onsdag 30. oktober 2013

"Mannen som ikke ville" av Vidar H. Andersen

Etter en temmelig blandet mottakelse av krimboka Mysteriet utgitt av samme forfatter tidligere i år - ei bok jeg ikke har lest - så var det med nysgjerrighet jeg gikk igang med Mannen som ikke ville. Den var definitivt annerledes, på mange vis.

Kort fortalt handler historien om Kjell, en 54 år gammel mann som er singel og usedvanlig anonym. Kjell vil egentlig ingenting annet enn å skli gjennom livet uten å måtte ta ansvar eller stilling til noe som helst, men selvfølgelig så havner han oppi situasjoner helt utenfor hans kontroll. Vi følger Kjell gjennom en hel dag i hans liv hvor han mesteparten av tiden befinner seg på jobben, ved samlebåndet til en sjokoladefabrikk. Her står han og reflekterer over livet som har gått og må håndtere dagens utfordring - som han heller ikke ønsker å ta - nemlig tilbudet om ny stilling som arbeidsleder i delikatesse-avdelingen.

Av en aller annen årsak fikk jeg i det første kapittelet sterke vibber til boka En mann ved navn Ove av Fredrik Backman, men hovedpersonene og handlingen skilte veldig fort lag. Både Kjell og Ove er nemlig nokså sære personligheter, men der man utover i boka fikk større og større sympati med grinebiteren Ove som ikke legger fem flate øre mellom for å skape tumulter så blir jeg mindre og mindre interessert i Kjell. Jeg tok meg i å undres over hvorfor, og konkluderte ganske fort med at det er skrivestilen som utgjør hele forskjellen.

Vidar H. Andersen
Bildekilde: digglitt.no
Andersen har en utrolig naivistisk skrivestil, og den fullfører han til fingerspissene. Når Kjell står og dagdrømmer ved samlebåndet og forteller historie på historie om livet sitt, kvinnene (lekkerbisknene) han har møtt og farens dominerende rolle i oppveksten så tolker Andersen virkeligheten umiddelbart og ureflektert. Stilen er naken, ren og barnslig og med en gjennomgående vekt på gjengivelse av detaljer. Om naivistiske malere sies det at de gir fantasien fritt løp, har et preg av opprinnelig fortellerglede og ofte preget av en minutiøs, men uakademisk skildring av kjente og hverdagslige ting. Dette er Mannen som ikke ville i et nøtteskall, og her er forfatteren pinlig konsekvent.

Likte jeg boka? Det er vel like mye spørsmålet om jeg likte den naivistiske stilen i denne boka, og der må jeg si nei. Dette blir for enkelt for meg. Disse hverdagslige skildringene gjør ingenting for å drive historien framover, og selv om alle tilbakeblikkene til Kjell gir oss flere detaljer om livet hans så skapes det ikke for meg noe forhold til hovedpersonen. Jeg blir ikke interessert i mannen, og det er en stor ulempe, siden boka ene og alene dreier seg rundt Kjell. Episodene som trekkes fram er verken spennende, spesielle eller særlig interessante. Erlend Loe er også en naivistisk forfatter og er vel den eneste norske forfatteren jeg selv har lest som jeg kan sammenlikne stilen med. Loe får meg imidlertid til å humre og le, og det ligger alltid en dypere mening bak historiene hans. Det er mulig det er jeg som ikke ser den i Mannen som ikke ville. Personlig foretrekker jeg utfordring - også i naivistiske bøker -, et elegant språk, karakterer jeg engasjerer meg i og historier som får meg til å synes og føle noe. Det opplever jeg dessverre ikke her. Noe annet som også trekker boka noe ned er mange skrivefeil. 3-4 ganger skrives også navnet Kjell med én l. Riktignok er jeg en språkpirk, men navnet på protagonisten bør ihvertfall være gjennomgående korrekt!

Alt i alt var dette ei grei bok, men for min del ikke noe mere.


Kilde: takk til forfatteren som sendte meg eboka!
Forlag: Nova
Utgitt: 2013
ISBN9788282810579
Utfordring: Nye norske forfattere, GoodReads



Hva finner man ikke i Texas...

mandag 21. oktober 2013

Nye oppdateringer til Calibre og Plug-Ins

Jeg har nå oppdatert oppskriften "Hvordan konvertere norske e-bøker til Kindle format" med de siste versjonsnumrene til freebee programmet Calibre. Dersom du ikke har problemer med verken Calibre eller Plug-ins så er det ikke nødvendig å oppgradere! Det er bare "minor changes" i programvaren! For de av dere bit-fiklere som er lik meg - kjør på :-)

Kontakt meg gjerne ved spørsmål. Oppskriften skal nå være up to date med det siste!





tirsdag 15. oktober 2013

Biografisirkelen - Amelia Earhart av Kate Boehm Jerome

Bemerkelsesverdige kvinner? Ja det har vært og er et par av dem! Valget for denne månedens biografi i lesesirkelen til Ingalill falt likevel temmelig raskt på pionéren Amelia Earhart, både fordi hun viste at kvinner både vil, kan og tør og fordi hun var noe mer enn "bare" en kvinnelig pilot! Hvem visste vel at hun i tillegg var både forfatter, taler og fashion designer? For ikke å snakke om en aktiv feminist! Kanskje ikke en bombe, tatt yrket hennes i betraktning, men dette var på en tid da kvinnene ennå ikke hadde stemmerett. Det viser seg å være mer ved Amelia enn bare trangen til å fly!

Amelia Earhart
Bildekilde:
postalmuseum.si.edu
For å starte med begynnelsen... Unge frøken Earhart ble født i besteforeldrenes hus i Kansas i 1897, og de hadde det ikke akkurat problematisk økonomisk. Besteforeldrene hadde både hushjelper og kokk, og middagene ble servert på det fineste porselen. Det var imidlertid besteforeldrene som stod for pengene og hadde økonomisk kontroll. Amelia's far hadde nemlig store problemer med å beholde en jobb, og det var såvidt han klarte å betale for lånet på huset. Penger var alltid en bekymring i det Earhart'ske hjem, men Amelia som barn brydde seg lite om dette. Hun var en modig liten pike som utfordret guttene i både lek og vågale stunt. Etter en tid skilte foreldrene lag pga. farens manglende arbeidsinnsats og evne til å ta vare på familien, og det var først da hun var 19 år gammel og reiste avsted til en privatskole for piker i Pennsylvania at Amelia for alvor fikk begynne å leve sitt eget liv. Hun var flink på skolen, dyktig i all slags sport og veldig praktisk anlagt. Da 1. verdenskrig startet ble hun imidlertid sykepleier, tro mot sin overbevisning om at det var viktig å gjøre det som føltes riktig til enhver tid.

