søndag 28. april 2013

Bokomtale - 1001 boka "Northanger Abbey" av Jane Austen

Da var vi tilbake til æraen med dydige skjørtekanter, skjelmske blikk og persilleblad - skjønt, den godeste Jane Austen har skapt en kvinne med egenvilje i Northanger Abbey. Og det skal hun ha kred for! Dette var nemlig ikke det gjengse kvinnesynet på slutten av 1700-tallet... Northanger Abbey er faktisk den romanen fra Jane Austen som først ble ferdigstilt for publisering, så tidlig som i 1803. Romanen ble solgt til en bokhandler i London for £10, men Crosby & Co bestemte seg for å  ikke gi den ut. Der lå romanen til 1817 før bokhandleren bestemte seg for å selge den tilbake til Jane Austin's bror Henry, til samme summen - £10. Hvor oppdatert denne bokhandleren var på bokfronten vites ikke, men kan umulig være sprekt, for han hadde ikke fått med seg at Jane Austen i mellomtiden hadde gitt ut 4 veldig populære romaner. Må vel være årets bokhandler-bummer, vil jeg tro...

Northanger Abbey handler om Catherine Morland, en 17 år gammel jente fra Fullerton med 9 søsken og en rimelig utpreget forkjærlighet for gotiske noveller. Når vi møter Catherine er hun allerede ifølge seg selv "in training for a heroine" og med favorittboka hennes - Ann Radliffe's Mysteries of Udolpho - som rettesnor har hun staket ut kursen for seg selv. Hun er nå klar for å finne sin soulmate og helt! Problemet er, at det ikke eksisterer en eneste passende ung mann i overskuelig nærhet til Fullerton som møter kravene til den heller så kresne frøken Morland. "There was not one lord in the neighbourhood; no - not even a baronet". Ingen skal komme her og si at hun ikke stiller høye nok krav til sin kommende ektemann... Ikke rart at hun blir mer enn henrykt når deres rikere naboer i Fullerton, herr og fru Allen, inviterer Cathrine til å være med dem til Bath hvor hun kan ta del i vintersesongens ball, teater og andre sosiale happenings. Heltinnen in spe ser omsider ut for å havne i sitt rette element. Hun skal endelig presenteres for fiffen. Og her begynner moroa.

Austen har nemlig skrevet boka  som en parodi på gotisk fiction som var så populært på 17-1800 tallet. Med bakgrunn i at lesesirkelen nettopp leste Mysteries of Udolpho tidligere i år så ble Northanger Abbey en riktig så festlig bok å lese. Det vrimler nemlig av referanser til nevnte bok, og her ligger det så mye å flire av at man nesten bør lese Udolpho for å få fullt utbytte av boka. Istedenfor å være en rik heltinne fra en velbeslått familie så kommer Cathrine fra en middelklasse-familie uten særlig jordisk gods, hun er en av 10 barn og har ikke en spesielt interessant medgift for å si det pent. Som barn var hun heller ikke særlig å se til, ifølge Austen: "No one who had ever seen Cathrine Morland in her infancy would have supposed her born to be an heroine. Her situation in life, the character of her father and mother, her own person and disposition, were all equally against her." Hvor forskjellig fra de eterisk opphøyde heltinnene på denne tiden er ikke dette... Når Cathrine på ball i Bath for første gang blir introdusert til en mann så blir hun umiddelbart forelsket og er egentlig klar for å gifte seg der og da. Her er det ikke snakk om kurtisering og viftende øyenvipper i 300+ sider før det blir noen skikkelig dialog mellom helten og heltinnen. De tar faktisk på hverandre! Og danser! Det er jo nesten perverst uhørt i gotisk setting den første uka! Istedenfor å la seg lede av menn og bli fortalt hva hun skal synes og mene så er Cathrine befriende klar på hva hun ønsker, og det uten å kjenne hennes utkårede Henry Tilney i det hele tatt. Hvilken forskjell fra Udolpho! ..og takk og lov for det! Jeg konkluderte kjapt med at jeg langt foretrekker parodi på gotisk fiction enn gotisk fiction i seg selv.. Dette er virkelig humor for mor :o)

