onsdag 29. april 2015

Samlebokomtale - april i fart

Fremdeles i godt vårdriv på vestlandet! Sålangt i april har jeg fått med meg 9 bøker, selv om det er short på omtaler. Av og til må jobb prioriteres, men det lever jeg godt med. Alle bokbloggeres quick fix gjør susen - samlebokomtale!

Parinoush Saniee er fra Iran og har skrevet Irans mest solgte og omtalte samtidsroman Det som ventet meg. Den boka har jeg ikke lest, men da jeg fikk tak i Den stumme gutten på bokbloggertreffet for et par år siden så tok jeg den med meg tilbake til hyllene i håp om at den skulle være av interesse. I hyllene har boka stått til nå. Den stumme gutten handler om den iranske gutten Shahab. Han er nå blitt 20 år og kikker tilbake på barndommen sin, en barndom preget av sterkt religiøse og strikte foreldre (spesielt far i huset), forskjellsbehandlingen han ble utsatt for der lillesøster blir degget for og hans bror blir løftet fram og opp fordi han er særskilt skoleflink (les: streber som ikke tør annet enn å følge sin fars strenge oppdragelse) og en dagmamma som ikke har persisk som morsmål. Shahab er en stille og rolig gutt, og forvirret av språkene rundt seg så lar han rett og slett være å snakke. Alle tror derfor han er stum, og blir etterhvert betegnet som tulling. Moren forsøker å forstå sønnen, mens faren gjør alt for å vekselvis ydmyke og overse ham i andres nærvær. Etterhvert tror Shahab selv at han er dum, og at faren ikke kan være faren, fordi storebror Arash er klok og skoleflink som sin far. Shahab er diametralt forskjellig. Til slutt er det bestemoren som får ham til å åpne seg og får ham til å snakke. Før vi kommer så langt så går det imidlertid et godt stykke tid...

Som historie er ikke boka særlig spennende. Den var imidlertid interessant i så måte at jeg lærte en god del om livet i Iran og hvordan det utarter seg for ungdommene der. Et land der familiens ære betyr alt, og at man kan gå over lik for å bevare den. Livet til unge kvinner er så absolutt ikke enkelt, og det å vise kjærlighet til noen som foreldrene enten ikke a) har valgt ut selv eller b) har godkjent først er den største forbrytelse. Noe Shahab får førstehåndskjennskap til der han blir trukket inn i situasjoner han ikke kan unngå. Boka var grei nok. Jeg forstår imidlertid hvorfor jeg har hatt den som hyllefyll. Den går ikke inn i historien som verken viktig, godt skrevet, veldig interessant eller engasjerende. Et kryss for Iran, den var ikke dårlig - det var det hele. Lunken anbefaling...

Jeg er kommet til tredjeboka i Lee Child's serie om eks-militærpolitimannen Jack Reacher. I Tripwire ligger han lavt og lever et tilbaketrukket liv i Key West. Jobben hans består i å grave ut svømmebasseng for hånd, og han er ikke særlig glad for at en privat etterforsker begynner å stille spørsmål om ham i denne fredelige kroken av Florida. Når den selvsamme detektiven, Costello, plutselig dukker opp død og med fingertuppene skåret av så innser Reacher to ting. For det første er det på tide å flytte på seg og for det andre så ønsker han å finne ut hvorfor mannen som etterforsket ham nå plutselig ser ut for å være drept. Som i Lee Child to forrige thrillere, Die Trying og Killing Floor, er Reacher snart opp til halsen i trøbbel av den dødelige sorten. Denne gang er en manipulerende Wall Street fyr involvert, selvfølgelig også en mystisk kvinne og ikke mindre enn levebrødet til et helt samfunn. Selv skjebnen til soldater som ble avskrevet som "missing in action" fra Vietnamkrigen blir en del av historien. Dette er fremdeles bra. Boka ble lyttet til fra Storytel, og Lee Child har benyttet nok en god innleser. Den engelske Child berømmer seg selv for å skrive fullstendig overbevisende, amerikanske action thrillere uten snev av engelsk sensibilitet. Jeg er fullstendig enig, selv om jeg synes denne historien ikke var like sterk som hans første, ei heller helt på høyde med hans neste. Kvaliteten er likevel så bra at jeg allerede har nr. 4 i serien, The Visitor, på øret :o) Anbefales.

Oh yes! Jeg har lest bok 2 i Atwood's dystopiske trilogi, og jeg er fremdeles hektet. Må imidlertid innrømme at prosjektet mitt med å lese ei av bøkene på norsk - denne - ikke gikk helt etter planen. Jeg er bare blitt SÅ glad i det Atwood'ske språket at jeg ikke klarte å lese mer enn 30-40 sider av boka på norsk før jeg anskaffet den på engelsk fra Amazon. Jeg mistet litt av Atwood, og det klarte jeg ikke å akseptere. Den dama der treffer nemlig noe i leserota mi.

The Year of the Flood utspiller seg i samme tidsperiode som Oryx and Crake, men handler om menneskene som befinner seg utenfor de inngjerdede forsknings- og bostedsområdene som rommer "the brainiacs" og deres familier. De menneskene som verken er vitenskapsmenn eller forskere på høyt nivå. Historien følger en religiøs gruppe som kaller seg God's Gardeners som er etablert av Adam One - en gruppe mennesker som er imot genspleising av dyr, utarming av jordens grøntområder, genmodifisert mat og forskning på menneskerasen - med andre ord imot alle farene ved den teknologiske og biologiske utviklingen. Historien hopper også i denne boka litt frem og tilbake i tid - tilbake til tiden før epidemien, det God's Gardeners kaller The waterless flood, og hvordan disse menneskene overlever epidemien og prøver å tilpasse seg det nye samfunnet. Alle gjerder er revet ned, genspleisede dyr går fritt omkring, ingen vet hvor mange - om noen - har overlevd og det hele er en kamp om ressursene. Mat, vann og tak over hodet og helst et våpen til å forsvare seg med. Utover i historien ser vi at Atwood fletter inn skjebnene til flere av karakterene fra førsteboka Oryx and Crake, uten å nevne navn, og disse følger vi videre. Det spesielle med The Year of the Flood er at boka inneholder en komplett religion oppfunnet av Atwood. En religion med både hymner, ordtak, helligdager, spesifikke helgendager gjennom hele året hvor man setter pris på de forskjellige gavene naturen har gitt menneskeheten osv. Adam One sørger for faste samlinger og ord for dagen for disse Guds gartnere. Det gir en helt spesiell følelse til boka, selv om det ikke dominerer på den måten man kanskje skulle tro. Dette er et genialt sjakktrekk fra Atwood. Jeg kan ikke vente med å se hvordan det går videre i denne svært så spesielle og fremdles veldig så velskrevne dystopien. (Ok, jeg er 41% inn i MaddAddam, sisteboka - jeg kunne jo ikke vente :o) Anbefales? Så absolutt og definitivt!