Amelia i kjent positur
Bildekilde: mchenrycountyturningpoint.org
Etter krigen gikk hun inn og ut av skolesystemet, usikker på hva hun ville gjøre med livet. Hun traff Sam som ville gifte seg med henne, men da Amelia innså at han ville kreve at hun skulle bli husmor så var ikke forholdet interessant for henne lenger. Hun driftet videre, helt til jula 1920 da hun og hennes far var på et flyshow i Long Beach, California. Fascinasjonen for fly ble født, og hun var for første gang oppe i et fly - som passasjer. Livet hennes falt plutselig på plass. Hun ville bli pilot! Det kostet flesk å ta flytimer, men alt Amelia hadde av penger gikk nå til dette formålet. Når hun ikke fløy lærte hun seg absolutt alt som kunne læres om flymotorer. Hennes første fly kjøpte hun med morens hjelp, det ble malt knallgult og fikk navnet the Canary. Amelia fløy på mange show, og etter at den kvinnelige flyinstruktøren hennes giftet seg og sluttet å fly (!) så fikk hun en mannlig stuntflyver som instruktør. Gnisten ble ytterligere tent, og Amelia ble giret på ta en flyrekord! Første rekorden hun tok var en høyderekord, og hun var den første piloten som tok et fly til fjorten tusen fot! Det var imidlertid rådyrt å fly, og etterhvert fant hun ut at det ikke var mulig å livnære seg som pilot. Hun solgte derfor flyet og kjøpte seg istedenfor en knallgul convertible.

Ut og inn av Columbia University. Ingen ro i rumpa. Hun ble fridd til av Sam igjen, men takket fortsatt nei. Hun ville da ikke stifte familie, hun ville fly! Jobb i Boston hvor hun tok seg av fattige barn. En viktig jobb som hun følte for, men den roet ikke kriblingen i kroppen særlig lenge. Så krysset Charles Lindbergh Atlanterhavet alene for første gang! Flere piloter forsøkte det samme, og mange av dem forulykket. Wilmer Stultz og George Putnam skulle bety vendepunktet for Amelia. Stultz ville fly med en kvinne for første gang over Atlanterhavet, og Putnam - som var forlegger i New York - skulle følge forsøket. Amelia ble valgt etter Putnam ble tipset om den vågale kvinnen. Det ble en farlig og strabasiøs tur hvor de var veldig nær å gå tomme for fuel da de endelig fikk Irland i sikte. Hvilken bragd! Og Amelia ble en heltinne! Putnam melket suksessen, og Amelia talte for store forsamlinger med ett mål for øyet: å tjene nok penger til et nytt fly! Putnam ble hennes manager og hun hadde over 100 offentlige taler på 6 måneder! Hun designet samtidig flyklær og ble editor for Cosmopolitan Magazine og skrev om fly og flyvning. I 1929 var Amelia den mest kjente kvinnelige piloten i USA. Hun kom på 3.plass i en distanseflygningskonkurranse over 8 dager og ble president i den første kvinnelige pilotklubben i Amerika. Så ble hun med å starte et av de første flyselskapene på Østkysten - The New York, Philadelphia and Washington Airway.

Amelia Earhart & George Putnam
Bildekilde: womenshistory.about.com
Samtidig var Amelia keen på å stadig sette nye rekorder. Sommeren 1930 satte hun tre nye fartsrekorder, og gjorde nå akkurat det hun alltid hadde villet. Så døde hennes far. Dette ble et vendepunkt i livet hennes, og Amelia så omsider behovet for en mann. George Putnam, hennes manager, ble det naturlige valget. Kanskje fordi hun da visste hun ville kunne fortsette å fly? Hun beholdt også sitt pikenavn etter ekteskapsinngåelsen. Uvanlig dengang, men hun var kjent som Earhart og ville leve videre som en. Da hun omsider bestemte seg for at hun ville bli den første kvinnelige piloten til å krysse Atlanterhavet alene så var det ikke nei i Putnam's munn. 20. mai 1932 var 5-års jubileet for Lindbergh's krysning og Amelia bestemte seg for å ta av samme dato. Hun var skeptisk selv, men etter en strabasiøs tur fant hun også Irland og landet blant kyr på ei eng. Mutters alene. Hun var blitt den første kvinnelige piloten som krysset Atlanterhavet solo! Amelia engasjerte seg politisk etter dette og ble medlem i the National Women's Party og jobbet aktivt for kvinners rettigheter. Ny rekord Honolulu - California ble tatt på strak arm, men det ble stadig vanskeligere å finne rekorder å slå. Det var etterhvert mange om beinet.

Amelia's siste rekordforsøk var å fly rundt jorda - langs ekvator. Det var ennå ikke blitt gjort tidligere, og hun ville ha med seg to navigatører på turen. De startet mars 1937 og første strekket California til Honolulu gikk smertefritt. Så hadde hun et uhell og krasjlandet flyet, med 2 måneders reparasjon som resultat. Navigatørene måtte trekke seg og hun fikk en ny navigatør til å fly med seg - Fred Noonan. De kom seg helskinnet fra Miami, via Puerto Rico, langs østkysten av Sør-Amerika til Venezuela, og så til Surinam og Brazil for å krysse Atlanterhavet og lande i Afrika. Da det kun var 7000 miles igjen av den 29.000 miles lange turen ble det radiotaushet. Det siste livstegnet fra Amelia var at hun lette etter et sted å lande - hun fant ikke Howland Island hvor hun hadde planlagt sin siste tanking av flybensin. Hva skjedde? Krasjlandet hun i Stillehavet? Verken Amelia eller Fred Noonan ble sett igjen. Ei heller har man funnet rester av flyet noe sted. Hvordan det gikk med Amelia Earhart er fremdeles et mysterium den dag idag, men det er ennå dem som tror at man vil finne restene etter flyet. - ett eller annet sted. Amelia var ikke bare en kvinnelig pilotheltinne. Hun brøt ikke kun rekorder. Hun åpnet også dørene for kvinner over hele verden. Hun var en pionér med mottoet: "Du kan gjøre hva som helst du bestemmer deg for!" Slik levde hun - og slik døde hun.