Karakterene i Northanger Abbey tiltaler meg også veldig, og Austen presenterer disse på en fantastisk levende måte. Beskrivelsen av fru Allen, den rike naboen som tar Cathrine med til Bath, sier det meste - "Mrs. Allen was one of that numerous class of females, whose society can raise no other emotion than surprise at there being any men in the world who could like them well enough to marry them. She had neither beauty, genius, accomplishment, nor manner...Dress was her fashion." (oh yes - en slik anstand ville jeg også hatt på mitt første ball der jeg traff unge, rike menn for første gang!). Henry Tilney, Cathrine's helt to be, er dryppende sarkastisk, smart og morsom - i tillegg er han en veldig sympatisk person - og faller kjapt for Catherine's mer naive oppriktighet. Han tuller og vaser med henne allerede første kvelden og får henne til å rødme mer enn en gang. Som motpol til Henry presenterer Austin oss for Catherine's andre beiler, John Thorpe. Thorpe er en ekstremt arrogant skrytepave som er mer enn høy på seg selv. Han går ikke av veien for å si hva han synes om kvinner som Catherine, på samme tid som han utvikler følelser for henne. Pga Cathrine's rimelig naive holdning til livet skaper disse to mennene ganske så mye følelsesmessig støy for henne, men hun viker aldri fra kursen sin. I ikke-1800tallets-tradisjon står Cathrine på sitt.  John Thorpe's søster Isabella er også en nokså fantastisk kontroversiell person å finne i en gotisk 1800-talls roman. Hun er en upålitelig man-eater av rang med penger og rikdom som det ultimate mål. Isabella blir venninne med troskyldige Cahrine, og erklærer Cahrine følgende: "There is nothing I would not do for those who are really my friends. I have no notion of loving people by halves; it is not my nature. My attachments are always excessively strong." Stakkars Cathrine - hun stoler jo på manipulerende Isabella, men gjennomskuer til slutt hennes personlighet. Isabella blir nemlig etterhvert forlovet med Cathrine's eldre bror James og er fullstendig hengiven til ham, helt til det kommer en rikere og penere mann hennes vei, da droppes James til fordel for Henry Tilney's bror Frederick. Catherine i seg selv er en studie i troskyldighet og naivitet koplet med hennes sterke fascinasjon for gotiske romaner. Hun tror fullt og fast på at Northanger Abbey virkelig er som et kloster med mørke korridorer og skjulte passasjer og hvor det finnes mysterier i gamle kister og gobelin gardiner. Hun ertes mye for det av Henry, som også har lest The Mysteries of Udolpho og ser hvor fantasien til Catherine kommer fra.

Jane Austen
 Bildekilde: tvo.org
Spørsmål: Er Jane Austin selv fortelleren i boka? Jeg hadde en følelse av det, og hun/fortelleren kommer med skikkelig satiriske kommentarer til og om heltinnen Catherine spredt ut over i hele romanen. Spesielt der litteratur er emnet. Hele lange avsnitt er viet Austin?/fortelleren's syn på litteraturen, som her - når Isabella og Cathrine har møtt hverandre en regnfull dag og satt seg ned for å lese romaner sammen: "Yes, novels; for I (red.anm Austen) will not adopt that ungeneous and impolitic custom so common with novel-writers, of degrading by their contemptuous censure the very performances, to the number of which they are themselves adding - joining with their greatest enemies in bestowing the harshest epithets on such works, and scacely ever permitting them to be read by their own heroine, who, if she accidentally take up a novel, is sure to turn over its insipid pages with disgust. Alas! If the heroine of one novel be not patronized by the heroine of another, from whom can she expect protection and regard? I cannot aprove of it. Let us leave it to the reviewers to abuse such effusions of fancy at their lesure, and over every new novel to talk in threadbare strains of the trash with which the press now groans..." Eller følgende herlige kommentar ang. Catherine når hun har hjertesorg: "And now I may dismiss my herione to the sleepless couch, which is the true herione's portion; to a pillow strewed with thorns and wet with tears. And lucky may she think herself, if she get another good night's rest in the course of the next three months." Satire-drypp over det hele, noe som gjorde denne boka spesielt tiltalende for min del. Jeg følte jeg ble kjent med Austin parallelt som historien om Cathrine utvikler seg, for jeg har en viss anelse om at svaret på spørsmålet er - ja, her har vi Austin tilstede herself. I utgangspunktet fryktet jeg - helt uten grunn, viser det seg - at Northanger Abbey var same-same-but-different fra The Mysteries of Udolpho. Så feil kan man ta, og jeg har herved fått en favoritt i Jane Austen. Hvem skulle trodd det!?

Mitt favoritt-sitat fra boka er like relevant idag som det var da boka ble utgitt i 1818 - fra en scene der Catherine forsøker å unngå en plagsom beiler og finner sin helt Mr. Tilney på det tettpakkede ballet: "Every young lady may feel for my heroine in this critical moment, for every young lady has at some time or another known the same agitation. All have been, or at least all have believed themselves to be, in danger from the pursuit of some one whom they wished to avoid; and all have been anxious for the attentions of some one whom they wished to please." Intet mindre enn fantastisk! :o)

Tidlig 1800-talls litteratur med snert, humor og ironi? Northanger Abbey! Definitivt!