Jeg fant, jeg fant! En ulest Steinbeck roman i hylla mi. Hvordan kan det ha gått til?! Lykkelig var jeg. Alle tiders torsdag er faktisk etterkommeren til Cannery Row, ei bok jeg dessverre ennå ikke har lest. Andre verdenskrig er nå over og alle fra Cannery Row har gjenopptatt sine liv i Monterey, enten de har kjempet i krigen eller blitt påvirket av den på en eller annen måte. Deres tilsynelatende dagligdagse og enkle liv er interessant og tiltalende, som de fleste folks liv gjerne er, men som vi kanskje ikke registrerer i hastverkshverdagen vår? Igjen skriver Steinbeck om mennesker som hovedsakelig befinner seg blant de arbeidsløse og fattige. Dem som ikke er rike på gods og gull, men som viser seg å ha større hjerte og omtanke for hverandre enn de fleste. Doc er blant dem som har jobb. Han er marinbiolog, men jobben gir ham liten glede. Han er deprimert og ensom og holder seg helst blant bumsene og drikker i takt med dem. Oppdragene hans som marinbiolog blir færre og færre, men foreløpig akkurat nok til å holde hodet økonomisk over vannet. Mack finner ut at Doc trenger en oppmuntring og begynner å lete etter en kone som kunne passe ham. Det er nemlig kommet en ny jente til Monterey som jobber som escortepike - en jobb Mack og vennene hans  ikke synes passer hennes faktisk så classy framtoning. Når drankere og arbeidsledige går sammen om å spleise Doc med den nye piken så går det som det må gå. Resultatet blir en munter historie om Doc, Mack, Hazel, jentene på horehuset og Josef og Maria (dette er kun en person, eieren av den nærmeste baren). Dette er en hjertevarm historie om mennesker nederst på den sosiale rangstigen som stiller opp for hverandre uansett situasjon. Som hjelper hverandre uansett evner. Steinbeck er i Alle tiders torsdag like innsiktsfull og beskriver igjen så aldeles nydelig vakkert livene til mennesker som ikke nødvendigvis lever på livets solside. Dette er en av mine favorittforfattere, og boka anbefales uten forbehold. Heter Sweet Thursday på engelsk, by the way. To andre bøker av Steinbeck jeg sterkt anbefaler er Of Mice and Men og The Pearl.


Lines Lesesirkel 1001-bøker for april var Nathaniel Hawthorne's The House of the Seven Gables. Både en forfatter og ei bok jeg ikke hadde hørt om tidligere. Boka er imidlertid skrevet i 1851 og blir beskrevet som en del av den mørke romantikken. Interessant i utgangspunktet, synes jeg. For der befant også Edgar Allan Poe seg, en av de fremste representantene for denne sjangeren. Og Poe liker jeg. Vel, tilbake til Hawthorne og boka.

Det er et dystert New England herskapshus som danner bakgrunnen for historien. En historie som handler om nedarvet skyld og derpå følgende soning gjennom medmenneskelighet og goodwill for de stakkars etterfølgende generasjonene. Huset bærer en døende manns forbannelse som påvirker innbyggerne på dette stedet i over to hundre år. Huset er gått i arv i Pyncheon familien, men det ble i utgangspunktet overtatt på en særdeles uetisk måte i det 17. århundre da en av Pyncheon-familiens forfedre annekterte huset ifm hekseprosessene. Om boka og forfatteren sies det at Hawthorne så for seg et familiedrama om ondskap og hevn og som et mikrokosmos av Salem's egen historie som et idealistisk samfunn ødelagt av grådighet og stolthet. Det er sikkert helt riktig. Det som også er riktig er at jeg ikke klarte å fullføre boka. Den var definitivt ikke for meg. Jeg klarer ofte å opparbeide meg tålmodighet med langsomtflytende bøker dersom språket er veldig bra. (Virginia Woolf er et godt eksempel på det.) I The House of the Seven Gables er språket utrolig nydelig. Jeg leste/lyttet til boka på engelsk, og språket fascinerte meg veldig. Men - den er så usiiiiigelig detaljert. Og det skjer så usiiiiigelig lite på usedvanlig lang tid. Jeg ville så gjerne fullføre, men jeg orket det rett og slett ikke. Jeg tror imidlertid, at boka passer ypperlig for dem som har bestemt seg for å lese ei bok i år. Denne boka er nemlig velskrevet så det holder. Hver setning og hvert ord virker nøye utformet og nøye utvalgt, og romanen er ment å leses langsomt og nytes. Jeg synes en amerikansk reviewer av boka sa det så beskrivende: "..there are vacuums between the words, voids between the sentences, gulfs between the paragraphs..". Jeg gjorde et tappert forsøk. Jeg kom 31% inn i eboka parallelt med lydboka. Der satte jeg (et foreløpig) punktum. Anbefales dem som nyter det engelske språket og som har noe mer enn gjennomsnittlig stor tålmodighet :o)

Etter 1001-boka så var jeg klar for en page-turner. Jeg behøvde noe som kunne gi meg gnisten tilbake. Mangt og mye hadde jeg hørt om Bird Box, og den skuffet definitivt ikke når det gjaldt page turning! Dette er Josh Malerman's debutroman, og jeg må si meg mektig imponert. Ikke av språket kanskje, det var på temmelig gjennomsnittlig thriller/krimnivå om jeg kan kalle det det. Men du verden for en spenningsskapende mester!!! Dette var dystopi-psychothrilleren sin! Det er sjeldent jeg lenger orker å lese utover nettene uten at jeg må (pensum/jobb), men denne boka hadde jeg store problemer med å legge fra meg. Det er nemlig en nerve i denne boka som starter i første kapittel og gir seg ikke før man er helt i mål. Den der dirrende, ut-på-stolkanten nerven som hvis jeg får den oftest skjer på film. Hva boka handler om? De fleste menneskene avviste rapportene på nyhetene. Men rapportene kom hyppigere og hyppigere - plutselig representerte de virkeligheten. Snart skjedde det med mennesker vi kjente. Da internett døde og TV-apparater og radioer ble tause. Da telefonene sluttet å ringe og det å se ut vinduet, å være utendørs, ikke lenger var mulig. Oh yes. Er du på jakt etter en pageturner - les denne! Anbefales! (..selv om den verken har et poeng, en slutt, en moral eller en forklaring.. ;-)