Førr ei dame! Jeg er veldig glad for at jeg valgte Amelia Earhart til biografisirkelen. Jeg har alltid vært nysgjerrig på livet hennes. Hun ble bare 40 år, men fikk jammen utrettet en hel del de årene hun levde. Og som hun levde - til fingerspissene! Jeg ble noe overrasket over boka da jeg fikk lastet den ned på Kindle'n min. Det var nemlig ei barne-/ungdomsbok mer enn en "voksen-biografi". Boka var likevel velskrevet og med flotte tegninger av både Amelia, flyene hun fløy og skisser fra livet hennes sånn ellers. Dette er ei bok som kan leses både av gammel og ung, og den vil garantert engasjere. En liten rarietet: Mitt eget motto har alltid vært: "Man får til det man virkelig vil!" Da jeg leste de siste linjene i boka Who was Amelia Earhart fikk jeg en oppvekker - der står det nemlig: "She was a pioneer who said: "You can do anything you decide to do." Nemlig! Sa Amelia og jei... :o)


Kilde: Egen ebok
Tittel: Who was Amelia Earhart
Forlag: Grosset & Dunlap (November 11, 2002)
Sideantall: 106
ISBN: 9780448428567
Utfordring: GoodReads, Biografisirkel


Fredagens solnedgang... Magisk!

.

mandag 14. oktober 2013

Lanseringsfest hos ny ebok-butikk !!!

Onsdag forrige uke åpnet EBOK.NO dørene til Norges nye nettbokhandel for ebøker og lydbøker. Denne er vel verd et besøk! Her er det knallgode tilbud med opptil 80% rabatt på både ebøker og lydbøker.

Besøk EBOK.NO på nettet HER!



.

fredag 11. oktober 2013

Bokbloggernes 174 beste

Bloggeren Bjørg fra Mellom linjene har denne høsten samlet bokbloggernes favorittbøker gjennom tidene og laget en liste over hvilke bøker som har fenget mest. Litt seint ute som vanlig, så jeg fikk ikke kommet med mine bidrag - men, jeg fant et par av dem likevel i lista. Noen har jeg allerede lest (de røde), andre (de blå) har jeg stående i hyllene til en regnværsdag. Det hersker uansett liten tvil om at veldig mange av disse blir lest av meg en vakker dag. 174 bøker? Minus alt det jeg allerede har lest? Et drøyt års forbruk ;o) Anbefales!
 
