fredag 27. januar 2017

"Beckomberga" av Sara Stridsberg


Jeg har nettopp lest ferdig Beckomberga og er både full av og tom for ord samtidig som jeg er følelsesmessig totalt utslitt. For en roman! For en forfatter! Det er ennå tidlig på året, men denne boka kommer sannsynligvis til å toppe listene for 2017. Det er svært svært sjelden jeg blir så grepet av ord på ellers blanke ark.

Sara Stridsberg feide over landet for 9 år siden med boka Drømmefakultetet. Den traff meg som et ekspresstog. Jeg var derfor litt "bekymret" for Beckomberga som er min andre Stridsberg-roman, men all bekymring feid til side. Historien om Jackie og hennes alkoholiserte far Jim (James) er skremmende gripende, god, sørgelig, forhåpningsfull, mørk og oppslukende i all sin ærlighet.

Dette er en usedvanlig sterk historie om et barn som via ungdomstiden og opp til ung voksen alder får en tett knytning til mentalsykehuset Beckomberga hvor hennes psykisk syke og alkoholiserte far havner etterhvert og blir værende i flere år. Jackie er sterkt knyttet til sin suicidale far, men det er et hjerteskjærende og vondt enveisforhold. Hun besøker ham hver dag, enten etter skolen, eller istedenfor å gå på skolen, mens faren mørke sinn i all hovedsak er opptatt med andre kvinner på mentalsykehuset, både ansatte og innsatte, eller spinner rundt tanken på Jackies mor, hans fraskilte kone Lone, som han aldri klarer å glemme. Han verken kan eller egentlig vil bli frisk, og mener han har kontroll på alkoholinntaket. Han er også ærlig når det kommer til egne selvmordstanker, noe som selvfølgelig påvirker Jackie sterkt. Jim ønsker nemlig at datteren skal være tilstede når han etter å ha tatt nok piller vandrer ut i havet for å drukne seg selv... Jim slipper nemlig ut av Beckomberga mentalsykehus etterhvert. Farens mørke påvirker selvfølgelig også Jackie, og hennes største frykt er at dette mørket også blir videreført til hennes sønn Marion.

Sara Stridsberg
Bildekilde: albertbonniersforlag.se
Som i Drømmefakultetet maler Stridsberg her et visuelt og levende persongalleri, men med et mørkt og dystert bakteppe. Perspektivet forflytter seg gjennom historien. Noen ganger er Jackie fortelleren. Andre ganger er det Jim. Og innimellom kommer det også informative bolker om selve mentalsykehusets historie fra det åpnet i 1932 til det ble stengt i 1995. Kapitlene er korte, forflytningene er mange, men historien flyter enkelt og uproblematisk. Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at jeg hele tiden leser en dyster selvbiografisk roman, for den griper så aldeles inn i de innerste krokene av et menneskesinn. Det er så nakent, så gjennomgripende ærlig og direkte at det å spekulere i om dette er selvopplevd er uinteressant, selv om det selvfølgelig gir historien en ekstra dimensjon.

En vakker, mørk og rå roman med et språk og en stemning som grep meg innerst i sjela.

"Når drar du da, Jim?"
"Det kan jeg ikke si."
"Kommer du til å tenke på meg mens du svømmer din vei?"
"Jeg tror ikke jeg kommer til å tenke på noen ting."
"Kommer du til å ringe meg?"
"Hvis du vil."
"Et siste spørsmål bare."
"Ja?"
"Har du noensinne elsket meg?"
"Jeg vet ikke, Jackie, jeg vet ikke om jeg gjorde det."


Kilde: e-bok fått fra forlaget - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2015 - Sider: 338 - Utfordring: GoodReads, Off the Shelf


En kontrast til alt det mørke...

.

21 kommentarer:

  1. På tide for meg å rive meg opp fra episoden for flere år siden, hvor jeg overvar et bokbad med forfatteren. Jeg leeeeeeeeed meg igjennom det, i likhet med forfatteren som sleeeeeeeeeeeeeeeepte ut ord etter ord og jeg ble bare såååååååååååååååå enig med meg selv om at dette i hvert fall ikke var noe for meg.

    Jeg er redd og beskjemmet for at jeg har skrevet dette i x antall andre kommentarfelt. Men jeg mener det. Jeg fikk helt hetta.

    - Likevel, jeg har jo sett, og ser ut fra din omtale også, at dette faktisk ER noe for meg. Drømmefakultetet har jeg for øvrig hatt i bokhyllene siden sist jeg forsøkte å komme meg over bokbadminnene. Skjerpings, Ellikken. Skjerpings. Mentalcases og mørke, det liker jeg jo. Skjerpings.

    SvarSlett
    Svar
    1. Å Elli, ja skjerpings. Nå leser vi ikke ofte de samme bøkene, men denne tror jeg treffer innerblink hos deg også. Synd at du er blitt avskremt fra forfatteren pga et treeeeeigt bokbad. Det er som med meg og Espedal. Jeg kan styre meg for mannen, men elsker forfatteren. Les Stridsberg om du liker mentalcases og mørke!

      Slett
  2. Jeg har spart på denne helt siden den kom ut, fordi det er Stridsberg, og man må rett og slett psyke seg opp for å lese. Jeg tror hun, uten tvil, er den forfatteren jeg har lest i voksen alder som treffer meg hardest. Godt å høre at denne er like god, da kan jeg spare litt til.

