torsdag 12. februar 2015

"Persuasion" av Jane Austen

Det har gått et par uker siden jeg leste 1001-lesesirkelboka Persuasion, men ennå så grubler jeg på boka. Likte jeg den? I såfall, hva likte jeg? Og hvorfor har jeg hatt store problemer med å skrive om den? I utgangspunktet er jeg glad i Austen. Jeg elsker språket hennes og leser konsekvent Austen-bøkene på engelsk. Jeg er ikke nødvendigvis like glad i alle kvinneskikkelsene Austen portretterer, men det er en annen sak. Bøkene kan være strålende for det. Eller, kan de det? Det tok meg nemlig 40-50 sider inn i Persuasion før jeg fikk grepet på historien. Sidene beveget seg smertelig langsomt! Jeg grublet en stund på hvorfor. Jeg tror årsaken bla. er følgende. Tidligere har vi fulgt Austens roman-kvinner fra de forelsker seg til de (forhåpentligvis) får den mannen de har gitt hjertet sitt til. Denne gang kommer vi inn i historien etter Anne Elliott har takket nei (!!!) til sitt livs kjærlighet. Definitivt another angle for sure! Og så er Anne så forsagt. Så altfor usynlig og lite engasjerende. I starten.

For åtte år siden ble Anne forlovet med den kjekke og intelligente, men fattige sjømannen Frederick Wentworth. Hun ble imidlertid overtalt til å dumpe ham av familiens gode venn Lady Russel. Når vi treffer Anne igjen er hun tjuesju år og fremdeles ugift - en veldig høy alder å være ugift etter den tids standard. Samtidig står hennes far overfor  økonomisk ruin. Han bestemmer seg for å flytte til Bath og istedenfor leie ut den enorme familieeiendommen til det som etterhvert viser seg å være Frederick's svigerbror. Og Anne, ja hun elsker selvfølgelig fortsatt Frederick, men han ser ikke ut for å ha de samme følelsene for henne lenger. Tvert imot ryktes det at han er interessert i et par yngre jenter som er venner av Elliott-familien. Anne er bekymret over faren og familiens økonomi, og bekymringene bare øker når hun til slutt blir med familien sin til Bath hvor faren fremdeles forsøker å leve den livsstilen han føler han fortjener. Han er jo tross alt en baronett... Farens arving, William Elliott, har nettopp gjenopprettet kontakten med slektningene sine og han gir uttrykk for at han er mer enn litt begeistret for Anne. Anne har på sin side en mistanke om at oppmerksomheten hun får fra William bunner i helt andre hensikter, nemlig å sikre seg familieherregården som for tiden er leiet ut. Og sånn går nu daga'n i Bath...

Jane Austen
Bildekilde: biography.com
Når det gjelder persongalleriet så er Anne eldre enn de heltinnene som Austen har portrettert tidligere. Kanskje fordi dette var den siste boka hun skrev? Persuasion ble nemlig utgitt etter Austen's død. Anne er i seg selv en svært sjelden "heltinne", om man kan kalle henne det. Både da og nå. Hun har vel passert gifteferdig alder og ville egentlig blitt betraktet som fortapt. Men Anne hun er fortsatt snill, omtenksom, rolig og intelligent, og ettersom tiden går begynner hun å sette pris på sin egen dømmekraft istedenfor å bli overtalt - persuaded... Anne får ryggrad, og det er da jeg begynner å like henne!

Kaptein Wentworth på sin side er en levende skildring av en sterk mann som møysommelig har jobbet seg til toppen, men som har måttet gjøre det uten den kvinnen han elsker. For han elsker selvfølgelig Anne. Innerst inne. Den godeste Frederick kunne nok med fordel hatt en litt sterkere ryggrad, men for all del - han er jo mann, og følelser er det lettere å unngå å snakke om enn å rote seg inn i en samtale om... Her er det svake persilleblad som får ryggrad, utydelige menn og deres famlende kjærlighetserklæringer, eplekjekke menn med baktanker, en far som er mer opptatt av status og titler og hvem han omgås enn egne barn, trekantforhold, fortielser, overtalelser på rekke og rad og ulykkelig kjærlighet. Men også lykkelig kjærlighet, og ja - vi får selvfølgelig en happy ending. Ihvertfall for noen? ;-) Persuasion er en temmelig enkel historie, men Austens forfatterskap var helt tydelig både intenst og kraftfullt levende helt frem til hun døde. For språket, språket er over halve gleden med en Austen-roman for meg. Prosaen er elegant og glatt, og selv enkle dialoger har mange fasetter og underliggende meninger. Her kommer også milde fornærmelser og subtile sarkasmer som perler på en snor om man er observant nok. Herlig! Austen overbeviste igjen, selv om Persuasion nok er den romanen fra forfatteren jeg har slitt mest med å komme inn i. Den var likevel verd strevet de første 50 sidene eller så, og anbefales så absolutt!

(...og så lurer samboen her på hvordan jeg hadde tatt meg ut i Austen-kyse... in your nightmares - no way not!)


Kilde: Gratis nedlastet fra Amazon
Forlag: CreateSpace Independent Publishing Platform
Utgitt første gang: 1816
ISBN: 978-1503290310
Sideantall papirbok: 150
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads


Kveldsstemning ved Lost Lake, Whistler
.

14 kommentarer:

  1. Ja, og hos meg har det stoppet helt opp, etter en cd, sånn cirka, og jeg kjenner meg lite motivert til å fortsette--- så vi får se. Du har argumenter for å fortsette, men jeg er likevel ikke helt overbevist..