  • Keiseren av Portugalien av Selma Lagerlöf (5). Sverige, 1914.
  • Harry Potter-serien av J.K. Rowling (5). Storbritannia, 2000-talet.
  • Ekstremt høyt og utrolig nært av Jonathan Safran Foer (4). USA, 2005.
  • Ringenes Herre av J.R.R. Tolkien (3). Storbritannia, 1937-1949.
  • To Kill a Mockingbird av Harper Lee (3). USA. 1961.
  • Ut og stjæle hester av Per Petterson (3). Norge, 2003.
  • Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (3). Norge, 1921.
  • Elskede av Toni Morrison (3). USA, 1987.
  • Beatles av Lars Saabye Christensen (3). Norge, 1984.
  • Stolthet og fordom av Jane Austen (3). Storbritannia, 1813.
  • Forsoningen av Fred Uhlman (3). Tyskland, 1971.
  • Millenniumserien av Stieg Larsson (3). Sverige, 2005-2007.
  • Mnem av Simon Stranger (2). Norge, 2008.
  • Persuasion av Jane Austen (2). Storbritannia, 1817.
  • Kaptein Corellis mandolin av Luis de Bernières (2). Storbritannia, 1994.
  • Wuthering Heights av Emily Brontë (2). Storbritannia, 1847.
  • Mørk Engel av Laini Taylor (2), USA 2011.
  • Intet nytt fra vestfronten av Erich Maria Remarque (2). Tyskland, 1929.
  • Morgon og kveld av Jon Fosse (2). Norge, 2000.
  • Isslottet av Tarjei Vesaas (2). Norge, 1963.
  • Livet, en bruksanvisning av Georges Perec (2). Frankrike, 1978.
  • Anna Karenina av Leo Tolstoy (2). Russland, 1877
  • Tonje Glimmerdal av Maria Parr (2). Norge, 2009.
  • Saman er ein mindre aleine av Anna Galvalda (2). Frankrike, 2005.
  • Drømmefakultetet av Sara Stridsberg (2). Sverige, 2007.
  • Punkt 22 av Joseph Heller (2). USA, 1953.
  • Den trettende fortellingen av Diane Setterfield (2). Storbritannia, 2006.
  • The Great Gatsby av F. S. Fitzgerald (2). USA, 1925.
  • Sult av Knut Hamsun (2). Norge, 1890.
  • Bli hvis du kan. reis hvis du må- trilogien av Helga Flatland (2). Norge, 2010.
  • 1984 av George Orwell (2). Storbritannia, 1948.
  • Jenny av Sigrid Undset (2). Norge, 1911.
  • Tatt av vinden av Margaret Mitchell. (2) USA, 1936.
  • Det vokser et tre i Mostamägg av Britt Karin Larsen (2). Norge, 2009.
  • Barnepiken av Kathryn Stockett. USA, 2009.
  • Forsvinningspunktet av Val McDermid. USA, 2012.
  • Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo. Norge, 1980-talet.
  • Fluenes herre av William Golding. Storbritannia, 1954.
  • The Haunting of Hill House av Shirley Jackson. USA, 1959.
  • What I Loved av Siri Hustvedt. USA, 2003.
  • Stalins kyr av Sofi Oksanen. Finland, 2003.
  • Utrensking av Sofi Oksanen. Finland, 2008.
  • Den mirakuløse mandarin av Asli Erdogan. Tyrkia, 1996.
  • Skarlagenssalen av H.K. Fauskanger. Norge, 2013.
  • Det svundne er en drøm av Aksel Sandemose. Sverige, 1944.
  • Nedstörtad ängel av Per Olav Engquist. Sverige, 1985.
  • Moby Dick av Herman Melville. USA, 1851.
  • Die Schrecken des Eises und der Finsternis av Christoph Ransmayr. Østerrike, 1984.
  • Tokyo av Mo Hayder. Storbritannia, 2004.
  • Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafon. Spania, 2001.
  • Papillon av Henri Charrière. Frankrike, 1969.
  • Barbarottikvintetten av Håkan Nesser. 2006-2012.
  • Sommerboken av Tove Jansson. Finland, 1972.
  • Før jeg sovner av Stev J. Watson. USA, 2011.
  • The Chronicles of Robin Hood av Rosemary Sutcliff. Storbritannia, 1950.
  • Aubrey/Maturin serien av Patrick O’Brien. Storbritannia, 1970- og 1980-talet.
  • De usynlige av Roy Jacobsen. Norge, 2013.
  • Hjertets Fryd av Per Nilsson. Sverige, 1993.
  • Nærmere høst av Marianne Kaurin. Norge, 2012.
  • Animal farm av George Orwell. Storbritannia, 1945.
  • Vinterhjerte av Siri M. Kvamme. Norge, 2008.
  • Ambulanse av Johan Harstad. Norge, 2001.
  • Tirsdager med Morrie av Mitch Albom. USA, 1997.
  • 84 Charing Cross Road av Helen Hanff. USA, 1970.
  • Torka inte tårar utan handskar av Jonas Gardell. Sverige, 2012.
  • Marekors av Jo Nesbø. Norge, 2003.
  • Engler & Demoner av Dan Brown. USA, 2000.
  • Flaskepost fra P av Jussi Adler Olsen. Danmark, 2011.
  • Vendetta av Jan Guilliou. Sverige, 1992.
  • To the Lighthouse av Virginia Woolf. Storbritannia, 1927.
  • Vredens druer av John Steinbeck. USA, 1939.
  • Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera. Tsjekkoslovakia, 1984.
  • Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede av Jan Wiese. Norge, 1990.
  • Himmelgraven av Xinran. Kina, 2004.
  • Song for Eirabu av Kristine Tofte. Norge, 2009.
  • Neverwhere av Neil Gaiman USA, 1996.
  • Northanger Abbey av Jane Austen. Storbritannia, 1817.
  • The Left Hand of Darkness av Ursula le Guinn. Storbritannia, 2000.
  • American Gods av Neil Gaiman. USA, 2001.
  • The War of Don Emmanuel’s Nether Parts av Louis de Bernières. Storbritannia, 1991.
  • Summer Lightning av P. G. Wodehouse. USA, 1929.
  • Notre Dame de Paris av Victor Hugo. Frankrike, 1831.
  • Brodeck’s Report av Philippe Claudel. Frankrike, 2007.
  • Trylleglasset av Torborg Nedreaas. Norge, 1950.
  • Jellicoe Road av Melina Marchetta. Australia, 2006.
  • Ender’s Game av Orson Scott Card. USA, 1985.
  • Rust av Pedro Carmona-Alvarez. Norge, 2009.
  • Hässelby av Johan Harstad. Norge, 2007.
  • Nordkraft av Jakob Ejersbo. Danmark, 2003.
  • Dette burde skrives i nåtid av Helle Helle. Danmark, 2011.
  • Store, stygge dikt av Ruth Lillegraven. Norge, 2005.
  • Mrs. Dalloway av Virginia Woolf. Storbritannia, 1925.
  • Huset ved moskeen av Kader Abdolah. Nederland, 2002.
  • Skråninga av Carl Frode Tiller. Norge, 2001.
  • Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten av Kjell Askildsen. Norge, 1983.
  • Kaptajnens vers av Pablo Neruda. Chile, 1972.
  • Århundredes kjærlighetseventyr av Märta Tikkanen. Finland, 1978.
  • De tre musketerer av Alexandre Dumas. Frankrike, 1844.
  • Fiskerne av Hans Kirk. Danmark, 1928.
  • A moveable feast av Hemingway. USA, 1960.
  • Haiene av Jens Bjørneboe. Norge, 1974.
  • Det hvite hotellet av Jo Nesbø. Norge, 2007.
  • Of mice and men av John Steinbeck. USA, 1937.
  • Ukjent soldat av Välnö Linna. Finland, 1954.
  • Three lives of Tomomi Ishikawa av Benjamin Constable. Storbritannia, 2013.
  • Gå aldri fra meg av Kazuo Ishiguro. Storbritannia, 2005.
  • Kong Salomos sverd av Espen Holm. Norge, 2012.
  • Vi, de druknede av Carsten Jensen. Danmark, 2006.
  • Crash av J.G. Ballard. Storbritannia, 1973.
  • Tvillingene av Tessa de Loo. Nederland, 1993.
  • Balansekunst av Rohinton Mistry. India, 1995.
  • En folkefiende av Henrik Ibsen. Norge, 1882.
  • Faust av J. W. von Goethe. Tyskland, 1819.
  • Leaves of Grass av Walt Whitman. USA, 1855.
  • Kjærlighetens historie av Nicole Krauss. USA, 2005.
  • Gå. (eller Kunsten å leve et vilt og poetisk liv) av Tomas Espedal. Norge, 2006.
  • Hjertet er en ensom jeger av Carson McCullers. USA, 1940.
  • Good Omens av Gaiman & Pratchett. USA, 1990.
  • Regeneration av Pat Barker. Storbritannia, 1991.
  • Min fjerne barndomsby av Jiro Taniguchi. Japan, 2010.
  • Den siste samuraien av Helen Dewitt. Storbritannia, 2000.
  • Jonathan Strange og herr Norrel av Susanna Clarke. Storbritannia, 2004.
  • Den hemmelige hagen av Frances Hodgson Burnett. Storbritannia, 1911.
  • De elendige av Victor Hugo. Frankrike, 1862.
  • Leksikon om lengsel av Hilde Østby. Norge, 2013.
  • Min kamp av Karl Ove Knausgård. Norge, 2009-2011.
  • En fantastisk mann av Marge Piercy. USA, 1991.
  • En passende ung mann av Vikram Seth. India, 1993.
  • Emma av Jane Austen. Storbritannia, 1815.
  • Lykke Per av Henrik Pontoppida. Danmark, 1898-1904.
  • Når villdyret våkner av Jack London. USA, 1903.
  • Fallet av Albert Camus. Frankrike, 1956.
  • Møte ved Milepelen av Sigurd Hoel. Norge, 1947.
  • Det suser i sivet av Kenneth Graham. Storbritannia, 1908.
  • Taus Himmel av Shusaku Endo. Japan, 1966.
  • Paringslek av Norman Rush. USA, 1991.
  • Kongen på Fyllinga av Tristan Egolf. USA, 1998.
  • Jordbær i November av Pirjo Hassinen. Finland, 2002.
  • Andrea D. av Margaret Skjelbred. Norge, 2006.
  • Tilfeldigvis Arial Footlights forhistorie av Silje E. Fretheim. Norge, 2008.
  • I en annen verden av Grace McCleen. Storbritannia, 2012.
  • Jane Eyre av Charlotte Brontë. Storbritannia, 1847.
  • Den glemte hagen av Kate Morton. Australia, 2008.
  • En man som heter Ove av Fredrik Backman. Sverige, 2012.
  • Dagarna med farmor av Frèdèrique Deghelt. Frankrike, 2009.
  • Drageløperen av Khaled Hosseini. USA, 2003.
  • Inferno av Dan Brown. USA, 2013.
  • Store forventninger av Charles Dickens. Storbritannia, 1860.
  • Salamanderkrigen av Karel Capek. Tsjekkia, 1936.
  • Djevelens eliksirer av E. T. A. Hofmann. Tyskland, 1815.
  • Vår tids helt av Michail Lermontov. Russland, 1839.
  • Pan av Knut Hamsun. Norge, 1894.
  • Ethan Frome av Edith Wharton. USA, 1911.
  • Skyskrapersommer av Tove Nilsen. Norge, 1996.
  • Ready Player One av Ernest Cline.
  • The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky
  • The Hitchhikers Guide to the Galaxy av Douglas Adams
  • Doppler av Erlend Loe
  • Jonas av Jens Bjørneboe. Norge, 1955.
  • Historien om fru Berg av Ingvild H. Rishøi. Norge, 2011.
  • All the Pretty Horses av Cormac McCarthy. USA, 1992.
  • As I Lay Dying av William Faulkner. USA, 1930.
  • Tugt og utugt i mellemtiden av Svend Åge Madsen. Danmark, 1976.
  • Ved vejen av Herman Bang. Danmark, 1898.
  • Slaughterhouse 5 av Kurt Vonnegut. USA, 1969.
  • Ham on Rye av Charles Bukowski. USA 1982.
  • Markens grøde av Knut Hamsun. Norge, 1920
  • Et adelshjem av Ivan Turgenjev. Russland, 1862.
  • The Dogs and the Wolves av Irene Nemirovsky. Frankrike, 1940.
  • Frihetens øyeblikk av Jens Bjørneboe. Norge, 1966.
  • Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle. Norge, 1954.
  • Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle. Norge, 1956.
  • Shikasta av Doris Lessing. Storbritannia, 1979.
  • Den usynlige broen av Julie Orringer. USA, 2010.


