fredag 24. januar 2014

1001-boka "To the Lighthouse" av Virginia Woolf

Dette er boka som lærte meg at det er mulig å nyte engelsk språk på samme måte som det er mulig å nyte en god rødvin - nemlig med flere sanser enn den åpenbare. Jeg gikk glipp av To the Lighthouse da den ble lest i lesesirkelen til Line ifjor, men kom heldigvis så langt dengang at boka havnet i hylla. To the Lighthouse er vel ei av de første engelske romanene - kanskje faktisk den eneste - som jeg har lest linje for linje, ofte høyt for meg selv inni hodet. Jeg ville rett og slett ikke gå glipp av en eneste nyanse i en eneste setning. Det sier sitt, for jeg er i utgangspunktet en speed-reader med store problemer med å senke lesehastigheten...

Denne ganske så lyriske og nostalgiske romanen finner jeg etterhvert ut er tredelt. I første del fokuserer historien på en familieferie i Skye. Vi møter familien Ramsay på sommerstedet sitt sammen med et utvalgt knippe gjester, en gruppe mennesker som ofte ferierer sammen her om sommeren. Handlingen sentrerer seg i all hovedsak rundt fru Ramsay og påvirkningen hun har på hele selskapet. Ingen ser ut for å være uberørt av henne, og de subtile endringene av spenninger og begivenheter mellom både herr og fru Ramsay og deres gjester blir utforsket på en svært så delikat måte. James, Ramsay-familiens yngste sønn, har et sterkt ønske om å besøke fyret, men hans far - en ganske så pompøs og filosofisk mann - virker fast bestemt på å skuffe ham.

I den andre og kortere delen av historien så kan det enklest beskrives at tiden går. Første verdenskrig starter og slutter. Flere i familien dør av forskjellige årsaker og herr Ramsay blir overlatt til seg selv og sitt tungsinn og selvmedlidenhet. I tredje og siste del blir vi tatt med til øya Skye flere år etter krigen. Sommerhuset har stått stengt etter fru Ramsay døde, og kun et eldre ektepar har hatt jobben med å være innom huset for å holde det sånn noenlunde i orden alle disse årene. Krigen har bragt med seg dramatiske endringer både for samfunnet og for Ramsay-familien, men en sommer velger herr Ramsay å vende tilbake med noen av sine gjenlevende venner og gjester samt sønnen James og hans søster. Omsider blir reisen ut til fyrtårnet gjort, dog under helt andre omstendigheter.

Virginia Woolf
wikipedia.org
Jeg har aldri opplevd å få presentert den indre dynamikken i en familie så nakent som i denne. Her gjør Woolf en nydelig jobb med personskildringene og blottlegger samtidig deler av sin egen barndom, for det sies at herr og fru Ramsay er basert tungt på hennes egne foreldre og forholdet dem imellom. Alle karakterene i historien har sin egen plass i den totale fortellingen, men tre skiller seg ut fra de andre. Det er selvfølgelig herr og fru Ramsay, men også den ​​ugifte amatørmalerinnen Lily Briscoe. Ved slutten av romanen føler jeg at jeg kjenner alle disse menneskene ned på det dypeste sjelsnivå, men mens de to kvinnene er skissert ganske så kjærlig så er herr Ramsey virkelig noe for seg selv. Også strålende presentert på sitt vis, men med slående emosjonelle og intellektuelle begrensninger. Herr Ramsay representerer på en måte den som kontrollerer og er overhodet i familien, men han blir også familiens bane - kravstor til det urimelige som han er, elendig sosialt fungerende, selvsentrert og egoistisk uten å se et snev av dette selv, samtidig som han er full av selvforakt og medlidenhet. Idag ville nok den godeste herr Ramsay passet godt inn i en asperger diagnose..