Kilde: egen ebok
Utgiver: Waxkeep Publishing, -via Amazon
Språk: Engelsk
Sideantall papirutgave: 217
ISBN:  978-0486414126
Utfordring:  1001-bøker, GoodReads, OTS



Fantastisk kald solnedgang med Stavanger i det fjerne :o)




22 kommentarer:

  1. Det er så gøy å se alle de forskjellige omslagene til boken, og det du viser her har jeg ikke sett før. Jeg leste ett sted om at bokutgivelser i den tiden var ganske annerledes enn i dag, og at Crosby således var en spekulant. Selv om han skjønte at det var en ny æra for publisering av romaner og at kvinner var en del av den, spekulerte han i fortjenesten av manuskriptet.

    Boken er som du sier festlig, og jeg angrer på at jeg ikke har lest Udolpho. Jeg ser det du sier om at boken er feministisk, det jeg mente var at den ikke ble skrevet for å være det. Supert at du har fått en ny favoritt - blir Jane Eyre neste?

    SvarSlett
    Svar
    1. Og forresten: omtalen din er glimrende skrevet, jeg koste meg med sitater og dine kommentarer :)

      Slett
    2. Ah, da misforstod jeg deg. Feminismen altså :)
      Jane Eyre har jeg lest - den likte jeg også, men må si at snerten i Austen's Northanger Abbey var noe hvassere. Men, da hadde jeg også lest Udolpho :) Jeg har faktisk Mansfield Park av Austen stående i hylla. Fant den på Notabene-konkursen i vinter. Jeg ser ikke bort fra at den rykker noen gratis-hakk fram i køen nå etter denne boka!

      Slett
    3. Ja, jeg tenker at ved å fremstille Catherine som en utypisk hovedkarakter setter jAusten spørsmålstegn ved tidens litterære kvinneideal, noe jeg fant veldig interessant da jeg leste boken. Visst er det feminisme :)

      Mansfield Park anbefales!

      Slett
  2. Kjempegod og grundig omtale, Marianne! Og hurra for Austen - hun er kul :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja hun er rett og slett kul :) Utrolig hva jeg lærer på min vei gjennom lesesirkelen. Eller - rundt :D

      Slett
  3. Flott omtale. Jeg har ikke lest denne, men det skal jeg. Har lest 3 andre bøker av Austen og sett filmen stolthet og fordom veldig mange ganger.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har sett Pride&Prejudice og likte den, men har aldri kommet på å lese Austen før nå. Det er flott med slike lesesirkel-spark-i-baken stunt som peiler meg inn på forfattere jeg kanskje ikke hadde plukket på egenhånd. Denne ble en suksess for min del. Nå kjenner jeg at jeg kunne tenke meg å se filmen på ny! :)

      Slett
  4. Artig og grundig omtale, Marianne! Og så utrolig flott at du blei overraska og begeistra for Jane Austen. Det er herlig med slike leseropplevelser:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har troen på å slite seg gjennom noen kanskje ikke så veldig for meg inspirerende bøker (Mysteries of Udolpho) for så å høste godene i ettertid. Jeg angrer definitivt ikke på at jeg holdt ut såpass langt i Radcliffe-boka når Austen-opplevelsen ble så bra. Northanger Abbey fikk meg til å lure på å fortsette med resten av Udolpho som jeg ikke leste... Ja, Austen ble definitivt en uventet høydare :)

      Slett
  5. Jeg koste meg veldig med omtalen din! Jeg banner vel i kjerka nå, men jeg er ikke så begeistret for Austen. Da er det fint med slike gode og fornøyelige omtaler som ser Austen med et annet blikk enn det jeg gjør! Ha en fin uke!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg likte den nye lay-outen på bloggen din forresten :)

      Slett
    2. Hyggelig å høre :)
      Når det gjelder Austen så har kanskje du samme forhold til henne som jeg har til Ann Radcliffe. Gotisk fiction er nemlig egentlig ikke min greie, helt til denne av Austen da.. Den var forbausende underholdende!
      Jeg har såvidt sett at du har skrevet omtale av Vanære av Coetzee. Jeg fikk tak i denne på engelsk - Disgrace - på salget her i februar og gleder meg til å lese den. Skal få med meg omtalen din imorgen. Før jeg leser boka selv. Så såvidt at du syns den var "sånn der", så jeg får lese nøyere imorgen :D

      Slett
  6. Hadde av en eller annen grunn innbilt meg at du ikke likte denne, så jeg klikket meg inn her med litt forsiktig skepsis, skal hun nå radbrekke min austenfavoritt???
    Heldigvis ikke -)

    Det var en sprudlende god omtale og det lyser igjennom at du virkelig har kost deg. Var det ikke moro at hun refererte the Monk. Litt artig at det er Thorpeidioten som har lest og likt, montro hva hun prøvde å si med det?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg var like skeptisk selv, da jeg startet på boka. Du hadde ikke feil i din skepsis! Stor var overraskelsen da jeg fant ut at jeg faktisk likte skrivestilen til Austen riktig så godt :-)
      Forstod imidlertid ikke følgende og har klødd meg litt i hodet her: "Litt artig at det er Thorpeidioten som har lest og likt, montro hva hun prøvde å si med det?" Help..