In memory of...

mandag 7. oktober 2013

"Anne" av Paal-Helge Haugen

Anne er min aller første punktroman, og det var virkelig en spesiell og utfordrende sjanger. Dette er sannsynligvis den mest kompliserte norske teksten jeg har lest noen gang. Den var både krevende, gripende og usammenhengende, men for en tekst likevel! Historien handler om Anne, en pike som i overgangen mellom ung pike og voksen kvinne blir angrepet og brytes ned av tuberkulose. Handlingen er lagt til begynnelsen av 1900-tallet, perioden hvor sykdommen var mest utbredt her i Norge. Tuberkulose smitter via luften og er en dråpesmitte. Tidlig på 1900-tallet trodde imidlertid flere at sykdommen ble forårsaket av onani(!) Det er nå godt den medisinske forskningen har kommet noe lenger... Ifølge Folkehelseinstituttet blir det imidlertid fremdeles registrert ca. 250 nye tilfeller i året i Norge, så helt utryddet er ikke sykdommen. Digresjon tilside.

Denne boka har det vært uvanlig vanskelig å skrive om, for sjangeren er virkelig utfordrende. Med kun brokker fra et liv, hvor historien ikke nødvendigvis henger sammen, er det ikke enkelt å angripe denne teksten. Boka starter med at vi møter en person innomhus, det er ettermiddag og vedkommende lever med alle sansene åpne - observerer lyset, kjenner lukten og føler ulla i teppet. En skjønnlitterær start, og vi antar vi har møtt hovedpersonen Anne. Vi beveger oss videre i romanen og får uventet på de neste par sidene utskrift av ei kirkebok hvor døde menneskers navn og dødsårsak/-tidspunkt er notert. Et tydelig sceneskifte der en ny tekstblokk har brakt oss direkte fra de levende til de døde. Livet i bygda blir deretter beskrevet i kort-korte avsnitt, fortalt av den vi igjen forstår må være Anne. Observatøren. Hun som knytter livet til naturen, årstidenes gang og været utenfor.
"I mai står kvelden lys og urørleg. Ein blank kjerne av frost ligg i den stille lufta under granene og nede i steinkjellarane i tomme hus. Ein kan gå over blakke myrer, over våt mose der fotspora står att som søkk fylte av brunt vatn. Ein kan gå lenge før mørkret kjem, gå heim med trøytte føter og sovne tungt."
 Vi følger hovedpersonen vår gjennom små vindu i livet hennes fra hun er barn til voksen alder, og for å beskrive hvor man er i Anne's liv så kan slike utklipp fra skolebøker være et punkt til tidsfesting.
"FØRSTE SKOLETRIN. FORBEREDELSE TIL RENLÆSNING. ANDEN RÆKKE. TOSTAVELSESORD. Ved Læsebogens Udgiver. II. NOGET OM MIG SELV. Jeg er endnu kun et Barn; men med Tiden kan jeg nok blive voxen. Jeg har baade Legem og Sjel."
Etterhvert havner hun på sykehus/sanatorium, og ved hjelp av utklipp fra medisineringen i pasientjournalen bringer forfatteren oss videre i Annes liv.
"Ved høi feber Antipyrin 0.50
Ved sterk natlig svedning Kamfersyredraaber 1.0" 
Ikke uventet følger vi Anne gjennom hennes korte liv til hun dør. Bit for bit, vindu for vindu. En trist skjebne for en ung kvinne, en melankolsk slutt på et altfor kort liv hvor religionen og troen er eneste trøsten.
"KOM MENNESKE AT SKUE MIG
DU ER, JEG VAR I LIVE
PAA JORDEN HAR JEG LIGNET DIG
HVAD JEG ER, SKAL DU BLIVE"

Anne utfordrer virkelig romanformen, og den likner igrunnen mer på en diktsamling rent stilistisk sett. Boksidene er bygget opp som en miks av både prosatekst, sitater fra kirkebøker, legebøker, lesebøker, bønner og Bibelen. Den har også flere lyriske innslag. Hver tekst er en byggestein. Det finnes mye "tomrom" i romanen, både fysisk og tidsmessig. Man finner ingen helhetlig fortelling, og strukturen er åpen. Det er mye opp til leseren å sette boka sammen, selv om det likevel finnes føringer til hvordan boka skal/bør/må leses.