April er snart over, og jeg er også øyestraks ferdig med tredjeboka i Margaret Atwood's dystopiske trilogi som avsluttes med MaddAddam. Jeg har med andre ord lest mye bra i april. Det som slår meg er at jeg ikke har lest noe nytt norsk hele måneden. Ei heller deltatt på samlesingen av bokbloggerprisboka. Den får komme i mai. Jeg stresser meg ikke lenger opp over bøker jeg ikke får lest. Jeg har deltatt på Bokhyllelesing sirkelen med Jan Erik Vold's Kykelipi, Lines 1001-lesesirkelbok nevnt ovenfor og Ingalills Biografisirkel med John Grisham. Jeg får si meg såre fornøyd med innsatsen. En kjapp aprilstatistikk:
  • Antall bøker: 9
  • Land: Canada, Iran, England, USA
  • Medium: 3 lydbøker, 3 papirbøker, 3 ebøker = flott fordeling! 
  • Kjønn: 5 bøker av menn, 4 av kvinner
  • Totalt for året: 46/100 bøker
  • Dominerende sjanger: 4 dystopier...

Nå er jeg veldig snart klar for mai. Terrassen er høytrykksspylt og klar for beising. Blomsterkrukkene er klar for flere sommerblomster bare nattefrosten gir seg. Nye terrassemøbelputer er blinket ut og masse bøker i TBR lista mi. La våren komme :o)


onsdag 15. april 2015

Bio-sirkelen: Crime and Punishment

Klok av skade fra forrige biorunde hvor jeg pløyet 704 Hemingway-sider så ble det en kreativ vri på Ingalill's Biografisirkel kategori. Jeg har nemlig kjørt en dobbelt-kvalifisering. Crime and Punishment kan jo være så mangt! Jeg valgte derfor å gå for biografien til en advokat, en advokat som de aller fleste kjenner best som forfatteren John Grisham. Som advokat har han gravd seg ned i (økonomisk) crime for å utstede punishment til dem som fortjente det. I tillegg skriver han om crime og punishment, og her kommer dobbeltkvalifiseringen inn i bildet. (At biografien er en 80-siders affære, OG at jeg fikk lese om en tidligere favorittforfatter gjorde heller ikke særlig skade -)

Selv om jeg har lest flere bøker fra Grisham så visste jeg forbausende lite om ham. Det er kanskje ikke så rart. Ifølge Libby Hughes, forfatteren av biografien, så er den virkelige John Grisham - advokaten - en særdeles privat person som unngår publisitet så ofte han kan. Han gir få, om ingen, intervjuer og holder seg borte fra rampelyset.

John Grisham ble født i Mississippi og hadde en ganske ustabil barndom i så måte at familien flyttet hvor enn pappa-Grisham til enhver tid fikk seg jobb som bygningsarbeider. Det være seg Arkansas, Louisiana eller rundt i Mississippi. Over alt hvor de dro tok mamma Grisham de fem ungene med seg i kirken. Religion ble tidlig en del av livet til John, og allerede som åtteåring bestemte han seg for å bekjenne sin tro offisielt. Selv så ung så mener Grisham selv at det var det den viktigste hendelsen i livet hans. I utgangspunktet ville unge, lovende (og etter sigende virkelig handsome) Grisham bli baseballspiller. Han skiftet universiteter kontinuerlig for til enhver tid å gå på det universitetet i Missisippi som hadde den beste baseball-treneren. Men etterhvert så måtte Grisham innse - han kom aldri til å bli noen profesjonell spiller. Til det viste det seg at han var faktisk altfor pinglete på banen... Baseball ble likevel en stor del av Grisham's liv etter han fikk barn, og bygget en baseball bane i hagen...

John Grisham
Bildekilde: nytimes.com
John utdannet seg istedenfor som kriminaladvokat. Han hadde stor formidlingsevne og en sterk følelse for hva som var rett og galt. Utdannelsen falt likevel ikke enkel for godeste Grisham, og han måtte virkelig jobbe for karakterene. Under en veldig lang eksamen så hadde han mistet helt oversikten og kunne rett og slett ikke svare på det siste spørsmålet. Han bare skrev og skrev, og skrev enda litt til. Da han fikk eksamensprøven tilbake hadde professoren ved universitetet skrevet: "You obviously don't know the answer, but you have a great gift for fiction...". Advokatkarrieren til Grisham ble faktisk svært suksessrik til tross for at utdannelsen var tung, og det var faktisk en dag i retten at han fikk ideen til til første bok - A Time to Kill. En 10 år gammel pike vitnet mot  en mann som hadde voldtatt og forlatt henne som død. Grisham ble så grepet av historien at han spant videre på saken og lurte på hvordan det ville gått med faren til piken om faren hadde drept overgriperen. Han måtte bare skrive dette ned. Og resten er historie. Grisham er blitt en usedvanlig suksessrik forfatter, og med sin bakgrunn som advokat som kjenner kriminalsaker detaljert fra begge sidene av bordet så er også kriminalbøkene han usedvanlig troverdige og overbevisende.

John Grisham lever idag et særdeles tilbaketrukket liv og produserer i gjennomsnitt 1,5 bøker pr. 2 år. Etter 32 romaner går det fremdeles i Crime & Punishment, selv om han har droppet advokatkarrieren til fordel for forfatterkarrieren. Det er likevel ingen tvil om at Grisham's bøker ikke ville vært hva de er om han ikke hadde penset inn på lov-og-rett på universitetet. Gudsjelov at mannen ikke ble baseballspiller!