      Slett
    2. hehe, gikk litt fort i kommentarsvingen der.
      mente: han der Thorpeidioten som leste og likte the Monk.
      Ble det mer forståelig da?

      Slett
  7. Herlig innlegg, Marianne! Jeg er litt overrasket over at du likte Austen, men ikke veldig. Dama er jo genial, og så vittig at man bare må elske henne. Det var mer settingen og skjørtekantene jeg var usikker på om du ville like:-)

    Nå er det vanskelig for meg å sammenlikne de tre Austen-romanene jeg har lest med denne, men Pride and Prejudice er min soleklare Austen-favoritt. Den blir ganske så romantisk til slutt, men genuint romantisk; kjærleik mellom to fornuftige mennesker som respekterer hverandre og tror at den andre er alas! tapt for alltid. Romanen inneholder dessuten to av de pinligste frieriene i litteraturhistorien. Jeg tror du kan like den!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg var overrasket selv over Austen, det skal jeg ærlig innrømme. Jeg startet på boka med en "jahaja, på'an igjen med over-romantikken"-holdning, men fant den rett og slett amusing, i mangel av et bedre ord. Jeg leste den på engelsk, er veldig glad i å lese det jeg kan av engelske bøker på engnelsk nemlig, og det var en fornøyelse. Det litt "tunge" språket passet utrolig godt til denne historien og gav den et stort løft (i forhold til Udolpho, hvor både språk og innhold knekket til og med min optimisme..) Jeg likte Austen såpass godt at da jeg fant Emma på et bruktbokutsalg på tirsdag så havnet den med meg hjem, sammen med bl.a. Wuthering Heights av Emily Brontë og Undset's Den Trofaste Hustru. Kvinnetirsdag for sure :o)

      Jeg har sett Pride and Prejudice, men ikke lest den. Ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese boka også. Jeg elsker filmen, selv om jeg kan styre meg for trutmunnen til Keira Knightley... Har skikkelig lesegnist for tiden - det er herlig!

      Slett
  8. For en grundig omtale du har skrevet. Er veldig glad du gir Austen en sjanse. Er veldig enig med Line ang. Pride and Prejudice. Er i det hele tatt litt misunnelig på deg som ikke har lest alle Austen bøkene ennå ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Og jeg er glad for at jeg har funnet en haug med forfattere jeg ikke har lest alt av ennå ;o) Jeg gikk fullstendig i lesestopp for en god del år siden. Fant lite og ingenting av interesse, var ikke lysten på å prøve ut nye forfattere, og dem jeg likte skrev jo så seint nye bøker! Etter jeg rotet meg inn i bloggverdenen så er det som å ha vunnet gullpotten i Lotto. Det tyter ut gode tips om gamle og nye forfattere, og det er så mye å lese at jeg ikke vet hvilken ende jeg skal starte i. Det er jo rett og slett herlig! Jeg er veldig glad for at vi hadde Austen i lesesirkelen! Emma har også kommet i hus, og den ser jeg også fram til. Akkurat nå leser jeg Wuthering Heights av Emily Brontë. Ser ut for at jeg har kommet i kvinnehjørnet :D

      Slett
    2. Jeg er også veldig glad vi hadde Austen i lesesirkelen, selv om jeg har lest dem før. Kjekt med litt slike bøker innimellom. Hvis du har kastet deg på Wuthering Heights er du jo skikkelig inni en romantisk-stim :)

      Slett
    3. Ja nå blomstrer romantikken på Tau ;o) Jeg syns imidlertid sålangt at Wuthering Heights er mer en romantisk tragedie enn noe annet... Noe som egentlig passet godt inn i den mildest talt variable haugen jeg leser meg gjennom for tiden. Der mars var gjennomgående krim er nå april og mai satt av for sjangere i alle retninger. Jeg liker Wuthering Heights også, nettopp pga tragedien mellom Cathrine og Heathcliff og sistnevntes heller voldelige og arrogante fremtreden. Joda, de fikk det til "i gamle dager" også :D

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)