøker som kommer. Det gjorde jobben lett, det var jo bare å raske med seg :-)
      Har gitt meg selv en gedigen jobb med å registrere alle bøkene jeg eier. Rubbel og bit av det som ligger på gamle stasjonære PC'er, en gammel Kindle, og rundt forbi på løse disker i huset. Har jo NULL kontroll på ebøkene mine. De fysiske i hylla SER jeg jo hvor er, de digitale er skumle. Jeg "skulle bare" registrere dem inn i Library Things... Bare bare du... Det er jo en hel ukes jobb. MINST!
      Skal begynne på ei gutter-og-sex bok nå. Kapittel-materiale det også. Kan bli interessant!

      Slett
  3. Svar
    1. Det er aldri noen tvil om hvordan det går med faren, og sitatet er bare en liten refleksjon oppi hele livshistorien. Den er ikke brutal å lese tekstlig sett, men det var heller ikke noe enkelt liv som ble levd.. tenker jeg.

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)