fredag 20. november 2015

"The Journals of Susanna Moodie" diktsamling av Margaret Atwood

Etter å ha lest romaner og novellesamlinger fra Atwood var det dags å prøve seg på en diktsamling. Valget falt på The Journals of Susanna Moodie. I all hovedsak fordi jeg allerede har lest en god del om pioneerkvinnen Susanna Moodie og store utdrag fra hennes Roughing it in the Bush - en beretning  om livet som kanadisk nybygger. Susanna var nemlig også forfatter, og skrev boka på forespørsel fra sin egen forlegger. Han ønsket at hun skulle skrive en slags "guide" om nybyggerlivet for briter som vurderte å komme til Canada. Det ble litt av en guide... som ikke akkurat roset livet i villmarken opp i skyene, for å si det forsiktig.

Atwood sier selv at diktene ble til ut fra en drøm hun hadde, en drøm om at hun satt og så på en opera hun selv hadde skrevet om Susanna Moodie. Atwood hadde hørt om Moodie forut for drømmen, men hadde aldri lest noe av henne. Etter å ha lest Roughing it in the Bush var Atwood (som jeg) skuffet. Historiene i boka hoppet fra det ene til det andre emnet uten mye logikk og The Journals... var uten en fast form. Men personligheten til Moodie tøt likevel ut fra hver bokside som en tjukk stråle, og det var personligheten Atwood ble så fascinert av at hun måtte skrive disse diktene. Moodie var en bemerkelsesverdig kvinne og særdeles todelt i sitt syn på Canada. På den ene siden lovpriset hun det kanadiske landskapet, men påsto samtidig at det ødela henne. Hun mislikte sterkt menneskene som allerede var i landet, men disse menneskene ble likevel hennes eneste tilfluktssted fra landet og det knallharde levesettet Canada krevde av sine nybyggere. Moodie påstod selv at hun var en glødende kanadisk patriot, men samtidig så tok hun avstand fra landet og kritiserte det som om hun var en frakoplet observatør, en fremmed. Atwood sier selv om todeltheten: "If the national mental illness of the United States is megalomania, that of Canada is paranoid schizophrenia." Hun burde vite hva hun snakker om, kanadier som hun selv er.

Susanna Moodie og Margaret Atwood
Bildekilde: wikipedia.com og goodreads.com
The Journals of Susanna Moodie er en tett og komprimert diktsamling som er kronologisk oppbygget og er formet av og rundt personligheten til Moodie. Atwood beskriver nydelig endringen, veksten og utviklingen Susanna har til landet og menneskene der. Samlingen er som en levendegjøring av myten om villmarken, innvandrererfaringen og ikke minst fremmedgjøringen og det Atwood kaller de schizofrene effektene av den koloniale mentaliteten. Diktsamlingen er delt i tre, Journal I-III, hvor hver av dem tar for seg tidsperiodene 1832-40, 1840-71 og 1871-1969. Susanna Moodie emigrerte til Canada i 1832 og bodde ute i bushen i 7 år før hun flyttet til et mer sivilisert liv i Belleville. Atwood berører alle epokene i Moodie's liv, også som gammel - og deretter etter døden, i nåtid (diktsamlingen ble skrevet 1970). I den siste delen beskriver Atwood Moodie når hun observerer 1900-tallet og hvordan utviklingen har ødelagt hennes egen fortid. Susanna Moodie endret seg også veldig mye selv gjennom livet, og Atwood påpeker at "Susanna Moodie has finally turned herself inside out, and has become the spirit of the land she once hated."

Etter å ha lest kanadisk litteratur dette halvåret, hvor jeg startet med de første engelske og franske innvandrerne og utforskeren David Thompson så har det slått meg - at Canada virkelig er en smeltedigel av nasjonaliteter. Har alltid vært. Vil forever forbli. Derfor forstår jeg veldig godt kanadiske Atwood når hun selv sier: "We are all immigrants to this place even if we were born here..." Er vi ikke egentlig alle?

Jeg anbefaler diktsamilingen, men er ikke helt enig i Atwood når hun sier at det ikke er nødvendig å lese Roughing it in the Bush av Susanna Moodie først. Sikkert ikke nødvendig i ordets rette forstand, men jeg mener jeg med stor sannsynlighet har fått mye mer ut av diktene med Moodies bok i erfaringshylla først.

Kilde: Egen bok - Forlag: Oxford University Press - Utgitt: 1970 - Sider: 64 - Utfordring: GoodReads


Den kanadiske villmarken i litt mer sivilisert modus

5 kommentarer:

  1. Kanadiske bush-dikt er notert. (Jeg noterer alltid fortellende diktsamlinger, det er lizm der smertegrensa mi går). Selv om det nok ikke blir med det første. Atwood blir det nok, men noveller før dikt. Interessant om Canada, og, ikke minst fint å se at prosjektet ditt strider framover.
    Spørsmål: Er det en sydvest Munro har på?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg syns nesten fortellende diktsamlinger er poesi-juks, for det krever så mye mindre av leseren... Men, then again, lettere tilgjengelig er alltid bra. Prosjektet skrider fremover, naturlig nok med et kraftig avbrekk nå i oktober/nov, men det leses. Har pløyd meg gjennom konføderasjonspoeter forut for Atwood. De var også bra, men det er få og utvalgte dikt fra dem tilgjengelig i studiet. Sannsynligvis av en årsak... Jeg har bestemt meg for at Munro har på seg et allround Canada-hodeplagg. Der som på vestlandet er det alltid mye vær, ingen dårlige klær... osv... Kanskje det er en kraftig solhatt? Viktig å være optimistisk!

      Slett
  2. Dikt har jeg til gode å lese av Atwood, men lysten ble sterkere nå etter denne utfyllende anmeldelsen! Veldig bra skrevet, Marianne :)

    SvarSlett
  3. Se her ja.. Jeg likte denne samlingen ganske godt. KJøpte boka på Eldorado for et par år siden. Blogget om den her:

    https://artemisiasverden.blogspot.no/2016/09/4-x-dikt-og-noveller-sigd-dden-og-andre.html

    SvarSlett
    Svar
    1. Ahh.. den omtalen fikk jeg ikke med meg. Likte samlingen jeg som nevnt, og er nokså sikker på at det gjorde seg å ha Moodie ryggsekken på forhånd. Atwood er best på romaner, enig. Men denne fortellende diktsamlingen gled enkelt ned hos meg. Her har jeg skrevet om to andre diktsamlinger fra Atwood, totalt forskjellige. Så litt bevandret i sjangeren er jeg jo, når jeg får tenkt meg om :)

      http://ebokhyllami.blogspot.ca/2016/05/nedtur-og-opptur-med-margaret-atwood.html

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)