Libby Hughes
Bildekilde:
capecodtoday.com

Likte jeg boka? Ikke noe særlig. Den var kort og ikke særlig spennende! Jeg trodde forfatter Libby Hughes hadde mer å komme med, med tanke på at hun også har skrevet biografiene til bla. Margaret Thatcher, Nelson Mandela, Colin Powell og Tiger Woods for å nevne noen. Hun hadde nok en utfordring i Grisham, for han gir ytterst sjeldent intervjuer, hun fikk ikke treffe mannen selv (!) og har basert boka si på intervjuer av menneskene rundt Grisham. Ingen førstehåndsinformasjon direkte fra bio-objektet, med andre ord. Det var jeg ikke klar over i utgangpunktet. Det er vel også grenser for hvor spennende en advokats liv er når han ikke er med på noen kontroversielle saker, er bundet i sin tro, lever fullstendig etter både gode moralske og religiøse prinsipper og lar kun voldskriminalitet dukke synlig opp i bokform.



Kilde: Egen bok
Forlag: iUniverse
Utgitt: 2004
Sideantall: 81
ISBN: 9780595322831
Utfordring: Biosirkelen, GoodReads


Preview The Firm basert på John Grisham's bok med samme tittel



fredag 10. april 2015

Atwood og Howey - Det finnes dystopier og dystopier

Jeg har de siste par årene fått det for meg å lese dystopier. Ikke fordi jeg personlig er spesielt glad i disse uønskede samfunnsmodellene, men innimellom er det fristende å lese noe helt annet. Noe sært. Noe svært så ikke-realistisk. Jeg tror jeg rett og slett for en kort periode har erstattet sci-fi med dystopi, og har gjort meg noen erfaringer. Dystopiene - som nesten uten unntak har vært trilogier - kan grovt sett kategoriseres i grupperingene 1) The Good - som The Hunger Games, 2) The Mediocre - som The Maze Runner og 3) The Evil - Divergent-serien. Påsken ble likevel dedikert dystopiene, og jeg fikk meg en overraskelse og to igjen gitt.

Først ut var sisteboka i Silo-serien - Dust - av Howey. Førsteboka Silo var nemlig virkelig lovende. Noe var skjedd ute i verden som gjorde at menneskenes eneste mulighet for overlevelse var å bo i siloer under jorden. Andreboka Shift gav oss foranledningen forut for at jordkloden var blitt et ubeboelig sted og dro historien videre. Faktisk en veldig bra bok to'ern også. Så komm bok 3 Dust. Denne fortsatte der andreboka sluttet, og lykkelig var jeg. Men så trakk det ut. Og trakk ut. Og det ble ord og avsnitt og sidespor og omkjøringer. Ja det var en rød tråd der. Ja, serien var faktisk god, men hvorfor føles det alltid i tredjeboka i slike dystopier som om at forfatteren egentlig ikke vet hvor han vil med historien? Hva er poenget, liksom? The Hunger Games gav oss en mørkere og mørkere Katniss, og avslutningen var ikke rosa. Den var lettere dyster, ikke sort, men kanskje  mellomgrå? Det ble en slags troverdig slutt på det hele, en konklusjon som viste at mennesker kun er mennesker, og at livet ikke nødvendig ender lykkelig for alle. Maze Runner hadde en grei oppbygning, grei gjennomføring og en ok slutt, uten at jeg nå lenger kan huske hva den gikk i(!)...noe som igjen sier mye om akkurat den dystopien... Divergent-seriens Allegiant-avslutning var så tam at den var til å grine av. Sentrale personer blir tatt livet av tilsynelatende kun for å oppnå action og tvinge fram reaksjoner, men man satt igjen med et ynkelig *pffft* likevel. Og så leste jeg som sagt Silo-serien. Med den mest rosa-rundt-bålet-titt-på-stjernene-sukk-sukk avslutningsscenen jeg har vært borti. Bevaremegvel og jøsses! Nå mener jeg ikke at dystopier må ende dystert, ei heller så forbasket realistisk, men det får være grenser for speidersang rundt bålet!! Spesielt etter at tredjeboka er tværet ut i alle retninger. Jeg kjenner jeg hisser meg opp her jeg sitter og ser på serien i et totalperspektiv. Den var så lovende! Og nokså annerledes! Arrghh! Likevel: likte jeg serien? Jeg likte mye. Jeg likte konseptet, jeg likte flere av karakterene, jeg aksepterte premissene for at verden ble som den ble, jeg likte også oppbygningen/tilbakeblikkene/synsvinklene/de store tidssprangene. Men hvorfor i all verdens land og rike kan ikke slutten av slike serier holde samme kvalitet som store deler av begynnelsen og i dette tilfellet til langt over midten? Jeg savner nå etterhvert en gjennomtenkt, gjennomarbeidet og ikke minst intelligent tanke bak det hele. Som kan gi meg noe. Lære meg noe mer enn at formålet helliger midlene, at "alt" går bra til slutt, ridende på elg, i solnedgang...!!!

Jeg har sterk tro på at Atwood kan gi meg noe annet!

Jeg startet nemlig på Margaret Atwood's Oryx and Crake nå i påsken. Atwood, som er en forfatter jeg begynner å sette særdeles stor pris på etter å ha lest The Handmaid's Tale og Alias Grace, har også skrevet en dystopisk trilogi hvor sisteboka i serien - MaddAddam - nettopp et kommet ut på norsk (2013 på engelsk). Eller - jeg vil heller kalle trilogien en dystopisk sci-fi. Handlingen er lagt til en nokså nær fremtid der jorden er overbefolket, klimaet er forandret, kjøtt blir dyrket på en særdeles interessant måte i laboratorium, genmanipulering av det meste er utbredt (hva med sauer med menneskehår og griser med evnen til strategisk planlegging) og idealmennesket synes å være konstruert, eller..(?). Flere uhell i forskningslaboratorier har gitt uante og skremmende, men også interessante resultater og jorden er totalt overbefolket. Det skorter på det meste, spesielt mat, og da er det mer enn litt interessant å være mainstream Jimmy og vennen til Crake. Crake er nemlig lynende intelligent og har et heller kreativt syn på hvordan samfunnet bør utvikle seg.