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er en enkel, men søt kjærlighetshistorie der etterhvert Anita. Og språket er like fantastisk som alltid. Det var bare uvant med en heltinne som overhode ikke så styrken i seg selv, som aldri gav uttrykk for misnøye med tanke på hvor dårlig hun ble behandlet av familien og som var så lett å overtale. Etterhvert ble historien mye mer spennende, spesielt når William kommer på banen og Frederick føler rivalisering i kulissene. Kanskje du skal lese boka istedenfor? Den ligger gratis på Amazon.

      Slett
    2. Jeg har boka liggende på papir Marianne.. lånt på bib..men har så lite lyst å lese den, egentlig.. får se.

      Slett
  2. Det er det som er så fantastisk med bokblogging. Man kan helt endre inntrykk av boken underveis i skrivingen, enten det er til bokens fordel eller bakdel.

    Denne har jeg ikke lest, men siden jeg til stadighet er schvær i kjeften og proklamerer at jeg atter skal lese meg opp på Austens forfatterskap, er det vel bare et spørsmål om tid.

    Ahem.

    SvarSlett
    Svar
    1. haha - ja den tiden du... too many books osv. Jeg kjenner jeg bruker Austen når jeg trenger et behagelig språk, mild satire, kjærlighetshistorier som ikke er klissete og samtidstroverdige heltinner (les:persilleblad fra 1800-tallet) - rett og slett et solid og jordnært håndtverk forankret i en fullstendig troverdig og realistisk historiesetting etter nå nylig å ha lest dystopisk sci-fi og Kepler-voldskrim. Austen har klart å skape sitt eget litterære univers, der man i store trekk vet hva man får, men nødvendigvis ikke hvordan. Et univers der jeg med nokså stor sikkerhet vet jeg kommer til å falle helt til ro. Jo mer jeg lester Austen, desto bedre liker jeg bøkene hennes. Også denne, selv om starten som sagt var noe forbausende seig denne gang.

      Slett
  3. Persuasion er mi yndlings-Austen. Eg elsker historien mellom Anne og Frederick, og kan opne boka på hvilken som helst side og detter rett inn i historien. Om du er interessert i Persuasion på lerretet kan eg anbefale versjonen frå 2007 med Sally Hawkins og Rupert Penry-Jones. Den har og glitrande biroller som faren og søstra Elizabeth. Versjonen frå 1995 er ikkje verst den heller :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for filmtips! Jeg har nå planlagt et par Austen-intense filmkvelder til neste gang samboen er på forretningsreise. Får bare sette sønnen igang med å finne dem på nett for meg først. Som Anita syns jeg starten var noe drøy i Persuasion, men kjærlighetshistorien er søt da, selv om det er SÅ frustrerende å observere hvor FORSIKTIGE man var - ikke bare med kjærlighetserklæringer, men også hint i retningen av at man likte noen. Den gang da. På slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Av og til har jeg lyst til å filleriste disse heltinnene - som egentlig er sterke innerst, men som ikke tør/kan/vil/blir forhindret av samtiden til å si hva de mener og føler. Likevel mye bedre enn dagens holdninger, synes jeg. Der alt blir servert up front og lite og ingenting spennende gjenstår å oppdage... Noe var bedre før (selv om jeg nok hadde grodd horn hadde jeg blitt ført tilbake i tid... ;-)

      Slett
  4. Det tok sin tid før jeg også kom inn i boken. Men den viste seg jo å være en meget fin Austen roman. Synes jeg :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja den ble jo bra etterhvert. Det var bare en uvant start til Austen å være ..

      Slett
  5. Good Good!
    Jeg visste det jo egenlig men fint å få forsterket at det bedrer seg og at det bare er starten som er treg, for her har jeg ikke lest et ord etter januars tvangslesekafe. Stoppet på 16/17% og lysten til å fortsette er kun basert på dere som sier det er favorittaustenboka - eller at det tar seg opp. Heldigvis er dere mange i det koret. Første gang jeg har slitt med Austen - og det både forbauser og plager meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Helt merkelig - og veldig godt - at det er mange med meg som sliter med starten. Jeg var nemlig veldig giret på en Austen-roman da denne kom i 1001-lesesirkelen nå i januar. Trodde først det var jeg som var i fullstendig feil modus, men heldigvis er jeg ikke alene. Slit deg gjennom noen prosent til, så blir du belønnet med nok en Austen-kvalitetsroman. Jeg har undret meg flere ganger over HVORFOR starten ble som den ble. Den har ikke noen substans som treffer meg. Den er rett og slett litt wishywashy ogm ed uklare karakterer. Men så kommer etterhvert Wentworth på banen da, og som Siljeblomst refererer under her. "Im half agony, half hope". Sukk. Skulle nesten (men bare nesten) ønske jeg levde et lite øyeblikk på persillebladtiden, helst enda litt før Austen. Eller, ihvertfall på Austen's tid. To feel the vibe -)

      Slett
  6. Persuation er min Austen -favoritt. Jeg ble så glad i - og tidvis litt irritert på - Anne. Og jeg nøt alle de bitende skarpe og morsomme skildringene av den grusomme familien hennes. Og brevet fra Wentworth! Sukk! " I'm half agony, half hope".
    https://siljeblomst.wordpress.com/2013/11/27/silje-goes-classic-overtalelse-av-jane-austen/

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er også Elida's Austen-favoritt, men jeg forstår ikke helt hvordan den kan overgå Northanger Abbey som er min soleklare favoritt sålangt. Smaken er imidlertid som baken - uansett skrev den godeste Austen et knippe veldig gode romaner.
      Når det gjelder faren og søsteren til Anne: FYSJ skamme seg! For et par overfladiske og lite inkluderende familiemedlemmer!!!

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)