To the Lighthouse er nærmest lyrisk i stilen selv om den helt klart er en roman, og det litterære grepet som Woolf gjør virkelig så bra - og som preger hele boka - er fortellerteknikken. Historien er ikke en førstepersonsfortelling, men på en finurlig måte er den skrevet som en tredjepersonsfortelling som likevel inkluderer og utnytter kvalieter som ofte knyttes til jeg-formen. Woolf holder seg heller ikke kun til en tredjepersonsforteller, men veksler elegant mellom flere av karakterene, i tillegg til den ukjente fortelleren i teksten. Denne ukjente fortelleren gjør teksten ganske så spesiell, for vedkommende er på samme tid både upersonlig og anonym samt overalt nærværende og istand til uten varsel å gå fra tankene i hodet i en av karakterene direkte over til en av de andre - ofte i samme setning. Sprangene er forvirrende, men på samme tid også veldig interessante for de skaper stor dynamikk i en handling som egentlig ikke er særlig kompleks. Bruken av tid er også vesentlig i boka. Woolf starter med å bruke over 150 sider på skrive om en enkelt ettermiddag i september, mens hun i del 2 bruker like over 20 sider på å dekke et tidsrom på over 10 år. Den midterste delen i historien fungerer derfor som et mellomspill hvor meditasjon over tid, fravær og tap av mennesker står sentralt. Siste delen ser jeg på som botsøvelsen til herr Ramsay. Han tar omsider James med seg til fyrtårnet, noe som jeg ser på som et symbol på all den oppmerksomheten James ønsket seg fra sin far, men som han aldri fikk. Før nå i rimelig voksen ungdomsalder, hvor det kanskje var for sent?

Det som for meg gjorde boka mest bemerkelsesverdig var de rike detaljene, de fantastiske nyansene og den frodige innrammingen av historien. Dette er en bok som må leses sakte og nytes, på samme måte som man ville lese et langdikt. Faktisk kommer dette veldig nær å være til tider prosa poesi, som for eksempel i den nostalgiske delen "Time Passes," del 2 som er klemt mellom den første delen av romanen "The Window" og den siste delen "The Lighthouse". Dette var for meg en leseropplevelse av de virkelig store, og dersom du har noen som helst interesse i den menneskelige sjel, bør du definitivt lese boka. Anbefales virkelig!


Kilde: Egen pocketbok
Forlag: Penguin
Utgitt: 1964
Sideantall: 237
Språk: Engelsk
ISBN: 9780140274165
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads
Link til hele filmen på YouTube



15 kommentarer:

  1. Åh, denne leste jeg i sommer - og falt ikke like pladask som deg, dessverre. Jeg tror det hadde noe med motivasjonen min å gjøre, for jeg ser jo helt klart at dette er en svært velskrevet roman.
    Kjempefin anmeldelse, jeg kommer til å gi den en ny sjanse etterhvert - da med nærlesingsbrillene på :-)

    SvarSlett
  2. http://siljeblomst.wordpress.com/2013/06/29/1001-lesesirkel-til-fyret-av-virginia-woolf/

    SvarSlett
    Svar
    1. Utrolig interessant å lese din opplevelse av boka. Fascinerende at vi kan ha så forskjellige oppfattelser av en og samme tekst. Den nøt jeg som fløyel og balsam, likte forøvrig også Kafka på Stranden jeg - selv om den var helt annerledes :-) Jeg behøvde ikke å ta nærlesingsbrillene på da jeg begynte på boka, for de kom automatisk på av seg selv - og senket lesehastigheten til et latterlig lavt tempo til meg å være, men det var så utrolig passende. Nå må jeg lese omtalene fra lesesirkelen på denne. Jeg tar nemlig ikke helt feil om jeg tror dette blir årets bok for meg, selv om vi kun er i januar. Sjelden, om enn aldri, har ei diffus bok gjort så mye for lesegleden min :-)

      Slett
    2. Så kanskje jeg rett og slett må la innholdet i romanen flyte inn i meg? Det er den bevissthetsstrømmen som jeg ikke får helt tak på... Jeg gikk rett ut og kjøpte A room of one's own, så jeg har ikke gitt opp Woolf, altså ;-).
      Jeg og likte Kafka på stranden veldig godt.

      Slett
  3. "Dette er boka som lærte meg at det er mulig å nyte engelsk språk på samme måte som det er mulig å nyte en god rødvin - nemlig med flere sanser enn den åpenbare." Fantastisk! Nå leste jeg den på norsk, men kan godt tenke meg å forsøke på originalspråket. Jeg har Mrs Dalloway på engelsk, det blir spennende. Du har skrevet et nydelig innlegg om boken, Marianne :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Birthe! Det var ei bok det var kjekt å skrive om :) Jeg vet ikke hvordan jeg hadde opplevd boka på norsk, - jeg ble så utrolig betatt av det engelske språket her. Mrs Dalloway skal definitivt leses. Ifølge Elida er den enda bedre enn To the Lighthouse, så den gleder jeg meg til. På engelsk. Men, det skal gå litt tid før jeg leser den.