Historien blir i hovedsak fortalt av Snowman, best kjent som Jimmy før menneskeheten ble overveldet av en pest. Han sliter med å overleve i en verden der han kan være det siste eksisterende mennesket. Snowman sørger over tapet av sin beste venn Crake, og den vakre, men akk så unnvikende Oryx som de begge elsket høyt. I jakten på et svar på hvorfor Crake tok sine valg og verden endte som den gjorde legger Snowman ut på en reise sammen med the Crakers. Og mer vil jeg ikke fortelle om historiens gang. Den må rett og slett oppleves gjennom Jimmy's øyne via Atwoods eminente penn. Hun klarer nemlig med Oryx and Crake å skrive en førstebok i det jeg håper og tror blir den mest intelligente dystopien jeg har lest sålangt. Og det uten å ty til billige voldspoeng, massehysteri og (ihvertfall sålangt) uten blodige detaljer. Atwoods karakterer har alltid kjøtt på beina. Denne historien er intet unntak. Forfatteren klarer på en mesterlig måte å bygge opp både persongalleriet og forholdet dem i mellom på nesten poetisk vis. Dette er en stillferdig dystopisk roman, til tross for innholdet. Den er møysommelig bygget opp, og med et virkelig godt øye for detaljer så presenterer Atwood oss for hovedpersonene: Jimmy, den gjennomsnittlig intelligente gutten fra et dysfunksjonelt hjem der moren blir en aktiv samfunnsmotstander som ikke interesserer seg for sin sønn og til slutt stikker av fra familien. Piken Oryx, av ukjent opprinnelse (sannsynligvis asiat), som blir solgt til en hvit mann som tigger og sexslave i en alder av 5-6 år. Og Crake, den umåtelig intelligente aspergergutten som fungerer dårlig sosialt, men som har en helt klar mening om hvordan samfunnsutviklingen bør være - og som gjør noe med det. En spennende miks av forskjellige oppvekstvilkår, sosial tilpasningsdyktighet, manipulerende evner og seksuelt overtak. Til tross for alle spenningene som ligger mellom disse karakterene så klarer Atwood å holde handlingen "nedpå". Med lange tilbakeblikk på tiden forut før pesten, og korte glimt av nåtiden så tegner forfatteren  etterhvert et mer og mer tydelig bilde av hvordan livet er blitt på jorda. Mesteparten sett gjennom Jimmy's øyne og følt gjennom Jimmy's kropp. Dette er virkelig bra.

Margaret Atwood
Bildekilde: stuff.co.nz
Jeg har lært at litterære dystopier oftest har som motiv negative og foruroligende samfunn som kan være satiriske vrangbilder av forfatterens (og i dette tilfellet da også vår) samtid eller advarsler mot potensielle samfunnsmessige utviklinger. Samfunnet Atwood beskriver vil jeg påstå er en videreutvikling av hvordan vi lever idag. Stadig flere mennesker befolker jorda. Mangelen på mat og olje begynner tydelig å vise seg. Droner overtar både overvåkning og krig, og man begynner å bli mer enn litt slepphendte med genmodifisering av mat. Det er et kraftig gufs av gjenkjennelse over dette. Så hvordan vil livet vårt på jorda ende? Vil noen ta et avgjørende ansvar for å få oss på rett kjøl? Her har Silo-serien til Howey og Atwood's trilogi en stor fellesnevner. Noen tar ansvaret - riktignok på forskjellig måte - men noe må jo gjøres! Så kan jo vi (som meg som leser serien nå i 2015) tenke litt over hvordan man - kanskje - kan unngå drastiske tiltak...

Anbefaler jeg Oryx and Crake? Så absolutt! Dette lover virkelig virkelig bra. Jeg tror ikke serien passer dem som ønsker fast paced action. Dette er en mer dyptgående serie som kryper innpå leseren mer enn å skremme ved første øyekast. Det er slike bøker jeg kan få dårlig nattesøvn av... Og nå står bok 2 - Flommens År (på norsk) - og venter på meg i bokhylla. Det gledes! Og så er det fredag! :o)

Kilde: Egen e-bok
Forlag: Anchor, kjøpt på Amazon
Utgitt: 2004
Sideantall papirbok: 389
Språk: Engelsk
ISBN: 978-0385721677
Utfordring: GoodReads


tirsdag 7. april 2015

Bokhyllelesing "Kykelipi" av Jan Erik Vold

I lesesirkelen Bokhyllelesing denne gang skulle vi lete fram fra bokhyllene en novellesamling eller en diktsamling fra 1900-tallet. Valget mitt falt på Kykelipi. Jeg synes å huske at jeg kjøpte diktsamlingen da jeg gikk på VGS i forrige århundre fordi jeg valgte Jan Erik Vold som særemne. Jeg ombestemte meg imidlertid og havnet på Inger Hagerup, så der har Kykelipi stått. I fred. Til nå. Selv om jeg nå ser at jeg har vært borti mange av diktene hans fra denne utgivelsen senere i livet. For en diktsamling dette er!

Det var nemlig en grunn til at jeg ønsket å skrive særemne om den godeste Vold. Han er nemlig den særeste dikteren jeg har vært borti. Noen sinne! Vold utforsker nemlig den tradisjonelle, norske diktertradisjonen så til de grader. Husk på - at denne diktsamlingen kom ut i 1969. Den gang da var de fleste dikt på rim, og om det ble lekt med ord og uttrykk og forskjellige uttrykksmåter, så holdt de aller fleste dikt - og ihvertfall diktsamlinger - seg til en forhåndsakseptert "mal". Dikt skulle være av en viss lengde (Ole Bull skrev aldri et dikt under 8 linjer), aller helst rime (selv om det ble brukt forskjellige typer rim, rytmer og verseføtter) og ha en mening/et mål om å si eller formidle noe, ofte underforstått. Vold bryter med alle disse reglene, og med Kykelipi utforsker han blant annet haiku-dikt tradisjonen. Et haikudikt skal foregå i nåtid, og det skrives ikke på rim. Japanske haiku skrives på én linje, mens vestlige haiku som regel skrives over tre linjer. Dette var ganske så nytt og temmelig uhørt i Norge på slutten av 1960-tallet. Diktsamlingen til Vold bærer i tillegg preg av språklig lek og artistiske klovnerier, og han hisset på seg en ikke akkurat liten del av norske poesielskere med denne utgivelsen. Diktene er skrevet på norsk, noe svensk og noe engelsk og temaene han tar opp spriker også i alle retninger. Her finner vi religion via USAs tilstedeværelse i krigen i Vietnam til "Pornodiktet... "piss, bærsj, promp" og for ikke å glemme "Faen i helvete" diktet.

For å ta noen eksempel, og det er lett - siden de aller fleste diktene i diktsamlingen er usedvanlig korte.