    SvarSlett
    Svar
    1. Beckomberga var for meg mer slagkraftig enn Drømmefakultetet. Kanskje fordi jeg nå visste mer hva jeg gikk til? Jeg leste dramastykket Medealand på tampen av desember ifjor, men fikk ikke skrevet om det på bloggen. Det var en surrealistisk fortelling, også med en kvinne i hovedrollen. Velskrevet og slagkraftig. Har du lest noe annet fra Stridsberg? Husker ikke.. Darling River?

      Slett
    2. Yep Darling River, du takler vel litt selvpromotering? ( https://moshonista.blogspot.no/2011/10/sommerfugler.html#comment-form ). Det var den første jeg leste. Sjokkartet, blir fremdeles svimmel når jeg tenker på den. Både den og Drømmefakultetet. Det er noe med språket. Du vet du snakker forfattergeni når man må jobbe med seg selv i årevis for å lese neste bok -))

      Slett
    3. Selvpromotering jatakk når det gjelder slike bøker! Leste omtalen din. Darling River nå på planen, uten Lolita i sekken that is. Men, et stor men. Jeg må ha pause. Lang pause. Kanskje ett år eller deromkring. Beckomberga skal få lov til å boltre seg i skallen min alene i lang tid før jeg fyller på mer Stridsberg. Som du sier - man må psyke seg opp til Stridsberg-bøker. De etterlater deg aldeles punktert og tom..

      Slett
  3. Dette er en god bok, jeg synes den var sterk, men ikke så sterk som Drømmefakultet dog. Siden det handler om hennes far og henne selv vil det nødvendigvis bli annerledes..
    Har blogget om den også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Leste nettopp omtalen din. God. Det er en sterk roman, og med det ekstra elementet at mye av dette er selvopplevd. Det er tydelig at Stridsberg har skrevet en dose fiksjon inn i historien, for det er flere ting der som hun umulig kunne ha visst, dialoger hun har skapt og situasjoner som er beskrevet. Uansett så var dette for meg en like stor opplevelse som Drømmefaktultetet, for nå var jeg mer forberedt på hva jeg fikk. Hvilke andre bøker har du lest av henne?

      Slett
    2. Jeg har bare lest disse to av henne, men har Darling River i hylla. Kjøpte den etter at jeg hadde lest DF- men så ble den stående. Det er vel noe med timing, der og. Ikke noe man lystleser i en fei, liksom..

      Slett
    3. Nei disse må man være mentalt forberedt på... Tenker at Farlig River blir neste. Om en stund.

      Slett
    4. Darling ja...hehe...mobilbloggsvar...

      Slett
  4. Godt å høre fra andre at Stridsberg er spesiell. Høres ut som Becomberga er "overkommelig" i forhold til at en skarve leser skal skjønne hva hun leser. Har kun lest Medealand av henne, så det også som teaterstykke, men det ble litt for "ullent" for meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Beckomberga og Drømmefakultetet er så absolutt overkommelige. Jeg leste Medealand like opp under jul, og dersom det er det eneste du har lest så skjønner jeg at du er noe skeptisk. Medealand har jeg dessverre ikke skrevet om, men det var jo en absurd og surrealistisk historie - igjen om en kvinne med svært så store utfordringer. Som tatt ut av et drømmeland. Et aldeles spesielt teaterstykke, overhode ikke samenliknbart med de to romanene hennes som jeg har lest. Det intense språket, og evnen til å skape stemning, er kanskje likt. Men det er likevel et helt annet språk og en totalt annen type stemning i både Drømmefakultetet og Beckomberga. Sistnevnte syns jeg var lettest tilgjengelig av de to. Gi dem en sjanse Tine. Jeg er nokså sikker på at du kommer til å like både språk og historie.

      Slett
    2. Skal sjekke ut Beckomberga, du har pirket i nysgjerrigheten min :)

      Slett
    3. Godt. Stridsberg er altfor god til å passeres :-)

      Slett
  5. Jeg kjøpte denne i Sverige i fjor, og grugleder meg til å lese. Jeg har lest Drømmefakultetet og Darling River og elsket begge. Men det er som du sier, man må være i riktig mindset for å lese Stridsberg og høsten i fjor var helt klart feil tidspunkt å dykke ned i det mørket. Stridsberg er for øvrig den eneste forfatteren jeg har lest der bøkene gir meg en sterk fysisk trang til å dusje etter å ha lest dem. Kanskje særlig Darling River. Alt er så ekstremt kroppslig at det blir ekkelt. Men bra. Vanvittig bra. Jeg skal definitivt prioritere Beckomberga i år.

    SvarSlett
    Svar
    1. Darling River er herved på lista - ekkel og ekstremt kroppslig til tross. Vannvittig bra er akkurat dekkende beskrivelse. Bøkene er en fryd å lese og suger meg rett inn i historien og hodet på karakterene. Plukk rett tidspunkt for Beckomberga, og nyt.

      Slett
  6. Jeg skjønner at det er på høy tid å få lest denne romanen! Takk for påminnelsen!

    SvarSlett
    Svar
    1. Alt av Stridsberg man har tilgode er en god ting :) Boka krever sin dedikerte tid, men det vet du. Dette er ikke busslektyre. Jeg prøver å bremse litt når det gjelder Darling River (som jeg burde lest før denne). Stridsberg (som Atwood) nyyyyyytes her i huset.
      Har nå besøkt Hong Kong og forstår hvorfor du er aldeles hektet. For en by! ...og "litt" for stor til å gjøre på 8 timer ;)

      Slett
    2. Jeg har begge bøker liggende, og fatter egentlig ikke hvorfor jeg ikke for lengst har lest i alle fall en av dem!

      Hong Kong er en helt utrolig by! Koste meg godt med dine observasjoner!

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)