Angsten for tuberkulosesmitte er tydelig i historien, men likevel romantiseres tuberkulosen. Den påpeker klasseforskjellene knyttet til sykdommen, og for snobber og dem som ønsket å klatre oppover på den sosiale rangstigen så var faktisk tuberkulosen et tegn på at man var fornem, sart og fintfølende (!) I deler av boka finner jeg imidlertid flere tegn på at sykdommen også sees på som straff fra Gud, og i Bibelen refereres det til tuberkulosen i 5. Mosebok så her: -
"Herren skal slå dig med tærende syke og brennende sott, feber og verk". 
Man får inntrykk av at tuberkulosen betyr forskjellige ting i de forskjellige sosiale lagene, og boka representerer derfor en realistisk framstilling av sykdommen. Mytedannelsen i de forskjellige sosiale lagene sier derfor også noe om samfunnssyn, økonomi (hvem har råd til å sende syke på sanatorium?) og de forskjellige sosiale realitetene som eksisterte.

Paal-Helge Haugen
Bildekilde: litteraturhuset.no
Anne er på ett vis kronologisk oppbygget, dersom man ser kronologien bak tekstbolkene. Noen steder er årstidene nevnt og vi ser en syklisk utvikling - "Mars, snøen er våt. Det lyser om dei grå novene". Andre steder finner man referanser til tid i utklipp fra kirkebøker - "Dødsdatum 25.1 - Naar jordfæstet 30.5", altså en lineær utvikling med fødsel, oppvekst og død. Noen steder er kronologien løs og det er vanskelig å plassere tekstbolkene tidsmessig. Boka starter ihvertfall med en levende, frisk og sansende ung Anne - "Det er mørkt her inne... Lukt av lær og brukte klede i det eg går over golvet. Menneskeklede. Inn mot veggen står ei lite brunmåla kiste." Slutten er også tydelig, og hjerteskjærende trist.
"Dei brenner klede bak uthuset. ein raudrutete kjole, ein blå stakk, lange gulna strømper av ull, ei grå vadmålsjakke med sølvborder, skjorter, eit rosete tørkle. Det er vanskelig å få det til å brenne...". 
Anne av Paal-Helge Haugen er nesten forstått som den boka som definerte punktroman sjangeren, og den er virkelig spesiell. Forfatteren knytter språket sitt til rester av eldre religiøs språkbruk, noe som gjør teksten noe tung å lese, men også høytidelig og stemningsskapende. Dette er virkelig et stykke oppsiktsvekkende litteratur! Forfatteren skriver i en selvmelding bakerst i boka bla. følgende...

I denne boka er det meininga at lesaren skal spele ei rolle som eigentleg er like viktig som den forfattaren spelar: Dei fragmenta som boka er samansett av, ligg der som byggesteinar, og dei kan setjast saman på mange forskjellige måtar. Det ferdige "byggverket", det resultatet lesaren sit att med når han er ferdig med boka, er då resultatet av eit samarbeid mellom lesar og forfattar. Vil ein setje det på spissen, kan ein seie at det er ei bok som med vilje er "uferdig" (i den tradisjonelle tydinga), det er eit stoff som søker ein lesar.

Vil du lese noe helt annerledes, liker lyrikk og frittstående tekstutdrag og ikke trenger en fast ramme rundt en historie, ja da kan Anne absolutt anbefales. Jeg likte den veldig godt fordi den var så usedvanlig utradisjonell, og enkelte av tekstene var bare nydelig gripende!


Format: Egen sammenbundet kopi.
Originalen utgitt: 1968
Forlag: Det norske samlaget
ISBN: Finnes kun i bruktformat såvidt jeg vet
Antall sider: 78
Utfordring: Norske forfattere, GoodReads



Vakre høsttrær i Ryfylke



lørdag 5. oktober 2013

"The Norwegian Hytte" -- smakebit på søndag!

Jeg sitter her og leser det som må være den optimale julegaven for enhver hytteeier å få under juletre i år. Boka "The Norwegian Hytte" av Jenny K. Blake er rett og slett priceless. Dette er ei fantastisk morsom bok for alle hytteeiere, og alle dem som har/skal ha/har hatt engelsktalende mennesker med seg på hytta si - enten på fjellet eller ved sjøen. Her er det varm humor, festlige illustrasjoner og et på-kornet view av den norske hytta sett med utenlandske øyne.
Jenny K. Blake
Bildekilde: schibstedforlag.no

Teksten er en miks av engelsk og norsk, men med overvekt av det engelske språket. Man trenger imidlertid ikke være skarp i engelsk verken for å forstå teksten eller humoren! Med en herlig blanding av dikt, pakkelister, nødvendigheter for overlevelse i den norske hyttefjellheimen, et skjevt blitt på janteloven og sjarmerende illustrasjoner ble denne boka som jeg faktisk fikk i bokpakke på forlagsmøte med Schibsted en av favorittene nå i høst. Jeg tenkte først å gi den bort i presang, men har bestemt meg for å beholde boka og heller kjøpe 4 til. Perfekt julegave til våre irske slektninger som flirer hver gang de kommer på hyttebesøk til Norge.

Den australske forfatteren Jenny Blake jobbet for Scandinavian Design Group for en periode og i løpet av hennes opphold i Norge fikk hun et spesielt forhold til den unike kulturen og det dramatiske landskapet vårt. Med humoristisk vinkling på hyttelivet i Norge tar hun nordmenn på kornet med morsomme illustrasjoner og ikke få gjenkjennende situasjoner . Løp og kjøp!

Noen få utdrag fra boka følger....



i'd like to live in norway,
as happy as can be,
with a little hytte,
it'd mean the world to me.

i'd escape there on the weekends, 
to ski and hunt and hike,
in summer i'd pick berries,
and ride upon my bike

there'd be no running water,
or power for a light,
just a well nearby and
candles for at night.




 Årets beste julegavetips sålangt :o)

fredag 4. oktober 2013

September - en helnorsk vridning!