HVIS JEG VAR GUD

Slik var mitt bud
hvis jeg var Gud:

Stikk ikke hull på
min himmel med spir

- den er min buksebak.
Spir svir.

DAGENS TSJEKKISKE

If I had the wings of a sparrow
If I had the ass of a cow
I'd fly to Moscow tomorrow
And drop my message from above.

Vold peker også nese mot de gamle, tradisjonelle dikterne og presenterer blant annet denne 8-linjeren som for å si: Det har åtte linjer, det er rytmisk, det har en intelligent bruk av verseføtter - men det sier deg ingenting likevel!

ØNSKEDIKTET

Det kvanser seg i Skottfjelldal
og kosten står og kvorer
og alle kvoiser ligger moys
og vakten kroper nilsut
og santefrosken lifser seg
i taktens glode sendrekt
og moys og kals og roys og bro
har funnet den de kroster.

Snakker meg om å stikke hull på alle myter om at dikt skal serveres i én form, ha et innhold eller en tanke bak, eller være intelligente(?). Jeg rett og slett digger denne diktsamlingen, og tenker idag at jeg burde ha skrevet om denne dengang på VGS. Lærerinna mi hadde vel fått teen i vrangstrupen. Det var vel derfor jeg havnet på Hagerup istedenfor for å sikre 5'eren. Haha!

Kykelipi var temmelig provoserende da den kom ut dengang i 1969, men den oppfattes nok ikke like nyskapende, sær og rar idag. Selv om jeg flirte meg gjennom samlingen, og kommer til å ta den frem ved flere anledninger. Her er det småvitser og blødmer og intetsigelser hånd i hånd med kortere dikt med mening, og ofte dobbeltmeninger. Samlingen bør og må leses flere ganger, for det dukker stadig opp noe nytt, en idé man ikke fikk med seg første gangen. Om jeg anbefaler diktsamlingen? Definitivt om du liker rarieteter, ordspill og lek med dikteriske konvensjoner.

Paal Brekke, Dagbladet 1969: "Hans innfall slippes løs uten motstand, og blir pussigheter, likegyldigheter, flauheter i en forskrekkelig blanding."

Give it to me :o)


Jan Erik Vold leser selv fra Kykelipi på Kapittel festivalen i Stavanger




Kilde: Egen bok
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1969
Sideantall: 95
ISBN: 8205299641
Utfordring: Bokhyllelesing, Norske forfattere, GoodReads

.

mandag 6. april 2015

Kindle Voyage: Review / omtale

Airborne fra Houston har jeg omsider mottatt den nye Kindle Voyage. Jeg klarte å holde meg en stund denne gang før jeg bare måtte sjekke om denne versjonen er så mye bedre enn Kindle Paperwhite som vi har 2 stk av her i huset (en 1.gen og 2.gen). En ting er sikkert, den er mindre fysisk, og den føles lettere. Det har likevel ikke gått ut over skjermstørrelsen, som er identisk.

Så hvilke forskjeller finner jeg, og har det en hensikt å betale mye mer for Voyage ($219) enn den enkle Kindle Touch ($99)? Og er det virkelig verd å bytte ut sin Kindle Paperwhite med denne nye modellen? Det finner du i konklusjonen min - først erfaringene.

HARDWARE
Etter å ha testet Voyage i et lite døgn så må jeg jo si at jeg er temmelig så imponert. Jeg tør å påstå at dette er det absolutt beste og mest solide lesebrettet jeg noen gang har lagt mine klamme fingre rundt. Kvaliteten er og føles aldeles upåklagelig. Displayet har 300 ppi, LED lys som automatisk justerer skjermstyrken og tilpasser denne lyset rundt deg og ikke minst - det jeg har savnet siden Kindle Keyboard sin tid - sensorer på høyre og venstresiden av lesebrettet hvor man kan presse lett med tommeltotten for å bla frem/tilbake i boka uten å trykke inne på selve skjermen. Hurra - the "buttons are finally back" - selv om det strengt tatt ikke er knapper som man trykker på, men sensorområder man presser lett på. Denne funksjonen kan enkelt skrus av og på for dem som syns at et lille touch inne på skjermen er å foretrekke. Voyage etter ett døgns bruk: state of the art!

En rask sammenlikning mellom Paperwhite og Voyage følger:

Kindle Voyage
Størrelse: 16,3cm x 11,4cm x 0,8cm
Vekt: 178,6 gram
Skjerm: 15,2cm diagonalt, 300 pixels pr 2,5cm, 16 gråtoner, LED frontbelyst
Lagringskapasitet: 4GB
Hvordan bla i bøkene: Touchscreen pluss "Sensorknapper"
Frontbelyst skjerm: Automatisk lysjustering og manuell lysjustering alt etter ønske

Kindle Paperwhite
Størrelse: 17,2cm x 11,7cm x 0,9cm
Vekt: 207 gram
Skjerm: 15,2cm diagonalt, 212 pixels pr 2,5cm, 16 gråtoner, LED frontbelyst
Lagringskapasitet: 4GB (for de Paperwhite-lesebrettene som blir solgt idag)
Hvordan bla i bøkene: Touchscreen
Frontbelyst skjerm: Manuelt justerbar

Voyage er altså mindre, lettere og har høyere oppløsning. Det viktigste her syns jeg er oppløsningen. Bokstavene, selv om man velger veldig liten skrift, er så krispe, tydelige og klare at det er en fryd for øyet. Sånn ellers når det gjelder skjerm så har jeg sammenliknet alle våre tre lesebrett - Paperwhite 1.gen, Paperwhite 2.gen og Voyage. Resultatet er:
  • 1.gen har mer blått i hvitfargen på bakgrunnen
  • 2.gen har litt mer gult i hvitfargen på bakgrunnen
  • Voyage sin bakgrunn virker renest hvit, om jeg kan kalle det det, så kontrasten til bokstavene blir enda tydeligere
 Når jeg skrur lysstyrken opp på alle så er det ikke store variasjoner i lysstyrkekvalitet, men når jeg skrur lysstyrken ned ved lesing på senga i mørke, så ser jeg en tydelig forskjell på de tre brettene. 1.gen har synlig ujevn belysning i nedre kanten av brettet, på 2.gen brettet så er den ujevne belysningen synlig, men svakere. Voyage har helt jevn belysning over hele brettet, uten synlige "skygger" i det hele tatt.