      Slett
    2. Jeg har også hørt at Mrs Dalloway skal være bedre, så den gleder jeg meg til å starte på.

      Slett
  4. Jeg likte bedre å først lese boka og deretter lese om din opplevelse av boka, enn bare å lese boka. Jeg slet ganske tungt for å komme gjennom den, og når jeg nå leser innlegget ditt, lurer jeg på hvorfor. Den høres jo så fantastisk ut! Stemningen i romanen sitter fremdeles i kroppen, og den kommer fort tilbake. Alle bildene jeg så for meg mens jeg leste. Men: ikke karakterene. Det er nok der det ligger. Jeg fikk massevis av innblikk i karakterenes indre liv, men husker dem ikke etterpå. Ikke som mer enn en diffus følelse. Men det er, rent objektivt sett, en helt glitrende roman. Veldig vakkert skrevet! Både av Woolf og deg:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi har fullstendig samme oppfattelse av karakterene. De sitter også kun igjen hos meg som en diffus følelse, men det var det jeg syns var så fantastisk flott med hele boka - den diffuse fløyelen som alt var pakket inn i. Mer som en drøm enn som en virkelig historie. Kanskje det er språket som utgjør den store forskjellen for meg. Det var nemlig et aldeles nydelig engelsk! Vakker bok, så absolutt. Og takk for hyggelige ord :)

      Slett
  5. Jeg blir rett og slett misunnelig av å lese slike innlegg. Det er lenge siden jeg har blitt så grepet, oppslukt og betatt av ei bok. Og jeg kjenner det er på tide, og jeg skjønner ikke hvorfor. Kanskje jeg bare rett og slett leser feil bøker. To the Lighthouse har jeg lest, i skolesammenheng, og jeg likte den godt, uten at jeg sammenliknet med rødvin, muligens fordi jeg var mer en øldrikker - og det ikke klnger like bra å bli sammenliknet med en Hansapils.
    - ta det med ro i canadafjellet.
    (og er det ikke på tide at du snart gjør deg ferdig med Renberg?)
    , og helt enig med Line glitrende skrevet av deg! (og Woolf -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det viktige først...Renberg blir med på tur! Skal høres over Atlanteren med nytt headset og allverdens tid. Nytter ikke med 5-minutters intervaller av Renberg på øret. Her må det konsentreres! Oppslukt av Woolf ja. Det må være den største leseoverraskelsen ever. Trodde nemlig at den skulle bli særdeles tung materie, så feil kan man ta. Ulempen er selvfølgelig at jeg kommer til å bli kravstor... Canadafjellene skal utforskes igjen, alltid i akseptabelt tempo - bortsett fra ved pudderføre. Da er jeg 18 igjen og nyter offpiste med snø til ørene. Sålenge skroget ikke protesterer for høylytt that is... man krysser det man har... Ny godbok er forresten Hver Morgen Jeg Kryper opp av Havet av Frøydis Sollid Simonsen. Den burde vært nominert!! ...sa jeg, sein som alltid...

      Slett
  6. Jeg misunner deg for leseopplevelsen for jeg fikk det ikke til. Neste Woolf (for vi gir oss ikke med bare to forsøk!) skal leses like sakte som Kristin Lavransdatter.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kristin Lavransdatter ligger så fint på nattbordet og kikker på meg. Tre bind i ei bok = murstein. Jeg tror den blir tatt til sommeren... etter pensum :-) Jeg vet ikke om du leste Woolf på engelsk eller norsk, men på engelsk var den vel verd å skru ned lesetempoet på. Dersom jeg hadde spunnet gjennom boka på normalt vis så vet jeg at jeg ikke hadde syns den var noe særlig annet enn...tung. Språket gjorde alt for meg :-)

      Slett
  7. Så vakker Virgina var! Du er så flink til å skrive bokanmeldelser, du har din egen stil, din egen oppskrift; det er orginalt og bra.

    Ha en fortsatt god helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så hyggelig å høre Heidi :-) Takk for fine ord! Virginia Woolf er virkelig verd å lese.

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)