"South of the Border, West of the Sun" av Haruki Murakami

I denne for meg ganske så annerledes boka fra Murakami møter vi middelklassegutten Hajime og følger ham fra tidlig barndom og frem til førtiårene. Hajime er enebarn og etterkrigsårene har bragt ham et godt ekteskap, to døtre og en misunnelsesverdig karriere som innehaver av to jazz-klubber. Hajime er likevel ikke lykkelig, og barndomsminnene om en klok, ensom og poliorammet 12-år gammel jente som heter Shimamoto spøker hele tiden bak i bevisstheten. Hun er den eneste som har forstått ham, og er enebarn som han selv. Det uunngåelige skjer, Shimamoto dukker opp på en av Hajime's barer, og fra da av blir livet hans ikke det samme. Men kanskje ikke på den måten Hajime selv har sett for seg? Mer ønsker jeg ikke å fortelle om historien.

Det er ganske vanskelig å karakterisere denne romanen. Jeg har lest Murakami tidligere, og dette er ikke typisk forfatteren. Det er heller ikke en typisk romantisk historie. Det ruver en tung stemning over hele boka, og jeg sitter hele tiden og forventer det uforventede. At noe merkelig eller forunderlig er like om hjørnet. At mysteriet i denne boka er så altomfattende at bare noe fantastisk vil forklare alt som skjer. Istedenfor så slutter historien, og mysteriet forblir - uløst? Musikk spiller også i denne historien en viktig del. South of the Border (down Mexico way) refererer til tittelen til sangen som er gjort berømt av Nat King Cole, men det refereres også til Cole's Pretend you’re happy when you’re blue. Noe som beskriver Hajime veldig godt. Han synes nemlig å tilbringe store deler av livet med å synes synd på seg selv til tross for egen tilsynelatende suksess. Ikke akkurat en tillitvekkende person i mine øyne. Jeg ble også overrasket over at til tross for at Murakami virkelig drøvtygger Hajime's liv og følelsesspekter så kommer det aldri fram noen uoverensstemmelser i ekteskapet. Hajime og kona argumenterer aldri med hverandre, de har aldri en krangel, det passerer faktisk aldri et dårlig ord mellom dem selv om kona en gang investerer alle sparepengene deres i en temmelig lyssky affære. For ikke å snakke om slutten, der Hajime gjør hva han gjør. Der ville ihvertfall jeg forventet et aldri så lite følelsesutbrudd. Er dette troverdig? Neeehhh... Ikke for denne leseren ihvertfall.

Haruki Murakami
Bildekilde: tsunagujapan.com

Jeg tror jeg hadde altfor høye forventninger til denne boka, og så endte jeg opp med å finne den lite engasjerende. Eneste grunnen til at jeg kom meg gjennom hele historien (på 2 uker(!) er at innleseren på Storytel, Eric Loren, var usedvanlig god. Han passet veldig godt til stemningen. For Murakami skriver godt. Språket er godt. Men jeg fant historien noe tynn, sub-plottene var ikke særlig spennende, karakterene var lovende, men ikke særlig troverdige når det kom til stykket, og hvor interessant er det å lese side opp og side ned om en mann som går og småsyter om at han ikke har det helt bra i livet. Problemstillingen er jo troverdig, men skaper ikke akkurat halleluja-stemning her i stua... Jeg er noe lunken til denne ja, men det er en lett tilgjengelig Murakami. Det skal boka ha. Her er Murakami's vanligvis så surrealistiske univers særdeles fraværende.

Kilde: Storytel - Språk: Engelsk - Lydbok utgitt: 2014 - Tid: 6t32min - Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere

Definitivt South of our Border...
Fra Antigua 2012