Nok en stor forskjell mellom Voyage og begge Paperwhite-modellene er at Voyage sin skjerm går helt i flush med den sorte rammen rundt. Man har ikke lenger en fordypning der skjermen er og en fysisk ramme som er et par millimeter høyere. Jeg trodde ikke dette skulle bety så mye, men ser jo at skjermen på Voyage ikke samler så mye støv som kantene til Paperwhite kan ha en tendens til å gjøre. Ingen kant for støvet å hekte seg fast i.

Som alle andre Kindle-modeller er også Voyage fantastisk å lese i sterkt sollys, under lamper og i nærheten av andre sterke lyskilder. Ikke noe gjenskinn overhode! Herlig.

Ellers
  • On/off knappen er flyttet til oppe, bak og til høyre på brettet istedenfor å ligge i bunn. Knappen er også mye større en Paperwhite sin on/off knapp og er felt inn i rammeverket. Dette gjør at man ikke trykker den av/på ved et uhell. Laderen finner man imidlertid som før i bunn av brettet.
  • Coveret til Kindle Paperwhite passer ikke til Voyage, både pga størrelsen og plassing av on/off knapp
  • Samme lader, USB kabelen følger med, men kontakten må du sørge for selv

SOFTWARE
  • Home-knappen tar deg til hovedsiden hvor man kan ha bøkene direkte liggende side opp og side ned, eller man kan organisere dem i 1.nivås mapper. Man kan velge å vise bøkene enten som cover eller i liste, sortere på forfatter, tittel eller etter hvilke bøker man nylig har lest.
  • Brighness-knappen har en ekstra funksjon: man kan skru av og på auto brightness i tillegg til å justere lysstyrken manuelt
  • Handlevogna tar deg direkte til Amazons bokbutikk. Har du ikke wifi påskrudd så kommer du videre kun ved å trykke Ok.
  • Man kan søke etter tittel og forfatter når man søker i Home-vinduet. Man kan også søke etter ord og uttrykk inni bøker.
  • Amazon har kjøpt GoodReads, for de av dere som er medlem på GoodReads (goodreads.com). Fra Home-vinduet kan du automatisk logge deg inn på egen GoodReads account og se de siste aktivitetene der.
  • Ja, Voyage har en fullverdig Browser - og med den nye oppløsningen så er den jammen ikke verst!
  • Home-"baren"/headeren kan man få tilgang til fra inni bøker også, og gir deg de samme mulighetene. Eneste forskjellen mellom Voyage og Kindle er egentlig at man får tilgang til hvordan Collections fungerer direkte fra knappen helt til høyre i Home-baren.
  • Sist men ikke minst: Man kan sette opp det som kalles et familie bibliotek og dele bøkene sine mellom familiemedlemmer. Veldig enkelt oppsett!

Jeg går ikke inn på de forskjellige Settings, men kan nevne at Airplane Mode gir tilgang til eller sperrer for wifi. Oppkoplingen mot wifi går normalt utrolig kjapt. Innlogging og passord gjøres bare første gang man går inn på nettet. Det finnes det som kalles Parental Controls for dem som trenger det på lesebrettet, språkvalg, ikke minst lesevalg hvor man kan sette ønsket skrifttype, -størrelse, linjeavstand, kople Voyage mot andre sosiale nettverk som FB og Twitter osv. Mye kjekt for penga!

Men - er Voyage verd prisen?

Har du ikke et lesebrett og vil kjøpe deg ett - vær ikke i tvil: Voyage er brettet du vil ha!
Er du fornøyd med din eksisterende Paperwhite så er svaret litt vanskeligere. Ja, Voyage har en del nye, kjekke features. Ja, det har bedre oppløsning og kontrast, er lettere og mindre. Men er man fornøyd med Paperwhite'en (som jeg absolutt er) så ville jeg ikke investert i Voyage med mindre man er techno geek eller absolutt mååå ha siste versjon av en dings uansett. Amazon sine lesebrett - nå har jeg hatt 5 forskjellige opp gjennom årene - har vært forut for sin tid og slått konkurrentene ned i støvlene. Hver gang. Også Kindle Voyage! Største konkurrenten til Voyage er Kindle Paperwhite, all in the Amazon family ;o)

Nei - Kindle Voyage kan ikke bestilles på nettet fra Amazon til Norge nå når dette skrives. Modellen er ennå ikke sluppet for internasjonal shipping fra Amazon Kindle Store. Jeg fikk min kjøpt i Houston og bragt hjem i håndbagasjen. Heldige meg :o)

Sjekk denne hands-on testen fra frittstående geeks!



.

fredag 3. april 2015

Jeg SELGER min Kindle Paperwhite!

Kindle Voyage som jeg har siklet etter siden den ble annonsert i USA er omsider på vei inn dørene i heimen. Ihuga Kindle-elsker som jeg er så bare må jeg få legge fingrene om den siste versjonen av Amazons rekke av fantastisk bra lesebrett.

I den forbindelse så selger jeg min Kindle Paperwhite med Wifi (og uten Special Offers). Den er spotless og selges med litt innhold (noen bøker, både på norsk og engelsk) samt Amazon's fit-to-size cover i mørk lilla.
Teknisk info finner du her.

Pris inkl cover: kr. 500,- (nypris fra Amazon uten cover kr. 1.200,- + mva og importavgift)

Garantert pent brukt.

Gi lyd på email: mykindlejoy@gmail.com om du skulle være interessert!

Neste uke kommer omtale av det nye lesebrettet Kindle Voyage. Denne gang har jeg faktisk ikke vært så keen på å skifte til nyeste lesebrettet, for Kindle Paperwhite er bare rett og slett veldig bra. Men så bare må jeg...og vil selvfølgelig dele erfaringene mine med Voyage på bloggen min.



.


torsdag 2. april 2015

Kvartalsoppsummering - beste året ever sålangt!

Første kvartal av 2015 er såvidt passert og det ligger rett og slett an til å bli et fantastisk bra litteraturår for min del. Jeg satte meg - tradisjonen tro - noen lesemål i begynnelsen av året. Disse har jeg redigert i underveis, for de var jo altfor pinglete!

Jeg er rett og slett grepet av leselyst, bobler over av leseenergi og har omsider overkommet skepsisen min til både lydbøker og bokhyllefyll. Det er utrolig hva jeg har i egne hyller av god, ulest litteratur! (Ja, jeg kjøpte dem jo av en grunn, dengang...!) Men først, mars måneds oversikt.