Så var september historie, og jeg må nesten si heldigvis. Det har vært årets desidert travleste måned, og det er en kraftig underdrivelse å si at jeg tok meg vann over hodet. Nuvel, oktober er her. Det man ikke dør av vokser man på osv.. og september var et godt bevis på det. Det fine var jo at jeg likevel fikk lest mye skjønnlitteratur! Og at jeg fikk med meg Oslo bokfestival med bokbloggertreffet som den desidert største høydaren! At haugen av uleste bøker forverret seg (?) kraftig etter helgen i Oslo er vel ingen bombe. Med påfølgende forlagsmøter som inkluderte voksne goodiebag's så er det ikke tvil (i år heller). Det blir bøker under juletre fra tante, unger! (Og til resten av slekta også, ser det ut for... :o)

I september fikk jeg lest følgende lille samling



  • Av disse sju bøkene er hele fire av dem pensumlitteratur for inneværende semester. Soga om Laksdølane, Professor Hieronimus, Anne og En Dåre Fri
  • Jeg er veldig fornøyd med samtlige, der Svar på Brev frå Helga (mangler omtale) konkurrerer med En Dåre fri.
  • Sjangermessig så har september vært svært varierende og interessant. Soga om Laksdølane er min første komplette islandske saga. Det er ikke tvil om at familien står i en særstilling, og her er virkelig familierelasjoner makt. Boka er den mest familiekomplekse jeg noen gang har vært borti. Spennende! Professor Hieronimus og En Dåre Fri er begge en type selvbiografiske romaner hvor psykisk sykdom står i hovedsetet. Interessant å lese to samtidsromaner rundt samme emnet (psykiatrien) med over 100 års mellomrom! Anne, den siste av pensumbøkene sålangt er min første punktroman. For en spesiell sjanger! Denne eksperimenterer virkelig med form og er en miks av prosatekst, sitater og lyrikk. Det kommer omtale av Anne etterhvert som jeg har fått fordøyd den skikkelig. Det ble også plass til en krim, restene av Politi.
  • Kafka's Fortellinger er... veldig kafka'sk! En flott intro til hans forfatterskap, for novellene/tekstene er korte og nesten forståelige :o)
  • Svar på Brev frå Helga var nydelig nydelig. Her kommer det omtale etterhvert. Mitt første møte med en islandsk forfatter (sett bort fra Soga om Laksdølane hvor forfatter ikke er helt opplagt). Boka er en blanding av en for sein kjærlighetserklæring og en livsbekjennelse i brevs form. Ærlig og hjerteskjærende vakker.
  • Politi er krimalibiet for september... også. Den tok 6 uker å lytte seg gjennom, men når er jeg ferdig. Et langt prosjekt. Boka er godt skrevet, men den klarte dessverre aldri å fange meg inn. Kan det være lydbokformatet? Jeg lurer litt på det og vurderer å skippe omtale av denne.

Utfordringer
  1. Pga skolestart og pensumlitteratur vurderer jeg å skippe 1001-lesesirkelen resten av året. Jeg har opp etter ørene med bøker som må leses, og 1001-bøkene pleier sjelden å være noen slanke varianter.. I september har jeg ikke lest ei eneste 1001-bok...
  2. Det er heller ingen Debutant denne måneden
  3. På fronten ny (for meg) norsk forfatter så har det imidlertid vært flust! Jeg kan skilte med både Paal-Helge Haugen, Amalie Skram og Beate Grimsrud. Med dette har jeg sprengt årets målsetning med stil, som var 10 nye i 2013. Jeg har til nå lest 15 nye norske forfattere! Yey!
  4. Krimmålet med max 2 stk pr. måned er jeg stolt over å ha holdt meg til! Kun én!
  5. Off The Shelf...hvem er det? Hyllene blir fullere og fullere av uleste bøker, og det jeg leser er de sist ankomne. Heldigvis kan jeg nå skylde på pensum HA!
  6. 1 lydbok pr. mnd!? Jepp - Politi er ferdiii!
  7. Utforske forfattere fra andre land har jeg også gjort med stil! Bergsveinn Birgisson fra Island og Franz Kafka fra Tsjekkia er solide tilskudd på den stammen.
  8. Jeg har også et fagbokmål for året. Dette fagbokmålet satte jeg meg før jeg bestemte meg for å ta Nordisk Årsstudium. Jeg hadde som mål å lese 2 fagbøker innenfor litteraturfaget. Jeg holder på med 3 stk parallelt i tillegg til den ene jeg har lest ut, så dette målet ser ut for absolutt å gå rette veien (nå).
  9. Når det gjelder GoodReads målet med minimum 85 leste bøker i år så ligger jeg fremdeles like godt an. 11 foran skjema! Fortsetter dette kan jeg legge ned både november og desember ;o)

Tallenes tale i September
  • 2 kvinner, 5 menn. Tilbake til normalen. Juli blir nok den eneste måneden med kvinneovervekt..
  • 7/7 bøker på norsk... Første måneden i bloggens historie at det kun er norske bøker på lista! Når jeg tenker meg om så må det være første måneden på mange år at jeg kun har lest norsk! Jøss!
  • Totalt 3 land - Island, Tsjekkia, Norge...

Konklusjonen på september viser at jeg nok blir veldig preget av pensumlitteraturen framover. Fordelen er at jeg får utforsket bøker, forfattere og sjangere som jeg nok ikke ville ha plukket på egenhånd. Ulempen er at jeg ikke fritt kan velge å lese det jeg vil når jeg vil. Jeg har ennå ikke fått innvilget flere enn 24 timer i døgnet. Ulempen kan enkelt vris positivt om jeg vil. Selvfølgelig vil jeg det! Det er jo derfor jeg har startet studiet! Se alltid lyst på livet, sa mor og far til meg... :o)



onsdag 2. oktober 2013

"En dåre fri" av Beate Grimsrud

Jeg holder meg til psykiatrien i ei bok til - denne gang i vår egen samtid. Boka til Grimsrud kom ut i 2010 og fikk Kritikerprisen samme året. Du verden var det fortjent!

Boka handler om Eli og stemmene inni hodet hennes som hun har hatt løpende dialog med siden hun var barn. Stemmene tilhører fire forskjellige gutter. Espen, som er den lekne og eventyrlystne. Emil som er rakkarfanten. Erik som kan være temmelig aggressiv og fysisk rå samt den dekadente kunstnerprinsen Eugen som dukket opp da Eli ble noe eldre. I perioder takler Eli stemmene i hodet og tar kontroll, i andre perioder av livet driver guttene henne ut i psykosen. Eli er forfatter, og noen ganger kan hun bruke guttene som inspirasjon og idébank. Det aller meste av tiden trenger imidlertid Eli hjelp til å håndtere hverdagen og ta kontroll over guttene for å kunne bestemme over sitt eget liv. Dette er historien om Eli fra barn til voksen alder og et møte med psykiatrien i Norge og Sverige. Dette er historien om en sterk, men likevel skjør kvinne og hennes brutale og hjerteskjærende indre reise. Jeg ble helt satt ut!