  1. Snickare & Marklund - "Det finnes et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre"
    • Om forskjell i oppdragelse av gutter og jenter og løgnen om det likestilte samfunnet vårt. Grei nok - har hørt alt før...
  2. Lee Child - "Die Trying" (lyd) 
    • Jeg har funnet meg ny krimserie! Dette er bok 2 i serien og den er utrolig bra - som å lytte til film!
  3. Ole Martin Holte - "Uteligger
    • Om en fransiskanermunk som blir frivillig uteligger. Hadde forventet meg mer.
  4. Bjørn Olav Jahr | Olaf Olsvik - "Rus og Rolex
    • Om Olaf Olsvik og hans transformasjon fra veldig rik klesimportør til narkoman på jappetidens 80-tall. God! (..og skremmende...)
  5. Ernest Hemingway - "Og Solen Går Sin Gang" (link)
    •  Bok 2 i Hemingwayprosjektet mitt om en vennegjeng i Paris på det sorgløse 1920-tallet. God bok, likevel ikke helt overbevist.
  6. Jan Erik Vold - "Kykelipi"
    • Kontroversiell diktsamling fra Vold. Ganske så spesiell. Omtale kommer ila uka.
  7. Lee Child - "Killing Floor" (lyd) (link)
    •  Førsteboka i Jack Reacher serien. Skal du lese én krimserie så leser du denne!
  8. Margaret Atwood - "Alias Grace" (lyd) (link)
    • Absolutt nydelig! 
  9. Lewis Carroll - "Alice in Wonderland"(lyd) (link)
    • Ordonani på høyt nivå. Barnebok også for voksne med språkinteresse.
  10. Robert Louis Stevenson - "Dr. Jekyll and Mr. Hyde"(lyd) (link)
    • Omsider lest. Helt ok. Ikke revolusjonerende i 2015...
  11. Ida Hegazi Høyer - "Unnskyld" (e) (link)
    • Provoserende og irriterende bokbloggerprisbok. Min favoritt sålangt.
  12. H. Rider Haggard - "King Solomon's Mines" (lyd) (link)
    • Indiana Jones fra 1800-tallets kolonitid. Engasjerende røverhistorie med snert. Holder seg så absolutt.
  13. Aina Basso - "Finne Ly" (e) (link)
    • Nydeligste, historiske romanen - på nynorsk - fra Finnskogen. Les!
  14. Hugh Howey - "Shift" (lyd) (link)
    • Bok 2 i Solo-serien. En annerledes dystopi. God!
  15. Leo Tolstoy - "The Kreuzer Sonata" (lyd) (link)
    • Om kvinnens rolle som fristerinne, elskerinne og umulighet som kone. Festlig!
Rusprosjekt
I tillegg til ekstrem (for meg) variasjon i sjangere så har jeg også i mars hatt et lite sakprosa prosjekt som jeg ennå ikke har skrevet om. Rus og Rolex og Uteligger er to bøker om hhv. narkotikamisbruk i jappetidens overklassemiljø på 80-tallet og en norsk sosialarbeidende fransiskanermunk som var frivillig uteligger både i Oslo og København. Han startet sitt eget lille prosjekt for å få følelsen av hvordan det artet seg for uteliggere/narkomane/alkoholikere å motta stønad/mat/klær/overnatting fra sosialsystemene i Norge og Danmark. Jeg har lest bøkene sammen med min datter som har et innleveringsprosjekt i norsk på VG3 nå like over påske. Hun hadde behov for en diskusjonspartner. Interessant!

Lyd
Det er ikke så vanskelig å se at mange av bøkene mine nå i mars er lydbøker. Jeg har omfavnet Storytel for alt det er verd og går veldig ofte med bok på øret. Har lagt min elsk på gamle klassikere nå i mars, og det har vært en stor suksess

NB! Jeg har sagt det tidligere, men nevner det igjen: Sjekk at bøkene du lytter til på Storytel er uavkortede versjoner = UNABRIDGED! Jeg får ikke sagt det ofte nok. Der gikk jeg nemlig på en smell selv.


Endring av lesemål
Det er ikke tvil om at jeg har måttet endre noen lesemål etter endt første kvartal. En målsetning skal tross alt være noe å strekke seg etter. Ikke for det, jeg leser vel igrunnen etter innfallsmetoden uansett, men likevel liker jeg at det skal være en slags tanke bak valgene mine. Nå har jeg lagt min elsk på 1001-bøker dette året, så her har jeg oppgradert til et heftig mål. Evig optimist!

Nye mål
  • 25 1001-bøker: Opprinnelig 12
  • 20 nye (for meg) norske forfattere: Opprinnelig 10
  • Lese forfattere fra 20 forskjellige land utenfor Skandinavia, England, USA: Opprinnelig 10
  • 100 bøker for året: Opprinnelig 75
Resten av målsetningene står som før (her).

Status 1. kvartal
  • 11/25 1001-bøker
  • 7/20 nye (for meg) norske forfattere
  • 6/20 forfattere fra 20 forskjellige land utenfor Skandinavia, England, USA
  • 0/4 fagbøker innenfor litteraturfaget
  • 1/6 bøker i Biografisirkelen - 2/9 bøker i Bokhyllelesing-sirkelen og 1/12 bøker fra Lines Lesesirkel 1001 bøker
  • 3/12 deltakelser tvangslesekafé
  • 37/100 bøker totalt for 2015 
Bortsett fra fagbøkene (som jeg tror tar seg opp 2.halvår på forhåpentligvis nye studier) så ligger jeg bra an. De oppgraderte målene kan være noe hårete, for jeg antar at jeg ikke beholder gnisten hele året (?). Vi får se. Ryker jeg så er det på norske forfattere, tror jeg... Forøvrig kan det meldes om strålende sol på det normalt så våte vestland, jeg er fortsatt gressenke med lydbok konstant på øret denne påskeferien og vurderer ennå litteraturfestivalen på Lillehammer. Jeg vet jeg er seint ute, men jeg er jo SÅ glad i Atwood. Leser nå Oryx and Crake som førsteboka i trilogien. Må snart komme i mål med planleggingen.

Ellers - God Påske alle ihopa! 

Bildekilde: plantasjen.no