Bokas åpningslinjer forteller mye om historiens nøkkelinnhold. Den starter så her: "Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn..." Dette gir allerede i startfasen en viktig nøkkel inn til fortolkning av romanen, for er det virkelig forfatteren selv som er Eli? Skriver Beate Grimsrud egentlig om seg selv? I historien er Eli som Beate forfatter. Hun skriver også de samme romanene og novellene som Grimsrud selv har gitt ut. Eli får de samme prisene for bøkene sine, begge får skriveropplæring, begge har forfatter- og fotballspillerdrømmer når de er unge og begge er norsk/svenske. Hvor stopper virkeligheten og hvor starter fiksjonen? Jammen ikke godt å si. Spesielt ikke når man ser på det spesielle narrative grepet som forfatteren tar: Den fiktive forfatteren (Eli) skriver boka som den faktiske forfatteren (Beate) har skrevet og som jeg som leser nå sitter og leser! Her er det ikke bare den psykotiske Eli som blir forvirret!

Eli er både gutte- og jentenavn, og gjennom hele romanen får vi jevne drypp av at Eli ser på seg selv som en gutt i en jentekropp. Hun har et skall hun ikke helt kjenner seg igjen i. "Når jeg hører undersøkelser om hva kvinner og menn er gode til, eller hvordan de er, kan jeg ikke kjenne at jeg tilhører noen av gruppene. Jeg tenker på meg selv som Eli. Eli med guttene..". I hennes hode balanserer de fire fiktive guttene Eli's manglende kjønn, og det er spenningen mellom hvem av disse fem personene inni Eli's hode som får ordet og som får bestemme som er gjennomgripende i romanen. Følgende avsnitt beskriver mye av Eli's komplekse indre liv:
"Jeg lukker øynene. Guttene prater hele kvelden. Samme gamle oppfordringer. Så blir det plutselig stille. Jeg setter på radioen. Det ble så ensomt. Det er værmeldingen. Til sjøs og på land. Været gjør meg bedrøvet. Da er guttene der igjen. De småprater med hverandre. Det er ikke ment for meg. Jeg er bare en kropp å være i. Jeg har ikke kontroll over tankene, stemmene strømmer fritt. De sender ordene mellom seg. Diskuterer saker og ting... "Nei", roper jeg, "ikke i kveld." De bremser meg når jeg snakker. "Hysj, ikke si noe. Vi ringer hverandre. Det er derfor det kan virke litt rotete av og til." Erik ler. Jeg ler. Jeg er et helt barnehjem."
Beate Grimsrud
Bildekilde: finnlitt.org
Eli vandrer inn og ut av psykiatrien i både Norge og Sverige, og hun er veldig oppmerksom på pasientrollen. Etterhvert lærer hun seg teknikker og prøver å tilpasse seg så hun slipper ut fra innleggelser raskere. Noen perioder er bedre enn andre, men ofte må hun tvangsinnlegges. Det kan være temmelig brutalt, og gir meg som leser innblikk i en del av behandlingsmåtene av psykiatriske pasienter som jeg egentlig ikke ønsker å vite. Tvangsmedisinering og beltelegging er en del av regimet, og legene har makten - og kan ta makten - når det trengs. Eli ser imidlertid at hun skriver godt når hun er syk, og klarer faktisk å se noe positivt i sykdommen etterhvert som hun blir eldre. Hun normaliserer den og gjør den i perioder til en del av sin kreative natur. Hun innser også at hun i tyngre perioder ikke kan ta vare på seg selv og aksepterer også innimellom nødvendigheten av institusjonen. Skrivingen har en terapeutisk virkning på Eli. Som andre kan trøstespise så kan Eli stå opp om natta og trøsteskrive. Som en overlevelsesstrategi. Gjennom skrivingen får Eli en vei tilbake til barndommen og et reservoir av fortellinger som kommer som perler på en snor i den noenlunde kronologiske fortellingen i En Dåre Fri.

Boka er delt inn i 5 deler, og hver av delene inneholder mange korte kapitler. Det er mange tidsskifter i teksten, og man ser gjennomgående at sceneskiftene kommer når problemene dukker opp. Da droppes tema i løse luften og historien beveger seg enten fremover eller bakover i tid, eller man får en parallellhistorie istedenfor. Blir det for vanskelig og Eli altfor syk så forsvinner også språket, og med det ordene, og sceneskifte benyttes for å dra historien videre. Et annet grep som Grimsrud benytter er å benytte seg av utdrag fra Eli's pasientjournal i teksten. Denne teksten er i kursiv og stikker seg synlig ut fra resten. Vi får en annen fortellerstemme hvor Eli blir sett utenfra og hvor utklippene fra pasientjournalen skaper sin egen historie om Eli. Konklusjonene dras fra en person som har samtidens legekompetanse og som speiler skandinavisk psykiatri på 2000 tallet. Denne fortellerstemmen er autoritær og objektiv og belyser samme maktproblematikken i psykiatrien som jeg fant i Amalie Skram's Professor Hieronimus. En Dåre Fri kan føres tilbake til naturalismen på slutten av 1800-tallet hvor vi kommer veldig tett inn på hovedpersonene og vi ser en klar parallell til psykiatrikritikken som Else Kant i Professor Hieronimus uttrykker.

En Dåre Fri er en roman med tydelige kontraster. Eli's fantastiske språk når hun er frisk og inspirert kontra manglende språk når hun er syk. Eli som både gutt og jente. Galskapen kontra de normale periodene, kontroll og glede kontra kaos og psykose, frisk kontra syk, fri kontra ufri og ikke minst makt kontra avmakt. Det er en roman som fikk meg til å føle og tenke mye. Historien skaket meg virkelig opp. Den er velskrevet og realistisk og jeg tror på Grimsrud. Jeg har vært inni hodet på en psykotisk pasient og følt direkte på hvordan denne sykdommen kan utarte seg. Det var en skremmende opplevelse. Jeg kan definitivt anbefale boka. Den gjorde virkelig noe med meg.


Kilde: Egen bok
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2010
Språk: Norsk
ISBN: 9788202394929
Utfordring: Norske forfattere, GoodReads




LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...